Woke-kravet om sosial, rase- og kjønnsrettferdighet har vunnet sterkt innpass som psykoterapeutisk metode i USA, mener amerikaneren Jonathan Alpert som har drevet med psykoterapi i New York i 20 år.
I sin siste bok, ”Therapy Nation”, skriver Alpert at han har mistet tellingen på hvor mange pasienter som har fortalt ham hvordan deres tidligere terapeuter har vært fiksert på deres rasebakgrunn, kjønn, seksuelle orientering, alder og andre woke-faktorer, og ikke på de problemene som gjorde at de selv følte de trengte terapi.
Dersom, for eksempel, ei hvit kvinne oppsøker en woke-terapeut fordi hun har angst for å gå over broer eller å kjøre bil, kan hun bli bedt om å konsentrere seg om de privilegiene hun har som hvit i USA og sette seg inn i kårene til ikke-hvite kvinner. Hun kan også bli oppfordret til å delta i terapigrupper av hvite kvinner som i fellesskap drøfter hvordan hvite privilegier er årsak til psykiske problemer. Og i slike grupper skal de dessuten finne ut hvor privilegerte de er i forhold til for eksempel undertrykte, svarte og fattige kvinner.
Et annet av eksemplene Alpert nevner, er en svart mellomleder i en bedrift som opplever at han er i klemme mellom en overordnet og en underordnet, så ber terapeuten ham om å se denne konflikten i lys av sin rasebakgrunn. Og dette rådet kan så bli ledsaget av bemerkninger fra terapeuten om at det må være hardt å være svart i amerikansk næringsliv. Terapeuten står altså på sitt, selv om pasienten understreker at konflikten ikke har noe med hudfargen hans å gjøre.
Begge disse eksemplene er en illustrasjon av den autoritære og moraliserende holdningen som preger, ikke bare woke-terapeuter, men hele den politiske venstresiden, som ikke bryr seg så mye om folks virkelighet, men som i stedet appellere til den ”gode moral”. Dette skiftet fra vanlige psykoterapeutiske metoder til identitetspolitikk og sosial rettferdighetsterapi, skaper bare mer splittelse mellom folk og mellom grupper. Det er heller ikke belegg for at denne woke-erobringen av psykologi-kontorene i USA har noen terapeutisk effekt, påpeker Alpert. Denne sosiale rettferdighetsterapien styrker også den polariseringen og den kulturkrigen som er vokst seg så stor etter introduksjonen av woke i det amerikanske samfunnet, mener han.
NYE REGLER FOR PSYKOLOGISK RÅDGIVING
De politiske motsetningene i USA avleirer seg ekteskap og innad i familier og skaper konflikter som igjen bringes inn i terapeutenes kontorlokaler. Og rådet fra de progressive woke-terapeutene er at man, for eksempel, bør skille seg fra ektefeller som sympatiserer med Donald Trump eller holde seg unna familieselskaper der man står i fare for å møte en onkel som er Trump-tilhenger. Men den nye woke-terapien leger ingen psykiske sår og skaper bare større avstander mellom individer, i familier og mellom etniske, religiøse, rasemessige og kjønns-identitære grupper, mener Alpert.
Denne utviklingen er ikke noe som er falt ned fra lufta, men er resultat av samfunnsendringer og prosesser som startet allerede på 1990-tallet da standarder for multikulturell, psykisk rådgiving ble fastsatt i USA. Disse standardene har gradvis utviklet seg til regler som kalles Multicultural and Social Justice Counseling Competencies (MSJCC). Det amerikanske forbundet for rådgivere, American Counseling Association, vedtok i 2015 det som Alpert kaller en hellig tekst for moderne terapi, regler som var utarbeidet av en akademisk komité, og der det står at multikultur og sosial rettferdighet skal være sentral i all psykologisk rådgivingsvirksomhet. Reglene er blitt en kjerne i psykologiutdanningen i USA, men også veiledende for undervisningen ved amerikanske universiteter i form av DEI-programmer (Diversity-Equity- Inclusion. Og siden psykologi er et fag om menneskelige relasjoner og forhold mellom mennesker, er det ikke merkelig at disse reglene har fått sterkere gjennomslag i psykologien enn i andre fag.
BLI KVITT HVITHETEN DIN!
De nye retningslinjene for psykisk rettledning gjør at terapeutrollen blir annerledes enn før. En følge av at forholdet mellom terapeut og pasient forstås i et privilegie-perspektiv, er at pasientenes problemer må ses i sammenheng med historiske hendelser og dagsaktuelle samfunnsspørsmål som danner grunnlag for hvordan pasientene forstår verden. Og det er også helt sentralt å trekke inn kulturell bakgrunn, egne verdier, tros-forestillinger, fordommer og erfaringene til privilegerte og marginaliserte pasienter.
Pasientene skal også læres opp til å forstå sine egne holdninger som skapt av holdninger i lokalsamfunn, av staten, føderale lover og politikk, slik at pasientene kan rette oppmerksomheten mot ytre faktorer og et ytre system og slik gjøre ytre forhold ansvarlig for sin situasjon. Hvis ikke pasientene selv tar opp slike spørsmål, er det terapeutens oppgave å trekke dem fram. Og på denne måten legger terapien opp til politisk aktivisme og medlemskap i politiske grupper som svar på pasientenes psykiske problemer, noe som ytterligere forsterker den politiske polariseringen i det amerikanske samfunnet, mener Alpert.
Det er ikke bare pasientene som tilrådes å slutte seg til grupper og engasjere seg politikk for å løse sine psykososiale problemer. Mens Alpert skrev boka si, var det kollegaer av ham som annonserte kurs for antirasisme-grupper, der ”hvite” terapeuter kunne bli hjulpet til å bli mer effektive allierte med de svarte og fattige i USA. Tittelen på kurset var: Bli kvitt hvitheten din!
Den politiske aktiveringen som følger med den sosiale rettferdighetsterapien, bidrar altså, ifølge Alpert, til den økende polariseringen i USA, og gir seg utslag i hendelser som drapet på den konservative aktivisten Charlie Kirk og drapsforsøket på Donald Trump foran presidentvalget i 2024. Og denne polariseringen kommer også til uttrykk når for eksempel motstandere av Trump mener det var synd at skytteren bommet på hodet til Trump og bare fikk med seg øreflippen hans.
Men polariseringen fører generelt sett til økende politisk og sosial avstand mellom ektefeller, venner, i familier, mellom rike og fattige, mellom etniske og religiøse grupper og mellom politiske partier. Venstreliberale omtaler konservative som nazister, fascister, homofobe, rasister og kvinnehatere, mens konservative kaller venstreradikale for elitister, USA-hatere, barnemordere og blodsugende pedofile – i en verden som særlig, ifølge venstresiden, er delt mellom det gode og det onde.
For Alport manifesterer dette seg også i hans praksis der han stadig får flere pasienter som sliter med politiske skillelinjer og med familie og venner. Disse motsetningene er særlig sterke mellom de som er for og mot Donald Trump, som når motstandere av Trump mener han vil innføre nazismen i USA.
EN PSYKOTERAPEUTISK BØLGE
Den sosiale rettferdighets-terapien i amerikansk psykologi kan ses på som en del av en større psykoterapeutisk bølge i det amerikanske samfunnet, der tallet på psykiske lidelser og omfanget av terapi og bruk av lindrende legemidler stadig setter nye rekorder. Mellom 2011 og 2023 ble tallet på personer, som fikk psykologisk behandling, nesten doblet i USA, fra 31,6 til 59,2 millioner. I dag er det nesten en av fem personer (20 prosent) som får psykologisk behandling, ifølge Center for Disease Control and Prevention. Depresjon og angst rammer 30 prosent av folk mellom 18 og 29 år og 24 prosent av dem i alderen 30 til 39 år, ifølge Alpert.
Og alle millionene av personer med traumer gjør at det å gå i psykologisk terapi i USA, er blitt en hverdagslig sak, en del av det vanlige livet, særlig for middelklasse-lagene i samfunnet, som ser ut til å bli psykologisk stadig skjørere med økende behov for terapi. Psykologiske begreper som trauma og depresjon er blitt så vanlige at folk bruker dem for å beskrive vanlige opplevelser i hverdagen som man ikke liker. Fler og fler terapeuter er med på denne begrepsraseringen ved å bruke traume om nesten hva som helst av ubehageligheter i hverdagen.
Dårlige værmeldinger, en kritisk bemerkning eller ei vanskelig arbeidsoppgave blir betegnet som et traume, ifølge Alpert. Folk og terapeuter gjør hverdagslige problemer til en sykdomssak, og det igjen gjør at folk skygger unna problemer og ansvar for egne handlinger og sin egen livssituasjon. Det er vanlig å skylde på en vanskelig barndom når det er snakk om psykososiale problemer, eller når folk overreagerer på jobb eller i andre sosiale sammenhenger. Og det er ikke bare psykolog-kontorene som overstrømmes av terapi-søkende mennesker.
En lignende strøm fører til medisinutsalgene som fra 2016 til 2022 kunne notere en økning i salget av antidepresjons-medisiner med 66 prosent. Dess mer offermentalitet, psykisk skjørhet og selvanalyse blir utbredt i et samfunn, dess mindre tåler folk vanlig motgang, skulle man tro.
Dette kan også være med på å forklare at det i USA, og andre land i Vesten, er det utviklet en krenkelseskultur som igjen er grunnlag for gruppefenomener som Woke og BLM (Black Lives Matter) og politisk radikalisering og manglende realitetsorientering. På denne måten får folks psykiske problemer et politisk uttrykk, og det styrker også terapi som alternativ. Sammen med de andre utviklingstrekkene som Alpert beskriver, gir det en god grunn til å spørre. Hvor i all verden er USA på vei?