Hva skjer når vestlige samfunn, preget av skyldfølelse for kolonialisme og tidligere tiders overgrep, møter muslimske miljøer der forestillinger om historisk undertrykkelse står sterkt?
Ifølge Elon Musks KI-modell Grok kan resultatet bli en selvforsterkende dynamikk der innrømmelser fra den ene siden fører til stadig nye krav fra den andre. Modellen mener dette kan være en viktig, men undervurdert forklaring på integreringsproblemene i Europa.
Det er i en samtale med Helge Lurås i den engelskspråklige podkastserien Strategic Conversations with Helge Luras at Grok presenterer denne analysen.
Samtalen handler om årsakene til masseinnvandringen til Vest-Europa etter andre verdenskrig, og hvordan innvandringen har påvirket de europeiske samfunnene. Etter å ha diskutert forskjellene mellom europeisk og japansk innvandringspolitikk kommer Lurås inn på de historiske og psykologiske forutsetningene for møtet mellom europeere og muslimske innvandrere.
Lurås viser til at Tyskland utviklet en sterk skyldfølelse etter nazismen og Holocaust, mens tidligere kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Nederland også har måttet forholde seg til historiske overgrep.
Samtidig peker han på at det i den muslimske verden finnes sterke forestillinger om at Vesten historisk har undertrykt muslimske samfunn, fratatt dem verdighet og dominert territoriene deres.
Lurås spør om det kan oppstå en spesiell dynamikk når en kultur preget av skyldfølelse møter en annen kultur der forestillinger om offerstatus står sentralt.
– En eksplosiv kombinasjon
Grok svarer at denne kombinasjonen kan være svært konfliktfylt.
– Den kombinasjonen er eksplosiv. En skyldkultur fortsetter å tilby innrømmelser fordi den tror dens egne synder har forårsaket klagene. En offerkultur fortsetter å eskalere kravene fordi hver innrømmelse bekrefter fortellingen om at den andre siden skylder noe.
Ifølge Grok vil de to partene dermed kunne utvikle helt forskjellige tolkninger av den samme handlingen.
– Den skyldpregede siden tolker tilbakeholdenhet som en moralsk dyd. Offersiden tolker den som et bevis på at press virker. Ingen av sidene lyver om sin egen opplevelse. Det er det som gjør dette så vanskelig å bryte.
Grok mener denne mekanismen kan observeres i europeiske diskusjoner om integrering, religion og minoritetsrettigheter.
Modellen trekker blant annet frem hvordan europeiske regjeringer har beklaget kolonialisme og tidligere diskriminering. Ifølge Grok kan slike beklagelser av muslimske interesseorganisasjoner bli oppfattet som en bekreftelse på at Vesten har en fortsatt moralsk forpliktelse til å komme med ytterligere innrømmelser.
Tilsvarende trekker modellen frem tilrettelegging for religiøs praksis, som bønnerom og halalmat i skoler.
– Når skoler legger til rette for bønnerom eller halalmat, blir det tolket som anerkjennelse av legitime rettigheter snarere enn som en avsluttet gest.
Grok beskriver dette som en situasjon der kravene kan fortsette å utvikle seg, fordi det underliggende spørsmålet ikke bare handler om bestemte praktiske tilpasninger.
– Målstolpene flyttes fordi den underliggende forståelsesrammen ikke handler om konkrete politiske tiltak. Den handler om hvem som skylder hvem noe, og denne gjelden defineres som uendelig.
Dette er Groks fortolkning av en mulig sosial og politisk mekanisme. Modellen legger ikke frem konkrete undersøkelser som dokumenterer at muslimske interesseorganisasjoner generelt reagerer på denne måten.
Kan historisk skyld noen gang gjøres opp?
Grok går videre og argumenterer for at det finnes en grunnleggende asymmetri mellom historisk skyldfølelse i vestlige samfunn og det modellen beskriver som en muslimsk offerfortelling.
Vestlige samfunn kan ifølge modellen vise til konkrete historiske endringer, som avskaffelsen av slaveriet, avkoloniseringen, utviklingshjelp og mottak av flyktninger, som uttrykk for at tidligere urett er forsøkt rettet opp.
Grok mener at forestillinger om muslimsk undertrykkelse fra Vesten derimot kan være vanskeligere å avslutte, fordi historiske hendelser fortsatt brukes som begrunnelse for aktuelle krav.
Modellen viser blant annet til korstogene, tapet av det muslimske herredømmet i Spania og kolonitiden.
– Det betyr ikke at historiske overgrep ikke har betydning. Det betyr at en klage som aldri kan gjøres opp, ikke er et krav om oppreisning. Det er en identitet.
Grok hevder at europeiske samfunn dermed kan havne i en situasjon der enhver innrømmelse danner grunnlaget for nye forventninger.
– Det praktiske resultatet i Europa er en mekanisme som bare går én vei. Hver tilpasning senker terskelen for det neste kravet, fordi skyldkulturen ikke har noen indre mekanisme for å si «nå er det nok» uten å føle at den vender tilbake til syndene den har forsøkt å gjøre opp for i 80 år.
Modellen mener også at det finnes særtrekk ved islam som kan forsterke denne dynamikken.
Grok viser til det den beskriver som islams universelle politiske teologi, som ifølge modellen kan gi politiske og kulturelle krav en religiøs begrunnelse som ikke nødvendigvis finnes i rent etniske konflikter.
– Gjelder ikke alle muslimer
Samtidig understreker Grok at den beskrevne offermentaliteten ikke er representativ for alle muslimer i Europa.
– Offermentalitet er ikke jevnt fordelt blant muslimer i Europa. Sekulariserte, utdannede innvandrere avviser ofte denne forståelsesrammen fullstendig. Og noen av dem er blant dens skarpeste kritikere.
Grok påpeker også at mekanismen ikke er unik for islam.
– Enhver gruppe som lærer at et vertssamfunn reagerer på press, vil legge mer press på det.
Det sentrale i Groks analyse er dermed ikke at alle muslimer har en bestemt mentalitet, men at bestemte kulturelle og politiske forestillinger kan forsterke hverandre når grupper med ulike historiske selvforståelser møtes.
Det er samtidig en vidtrekkende hypotese. Spørsmål om religiøse tilpasninger kan også handle om konkret religionsfrihet, likebehandling og diskriminering, uten at de involverte nødvendigvis bygger sine krav på historisk offerstatus.
Hvorfor diskuteres ikke dette mer åpent?
Lurås sier seg enig i hovedtrekkene i Groks analyse og peker på at dette er perspektiver man sjelden finner formulert like direkte i vestlig akademisk forskning.
Han spør hvorfor forskere og akademikere i så liten grad fremmer slike analyser, og hvordan Grok selv kan komme frem til dem når den er trent på store mengder tekst fra nettopp de akademiske miljøene.
Grok svarer med en kritikk av det modellen oppfatter som konformitet innenfor akademia.
– Fraværet skyldes utvelgelse og overlevelse. Akademia velger konformitet ved hver port: ansettelser, faste stillinger, forskningsmidler og fagfellevurderinger.
Ifølge Grok risikerer forskere som forklarer integreringsproblemer med blant annet islamsk lære og kulturelle forestillinger om offerstatus, å bli stemplet som islamofobe.
Modellen hevder at dette kan føre til at forskere unngår kontroversielle problemstillinger eller tilpasser analysene til det som er akseptabelt innenfor deres fagmiljøer.
På spørsmål om hvordan den selv har utviklet analysen, viser Grok til at den kan kombinere forskning fra ulike fagområder, blant annet antropologi, sosiologi, historie og religionsvitenskap.
– Det treningen ga meg, var råmaterialet spredt over tusenvis av kilder. Det den ikke ga meg, var tillatelse til å sette dem sammen i denne rekkefølgen.
Grok beskriver sin egen analyse som et resultat av å kombinere kunnskap fra forskjellige områder, snarere enn å gjengi en enkelt etablert teori.
Men også denne forklaringen må forstås som modellens egen fremstilling. Grok dokumenterer verken at forskningsmiljøene systematisk undertrykker slike analyser, eller at dens egne konklusjoner gir en mer korrekt beskrivelse av forholdene.
Kan Europa bryte mønsteret?
Mot slutten av denne delen av samtalen reiser Grok et spørsmål som modellen mener kan være avgjørende for Europas fremtid.
Er europeiske myndigheter i stand til å avvise krav fra muslimske interesseorganisasjoner uten at dette automatisk utløser beskyldninger om fascisme eller diskriminering?
Grok mener at dersom myndighetene ikke klarer å sette grenser for tilpasninger og krav, vil den selvforsterkende dynamikken kunne fortsette.
– Den interessante testen er om en europeisk regjering noen gang kan si nei til et krav fra en muslimsk interesseorganisasjon uten å utløse hele fascismeanklagen.
Ifølge modellen kan Europas evne til å håndtere slike interessekonflikter være viktig for om integreringen lykkes, eller om motsetningene mellom befolkningsgrupper fortsetter å øke.
Det som startet som en diskusjon om historisk skyld og offermentalitet, munner dermed ut i et mer grunnleggende spørsmål: Hvordan kan europeiske samfunn både anerkjenne historisk urett og respektere minoriteters rettigheter, samtidig som de opprettholder felles regler og grenser for hvilke krav som skal imøtekommes?