Kunstig intelligens kan snart bli langt mer enn et redskap for arbeid og læring. Den kan også fungere som venn, fortrolig samtalepartner og romantisk partner. Men hva skjer med menneskelige relasjoner når teknologien kan tilby en kjæreste som alltid er tilgjengelig, aldri krangler og tilpasser seg alle dine ønsker?
iNyheter-redaktør Helge Lurås mener utviklingen kan få omfattende sosiale og demografiske konsekvenser.
– Du kan få en venn. Du kan få en kjæreste.
Det sier Helge Lurås mot slutten av en podkastsamtale med førsteamanuensis i pedagogikk Stig Roar Wigestrand ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Samtalen har i hovedsak handlet om norsk skole, kunstig intelligens og hvordan den teknologiske revolusjonen kan komme til å forandre både utdanning og arbeidsliv.
Men Lurås mener det finnes en annen side ved utviklingen som kan vise seg å bli minst like omfattende: Kunstig intelligens er i ferd med å bli så god til å føre samtaler at mennesker kan begynne å oppleve teknologien som en sosial relasjon.
Og dersom teknologien kan tilfredsstille behov som tidligere bare kunne dekkes gjennom kontakt med andre mennesker, kan det få konsekvenser langt utover hvordan vi arbeider og lærer.
– Du får følelsen av å snakke med et menneske
Lurås forteller at han selv har eksperimentert med muntlige samtaler med kunstig intelligens, blant annet gjennom podkaster hvor han diskuterer forskjellige problemstillinger med en KI-modell.
Han er overrasket over hvor naturlig samtalene allerede kan oppleves.
Det er ikke lenger bare snakk om å skrive inn et spørsmål og få et skriftlig svar. Brukeren kan føre en løpende muntlig samtale, avbryte, stille oppfølgingsspørsmål og diskutere kompliserte temaer.
Lurås har blant annet brukt teknologien til å diskutere sikkerhetspolitikk, Russland, Ukraina og NATO.
Han forteller at han ved å instruere modellen om å utfordre ham med kritiske motspørsmål, har opplevd samtaler som har vært usedvanlig intellektuelt krevende.
Men teknologien trenger ikke å brukes til kompliserte faglige diskusjoner.
Den kan også instrueres om å opptre som en vennlig samtalepartner som bare ønsker å snakke om hverdagslige ting.
– Du kan styre dette inn. Nå vil jeg at du skal være bare kompisen min, for eksempel, og vi snakker om fotball eller Erling Braut Haaland.
Lurås mener dette illustrerer at kunstig intelligens ikke bare er i ferd med å endre tilgangen til kunnskap, men også måten mennesker kan oppleve kommunikasjon og sosial kontakt på.
En kjæreste som aldri krangler
Det er i forlengelsen av dette Lurås reiser spørsmålet om KI som romantisk partner.
Dersom teknologien allerede kan føre samtaler som oppleves naturlige og personlige, kan den også utvikles og tilpasses for å oppfylle andre menneskelige behov.
En digital kjæreste vil kunne være tilgjengelig når brukeren ønsker det, lytte tålmodig og tilpasse samtalen til vedkommendes interesser og personlighet.
Og i motsetning til et menneske vil en slik samtalepartner kunne programmeres til å unngå mange av konfliktene som naturlig oppstår i mellommenneskelige relasjoner.
– En kjæreste eller en kone som aldri er vanskelig, aldri krangler, aldri er irrasjonell. Hvem vil ikke ønske å ha det? spør Lurås retorisk.
Spørsmålet er delvis spøkefullt formulert, men problemstillingen er alvorlig.
Hva skjer dersom stadig flere mennesker opplever at de kan få dekket behovet for oppmerksomhet, forståelse og romantisk bekreftelse gjennom en kunstig samtalepartner?
Vil det fortsatt være like attraktivt å investere tid og krefter i å utvikle et forhold til et annet menneske, med alle kompromissene, uenighetene og usikkerhetene det innebærer?
Kan få demografiske konsekvenser
Lurås går et skritt videre og stiller spørsmål ved om utviklingen også kan påvirke familiedannelse og befolkningsutviklingen.
– Du kan få en venn, du kan få en kjæreste, sier han, og peker på at teknologien etter hvert også kan kombineres med fysiske produkter som gir en mer konkret opplevelse av en partner.
Han spekulerer i om dette kan føre til at flere mennesker velger kunstige relasjoner fremfor å etablere tradisjonelle parforhold.
– I kombinasjon med disse dukkene kan du fort vekk få en demografisk utfordring, sier han.
Resonnementet bygger på en mulig fremtidig utvikling, ikke på dokumentasjon for at KI-partnere allerede har påvirket fødselstall eller pardannelse i vesentlig grad.
Men Lurås mener spørsmålet illustrerer hvor vidtrekkende konsekvensene av kunstig intelligens kan bli.
Dersom teknologien endrer menneskers motivasjon for å etablere forhold, kan det også få betydning for ekteskap, samliv og ønsket om å få barn.
Og i samfunn som allerede har lave fødselstall, kan selv relativt små endringer i familiedannelsen få betydning over tid.
Menneskelig kontakt kan ikke uten videre erstattes
Problemstillingen står i kontrast til et annet sentralt tema i samtalen med Wigestrand.
Pedagogikkforskeren er opptatt av at menneskelig samhandling har en egenverdi som ikke uten videre kan erstattes av digitale løsninger.
Han forteller blant annet om et undervisningsopplegg hvor han ba 27 helsesykepleierstudenter legge bort datamaskiner og mobiltelefoner for å konsentrere seg om å diskutere og samarbeide med hverandre.
Ifølge Wigestrand opplevde 26 av studentene opplegget som positivt.
Mange fortalte at de hadde blitt flinkere til å lytte, delta i diskusjoner og snakke med medstudenter i pausene, fremfor å ta frem telefonen.
Wigestrand mener slike erfaringer viser betydningen av direkte menneskelig kontakt.
Han er samtidig positiv til kunstig intelligens som læringsverktøy, og forteller at han selv har hatt stort utbytte av å diskutere forskjellige temaer med ChatGPT.
Men han understreker at det er nødvendig å forstå hva teknologien bør brukes til, og hva mennesker fortsatt bør gjøre uten den.
Dette er også et relevant skille i diskusjonen om kunstige venner og kjærester.
En KI kan simulere empati, interesse og oppmerksomhet gjennom språk. Men det betyr ikke at den nødvendigvis har egne følelser, ønsker eller en gjensidig forpliktelse til brukeren slik et menneske kan ha.
Det som oppleves som et forhold fra brukerens side, er derfor ikke nødvendigvis et gjensidig forhold i vanlig menneskelig forstand.
Et samfunn hvor stadig mer kan erstattes
Lurås’ refleksjoner om KI-kjærester inngår i en større diskusjon om hvordan teknologien kan forandre menneskets plass i samfunnet.
Tidligere i samtalen argumenterer han for at kunstig intelligens kan gjøre store deler av dagens arbeidsliv overflødig.
Han mener teknologien allerede gir mulighet for enorme produktivitetsforbedringer innen kunnskapsyrker, og at stadig flere mennesker derfor kan komme til å stå uten tradisjonelt arbeid.
Det kan i sin tur skape nye utfordringer knyttet til mening, motivasjon og sosial tilhørighet.
Wigestrand utfordrer den pessimistiske fremtidsbeskrivelsen og mener samfunnet må bli flinkere til å forestille seg menneskelige aktiviteter som ikke først og fremst handler om økonomisk produksjon.
Han trekker frem idrett, musikk, håndverk og sosial omgang som eksempler på aktiviteter som kan skape mening og glede, selv om de ikke resulterer i økonomisk verdiskaping.
– Hva vil det si å være menneske? Hva er det vi ønsker å holde på med? spør han.
For Wigestrand er dette blant de viktigste spørsmålene som kunstig intelligens tvinger frem.
Lurås’ avsluttende refleksjon om kunstige kjærester peker mot enda en dimensjon ved det samme spørsmålet.
Hvis teknologien ikke bare kan utføre arbeid og formidle kunnskap, men også etterligne stadig flere sider ved menneskelig kontakt, blir det viktig å forstå hva som gjør virkelige mellommenneskelige relasjoner verdifulle.
– Det får kanskje bli en annen podkast
Diskusjonen om kunstige kjærester kommer helt mot slutten av samtalen, og Lurås og Wigestrand går ikke nærmere inn på de mulige konsekvensene.
– Det får kanskje bli en annen podkast, sier Lurås før han avslutter intervjuet.
Men spørsmålet han reiser, illustrerer hvordan utviklingen innen kunstig intelligens kan komme til å utfordre langt mer enn arbeidsmarkedet og utdanningssystemet.
Teknologien kan også endre måten mennesker søker vennskap, bekreftelse, nærhet og kjærlighet på.
Og dersom stadig flere opplever at en kunstig partner dekker behov de tidligere måtte søke hos andre mennesker, kan det reise nye spørsmål om ensomhet, sosial utvikling og familiedannelse.
For selv om en KI-kjæreste kan programmeres til å være tålmodig, oppmerksom og konfliktfri, er det ikke sikkert at et forhold uten motstand, kompromisser og gjensidige forpliktelser gir mennesker det de faktisk trenger.
Spørsmålet er derfor ikke bare om kunstig intelligens kan bli en tilsynelatende perfekt kjæreste, men hva som skjer med oss dersom vi begynner å foretrekke den fremfor virkelige mennesker.