Advokat Inger Zadig forteller for første gang om voldtekten: – Jeg er ikke noe flau over det

Avatar photo
Helge Lurås
Ansvarlig redaktør
Publisert 6. november 2026 | 17:49

Forsvarsadvokat Inger Silka Zadig forteller for første gang offentlig om hvordan hun ble utsatt for en sovevoldtekt som 15-åring. Hun valgte aldri å anmelde overgrepet, og sier hun i ettertid er glad for at saken ikke havnet i rettssystemet. Erfaringen har også preget hennes syn på skam, personlig ansvar og hvordan samfunnet behandler mennesker som har vært utsatt for overgrep.

Det er under en lengre podkastsamtale med iNyheters Ole Asbjørn Ness at advokaten fra Elden Advokatfirma plutselig bestemmer seg for å dele en svært personlig erfaring.

De to har diskutert voldtekt, samtykkeloven, seksualmoral og rettssikkerhet. Zadig har blant annet argumentert for at det må være mulig å snakke om hvordan kvinner kan redusere risikoen for seksuelle overgrep, uten at det innebærer å legge skylden på dem som rammes.

Hun forteller at hun har blitt beskyldt for å være kvinnefiendtlig som følge av sine uttalelser i voldtektsdebatten.

Så kommer betroelsen.

– Det jeg satt og lurte på om jeg skulle gidde å si, for jeg liker å være ærlig, men det er ikke alltid så lurt … Da jeg var 15, så ble jeg sovevoldtatt. Så jeg har jo personlig erfaring med det.

Måtte fortelle faren om det som hadde skjedd

Zadig forteller at overgrepet fant sted i forbindelse med en fest. Hun hadde drukket alkohol uten foreldrenes tillatelse og hadde ikke kommet seg hjem.

Hun forklarer at hun var bevisstløs da overgrepet fant sted, og at hun våknet under hendelsen.

Etterpå oppsto et praktisk problem. Hun var redd for å bli gravid og måtte komme seg til et vaktapotek som lå langt unna.

Det innebar at hun måtte be faren om hjelp.

– Jeg måtte si til min far hva som hadde skjedd.

Men hun fortalte ikke hele historien. Hun var redd for å skuffe faren fordi hun hadde drukket alkohol, og valgte derfor å fremstille hendelsen som ubeskyttet sex.

Det ble en vanskelig opplevelse.

– Det var en ydmykende affære.

Zadig forteller at hun i ettertid har reflektert over hvordan hun håndterte situasjonen, og om hun den gangen tok på seg for mye av ansvaret.

– Det er kanskje det jeg internaliserte for mye av skyld. Det kan godt hende.

Hun understreker at overgrepet var belastende, og at hennes egne valg den kvelden ikke gjorde gjerningspersonen mindre ansvarlig.

– Veldig glad i ettertid for at jeg ikke anmeldte det

Zadig valgte aldri å anmelde voldtekten.

I dag arbeider hun både som forsvarer og bistandsadvokat og har sett hvordan rettssaker om seksuelle overgrep kan utspille seg fra begge sider av rettssalen.

Disse erfaringene har gjort henne enda mer overbevist om at hun selv ikke ville hatt godt av å gjennomgå en slik prosess.

– Men jeg er veldig glad i ettertid for at jeg ikke anmeldte det.

Hun beskriver hvordan fornærmede i voldtektssaker kan bli stilt svært intime og belastende spørsmål om sin egen oppførsel, rusnivå og hva som skjedde under overgrepet. Også private og medisinske opplysninger kan bli gjenstand for grundig gjennomgang i retten.

– Det er for mange en retraumatisering, det også.

Hun går så langt som å si at hun ikke er sikker på om hun ville ønsket at en eventuell datter skulle anmelde en tilsvarende hendelse.

Zadig forteller at hun selv bearbeidet opplevelsen gjennom samtaler med psykolog, og at hun foretrakk å håndtere det som hadde skjedd uten en offentlig rettsprosess.

Uttalelsene er knyttet til hennes egne erfaringer og vurderinger. Hun hevder ikke at alle overgrepsutsatte vil være best tjent med å la være å anmelde.

Vil ikke bli definert som et offer

Ness reagerer på fortellingen og understreker at skammen ved en voldtekt bør ligge hos overgriperen, ikke hos den som blir utsatt for handlingen.

Han tilbyr også Zadig muligheten til å trekke tilbake den personlige historien og få den fjernet fra podkasten.

Det ønsker hun ikke.

– Men jeg er ikke noe flau over det.

Hun forklarer at det som bekymrer henne ved å fortelle historien offentlig, ikke først og fremst er selve overgrepet, men hvordan andre mennesker kan komme til å se på henne.

– Jeg skammer meg ikke personlig, men jeg er redd for å bli sett på som mer stakkarslig og svak og offer ved å være åpen om en sånn type ting.

Zadig mener mennesker som har vært utsatt for krenkelser, også må få muligheten til selv å bestemme hvilken plass hendelsene skal ha i livet deres.

Hun trekker paralleller til metoo-debatten, der hun mener omgivelsenes reaksjoner noen ganger kan forsterke følelsen av å ha blitt krenket.

For hennes egen del har det vært viktig å ikke la overgrepet definere identiteten hennes.

Hun sier at det kan ha påvirket henne mer enn hun selv er klar over, men at hun aldri har ønsket å gi hendelsen en altoverskyggende plass i livet.

– Jeg har i hvert fall aldri opphøyd den episoden til noe større enn alle andre.

– Hevnen hjelper ikke meg så veldig mye

Ness er tydelig på at han ville reagert med sterkt sinne dersom noen i hans nærmeste familie ble utsatt for et seksuelt overgrep.

Zadig har en annen tilnærming. Hun forteller at hun ikke har hatt behov for hevn over mannen som voldtok henne.

– Det er jo altfor forskjellig, men hevnen hjelper ikke meg så veldig mye. For meg får jeg meg bra av å ta makten tilbake og kontroll over eget liv.

Hun mener det kan ligge en styrke i å bestemme selv hvordan man skal forholde seg til vonde erfaringer, fremfor å overlate definisjonsmakten til andre.

Samtidig erkjenner hun at det er vanskelig å vite hvor mye hendelsen har påvirket henne.

Gir henne et annet perspektiv som forsvarsadvokat

Mot slutten av samtalen vender Ness tilbake til overgrepet og spør hvordan det har påvirket hennes yrkesutøvelse.

Zadig er usikker på om hun kan gi noe entydig svar, men mener erfaringen har gitt henne et perspektiv hun ellers ikke ville hatt.

Hun har fått kritikk for å være for opptatt av rettighetene til personer som er mistenkt eller tiltalt for voldtekt. Selv mener hun at opplevelsen som 15-åring viser at hennes synspunkter ikke skyldes manglende forståelse for dem som blir utsatt for overgrep.

– Det gir meg en trygghet når jeg diskuterer. Man kan lett bli beskyldt for å innta et forsvarervennlig, tiltalt, mistenktvennlig perspektiv. Men jeg har vært på den andre sida. Jeg føler jeg har lov til å mene noe om det.

Hun legger ikke skjul på at erfaringen kan ha satt spor.

– Det har sikkert skada meg litt, men det er sikkert mange ting gjennom livet som har skada en.

Men hun insisterer på retten til å håndtere egne erfaringer på sin egen måte.

– Jeg føler bare at det har vært en del av livets harde skole.

For Zadig henger dette sammen med hennes overordnede syn på voldtektsdebatten: Overgrep må tas alvorlig, men det må også være rom for ulike måter å reagere på, bearbeide og leve videre etter dem.

Og hun ønsker ikke at det som skjedde da hun var 15 år, skal definere hvem hun er i dag.

mest lest