I 24 norske kommuner har samtlige flyktninger som ble bosatt i perioden 2014–2016, flyttet videre. I ytterligere 83 kommuner har minst 80 prosent forsvunnet. Samtidig utløser bosetting av flyktninger store statlige tilskudd, og kommunene kan beholde eventuelle overskudd.
Nye tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som NRK har fått tilgang til, viser omfattende fraflytting fra norske distriktskommuner.
Nå varsler regjeringen endringer i hvor flyktninger skal bosettes.
Nær halvparten har flyttet på landsbasis
Av 31.980 flyktninger som ble bosatt mellom 2014 og 2016, hadde 47 prosent forlatt bosettingskommunen innen 2026. Det tilsvarer omtrent 15.000 personer.
I 107 kommuner hadde minst 80 prosent flyttet. De fleste av disse er blant landets minst sentrale kommuner.
I 24 kommuner var fraflyttingen på hele 100 prosent. Blant kommunene som har mistet samtlige flyktninger fra denne perioden, finner vi Aremark, Aurland, Bygland, Bykle, Dyrøy, Dønna og Flakstad.
Tallene gjelder flyktninger bosatt før Ukraina-krigen og omfatter dermed ikke den store tilstrømmingen av ukrainske flyktninger siden 2022.
Arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng (Ap) reagerer på omfanget.
– Det synes jeg er et altfor høyt tall, sier Stenseng til NRK, og informerer videre om at regjeringen nå vil undersøke hvorfor så mange flyktninger forlater distriktskommunene de opprinnelig ble bosatt i.
Kan motta over 800.000 kroner per flyktning
Samtidig mottar kommunene betydelige statlige tilskudd når de bosetter flyktninger.
Ifølge IMDis satser for 2026 utbetales det ordinære integreringstilskuddet over fem år. Regnet med dagens satser for de fem tilskuddsårene utgjør dette 811.700 kroner for en voksen flyktning, eller 860.200 kroner for en enslig voksen.
Kommunene kan dessuten motta ytterligere tilskudd, blant annet til norskopplæring og bosetting av enkelte grupper med særskilte behov.
Pengene er i hovedsak ikke øremerket, og størrelsen på integreringstilskuddet avhenger ikke av hvor mye kommunen faktisk bruker på den enkelte flyktning. Det betyr at kommuner som lykkes med å få flyktninger raskt i arbeid, kan sitte igjen med penger.
Ordningen gir dermed kommunene et systematisk økonomisk insentiv til å bosette flyktninger.
I en stortingsmelding fra 2016 beskrev regjeringen nettopp muligheten til å beholde et overskudd som en mulig gulrot for å få flyktninger raskere i arbeid eller utdanning. Også IMDi understreker at kommunenes økonomiske gevinst øker jo raskere flyktningene blir selvforsørgende.
Det betyr imidlertid ikke at alle kommuner tjener penger på bosetting. En kartlegging av kommunenes kostnader i 2025 viste at integreringstilskuddet i gjennomsnitt dekket 96,7 prosent av utgiftene.
Dersom en flyktning flytter før femårsperioden er over, følger de resterende tilskuddene vedkommende til den nye kommunen. Det er særlig etter de første fem årene at den uønskede sekundærflyttingen skjer, ifølge regjeringen.
Les også: Regjeringen vil utrede flytteforbud for flyktninger på inntil ti år
Tre Østfold-kommuner tas ut av bosettingen
Regjeringen opplyser i en pressemelding fredag at kommunene skal anmodes om å bosette 8.680 flyktninger i 2027. Det er det laveste antallet siden Russlands invasjon av Ukraina.
Samtidig strammes kriteriene for bosetting inn. Kommunenes arbeidsmarked, tjenestetilbud og eksisterende innvandrerandel skal tillegges større vekt.
Fredrikstad, Sarpsborg og Halden skal ikke lenger bli bedt om å bosette nye flyktninger i 2027. Alle tre kommunene har utfordringer knyttet til tilflytting av flyktninger som opprinnelig er bosatt andre steder.
– Regjeringen har endret anmodningskritene for å unngå bosetting i områder med store levekårsutfordringer og for å øke mulighetene til raskt å komme i jobb, sier arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng i en pressemelding.
Regjeringen vurderer dessuten å innføre begrensninger på flyktningers adgang til å flytte fra bosettingskommunen eller til bestemte områder.
Les også: MDG vil tvinge kommuner til å ta imot flyktninger
Distriktene har tatt imot uforholdsmessig mange
En stortingsmelding fra 2024 viser at landets 209 distriktskommuner, som bare hadde 13 prosent av befolkningen, bosatte hele 26 prosent av flyktningene i perioden 2012–2023.
Distriktskommunene tok dermed imot dobbelt så mange flyktninger som folketallet skulle tilsi.
Enkelte småkommuner har tatt imot særlig mange. I Vevelstad og Leirfjord i Nordland, Utsira i Rogaland og Vadsø i Finnmark tilsvarte antallet bosatte flyktninger i perioden mer enn ti prosent av kommunenes innbyggertall.
Til sammenligning utgjorde flyktningene som ble bosatt i Oslo, under én prosent av hovedstadens befolkning.
Forskjellen er også betydelig sammenlignet med våre naboland. Av flyktningene som ble bosatt i perioden 2008–2016, ble 25 prosent plassert i Norges minst sentrale kommuner. Tilsvarende andel var ti prosent i Sverige og 13 prosent i Danmark.
En analyse utført av Telemarksforsking, publisert i august 2025, viser imidlertid at bosettingen i distriktene i liten grad har gitt varig befolkningsvekst. Over 90 prosent av flyktningene som ble bosatt i de minst sentrale kommunene i Nord-Norge, hadde senere flyttet ut av landsdelen.
Blant personer fra land der flukt er en vanlig innvandringsårsak, med unntak av Ukraina, hadde mer enn fem av seks forlatt Nord-Norge i perioden 2000–2024.
Til sammenligning bodde fortsatt syv av ti arbeidsinnvandrere i landsdelen. Tallene viser dermed at videreflyttingen har vært særlig omfattende blant flyktninger.
Les også: Sarpsborg: 80 prosent av sosialhjelp-budsjettet går til innvandrere
Kapasiteten ble presset
Også kommunenes evne til å integrere flyktningene har vært utfordret. En undersøkelse fra OsloMet viste i 2024 at 98 prosent av kommunene hadde utvidet flyktningtjenesten for å håndtere den store tilstrømmingen fra Ukraina. Likevel hadde halvparten redusert introduksjonsprogrammet som følge av kapasitetsproblemer.
Det innebar at flyktninger kunne få et svakere tilbud om blant annet norskopplæring og arbeidsrettede tiltak.
Én av fire kommuner oppga at de allerede hadde nådd grensen for hvor mange flere flyktninger de kunne bosette. Bare tre prosent mente de hadde kapasitet til å ta imot mange flere.
Mangel på egnede boliger var den største utfordringen, men kommunene rapporterte også om press på NAV, skoler, barnehager og helsetjenester.
Samlet tegner tallene et bilde av en bosettingspolitikk der små distriktskommuner har tatt imot en uforholdsmessig stor andel av flyktningene, samtidig som mange har hatt begrenset kapasitet til å integrere dem.
Kommunene mottar betydelige statlige tilskudd for å ta imot flyktninger, men bosettingen fører ikke nødvendigvis til den varige befolkningsveksten og arbeidskraften mange distriktskommuner ønsker seg. I stedet viser både de ferske tallene og tidligere undersøkelser at svært mange flytter videre til mer sentrale strøk.
Dermed blir kommunene som opprinnelig bosetter flyktningene, langt fra alltid kommunene der de ender opp med å bo.
Det utfordrer både målet om å styrke distriktene og fordelingen av integreringsansvaret mellom norske kommuner. Når mange flyktninger samler seg i de samme områdene, kan det dessuten bidra til økt segregering, opphopning av levekårsproblemer og fremveksten av stadig mer isolerte innvandrermiljøer.
Les også: Ordfører slår alarm: – Må tjene én million for å matche Nav-utbetalingene