Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I det siste halvåret har vi hatt to saker som tillater oss å foreta en heller presis sammenligning: To rådgivere på Stortinget har nemlig havnet i medienes søkelys.

Den ene, Jo Heinum i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, er dømt for brudd på hallikparagrafen etter å ha formidlet rundt 800.000 kroner fra sexkunder til en kvinne. Dette er en dom fra en norsk domstol som nå er rettskraftig. Faktumet er heller ikke bestridt av Heinum.

Den andre rådgiveren som var i søkelyset, Hårek Hansen i Fremskrittspartiet, ble «avslørt» av TV 2 ved skjulte lydopptak, hvor han omtalte pakistanere som «minusvarianter».

Resultatet er en studie i medienes dobbeltmoral. Hansen ble navngitt, fremstilt som om han hadde begått en dødssynd og mistet jobben. Heinum er blitt anonymisert av de samme mediene, og eventuelle reaksjoner lar vente på seg. Til DN uttalte til og med Heinum seg og sa triumferende at han «hadde verdens beste samvittighet».

Forskjellsbehandlingen er opplagt. Ingen ytterligere argumentasjon er nødvendig for å overbevise de som forholder seg til enkle fakta og har elementær dømmekraft.

Men saken er verre enn at pressens aktører er skyldige i den iøynefallende forskjellsbehandlingen: Den norske redaktørstanden er frekk nok til å late som om de har handlet rett, og tar selvfølgelig ingen selvkritikk.

Bransjenettstedet Journalisten har tatt en ringerunde til redaktørene som anonymiserte Heinum. Overfor Journalisten «forklarer» VG-nyhetsleder Eva-Theres Grøttum anonymiseringen med at retten har plassert Heinums forhold i «nedre sjikt av alvorlighetsskalaen», og at det ikke er «noen kjent sammenheng mellom lovbruddet og hans arbeid i Ap». Hun kontrasterer dette med Hansen, hvis uttalelser hadde «direkte politisk relevans» fordi de handlet om «etnisitet og innvandring».

De andre redaktørene som er kontaktet, forsøker seg på tilsvarende bortforklaringer. Alt er nemlig i son skjønneste orden.

Logikken som legges fram er himmelropende inkonsekvent. En rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe er dømt for en straffbar handling. At dommen eventuelt er i det nedre sjiktet, var en formildende omstendighet ved straffeutmålingen – ikke et prinsipp for anonymisering. Dersom prinsippet var at lav alvorlighetsgrad tilsier anonymitet, ville de fleste straffesaker blitt anonymisert.

Grøttum finner bare opp tåkeleggende småtterier for anledningen for å etter beste evne tildekke den opplagte forskjellsbehandlingen som hun selv har ansvaret for.

Tilsvarende er «ingen kjent sammenheng med arbeidet» et argument som gjør identifisering betinget av en forbindelse som sjelden foreligger. Hansen hadde heller ingen kjent sammenheng mellom byturen og hans formelle arbeidsoppgaver – likevel ble han identifisert fordi uttalelsene var «politisk relevante». Det finnes et vell av saker for det ikke er noen som helst tenkelig relevans for arbeid – men identifisering finnes sted regelmessig. Dette er noe som norske redaktører vet, selv om de later som det ikke er tilfelle.

Igjen ser vi at kriteriene for hva som angivelig skal være relevant, er styrt av ikke-saklige hensyn. Og de kriteriene er så uklare at de kan tilpasses alle slags situasjoner.

Hele denne inkonsekvente praksisen, hvor situasjons- og personbaserte forhold er styrende for «presseetikken», er noe helt annet enn å konsekvent følge et sett av prinsipper. Saken jeg her tar opp viser at det ikke finnes noen allmenn avveining mellom offentlighetens informasjonsbehov og belastningen for den enkelte. I praksis anvendes disse prinsippene helt ad hoc, tilpasset hvilket parti eller gruppering den berørte tilhører, hvem som kjenner hvem, og hvilke konsekvenser som er ønsket av de mediale beslutningstakerne.

Disse såkalte prinsippene er, når deres praksis kritisk granskes, helt substansløse og opplagt underlagt ulike eksterne hensyn. Men det skal det selvfølgelig ikke snakkes om.

Noen høyst betimelige spørsmål melder seg her: Er redaktørene helt ute av stand til å foreta en enkel saklig og logisk analyse, og er det denne manglende profesjonelle evnen som ligger til grunn for at liv og lære overhodet ikke harmonerer? Tror redaktørene faktisk på det de sier? Eller er saken helt annerledes, nemlig at de alle har forstått at det bare handler om å hykle, slik at de bevarer sin makt og sine privilegier?

I alle fall mangler ikke denne gruppen høye tanker om sin egen presseetiske fortreffelighet. Dette gjelder helt uavhengig av hvilke inkonsekvenser situasjonen tvinger dem til å ta i sin munn.

La oss være ærlige: Hva som blir nyheter i Norge, handler om hva de som besitter den mediale makten selv ønsker. Saklige hensyn er vanligvis helt underordnet.

Og presseetikken? Den er et rent narrespill. En vagt uttalt moral alle angivelig er enige om, i alle fall i festtalene. Men det praktiseres høyst selektivt, i alle fall når det gjelder.

Det er på tide å gi slipp på slike tåpelige illusjoner.