Mads Kristoffer Michalsen har i mange år jobbet tett på noen av Norges mest krevende ungdommer. Han forteller om grov vold mot ansatte, manglende informasjonsutveksling mellom kommuner og et barnevern som etter hans mening ikke har tilstrekkelige virkemidler. Siden 2017 har han selv registrert 47 fysiske angrep mot seg.
– Jeg vet at folk ikke er klar over hvor ille det enkelte ganger er, og hvor ille det faktisk er enkelte steder, sier Michalsen i en podkastsamtale med iNyheters Shurika Hansen (slippes torsdag kl 18.).
Michalsen har lang erfaring fra arbeid med ungdom i barnevernsinstitusjoner, avlastningstiltak og mottak for mindreårige asylsøkere. Han har også jobbet som lærer og fotballtrener.
Han mener det er stor avstand mellom forestillingen folk flest har om barnevernet, og den virkeligheten ansatte kan møte når de arbeider med ungdommer som har begått alvorlig kriminalitet eller utgjør en fare for andre.
Mange barnevernsinstitusjoner holder til i helt vanlige bolighus, påpeker han. Ungdommene har i mange tilfeller stor bevegelsesfrihet, selv om de kan ha en omfattende historie med vold eller kriminalitet.
Angrepet 47 ganger
Mot slutten av podkasten forteller Michalsen at han har gjennomgått sine egne erfaringer med fysisk vold på jobb.
Han har kommet frem til at han siden 2017 har vært utsatt for 47 fysiske angrep.
Ifølge hans egen opptelling sto etnisk norske gutter bak fem–seks av hendelsene. De øvrige involverte ungdommer med minoritetsbakgrunn.
Artikkelen fortsetter.

Michalsen forteller at mange av konfliktene har oppstått fordi ungdommer har reagert på hans religion, livsførsel eller manglende tilpasning til deres religiøse normer.
Han nevner blant annet episoder der ungdommer har reagert på at han ikke er muslim, eller at han spiser svinekjøtt.
– De angriper meg fordi jeg ikke er muslim, eller fordi jeg spiser svin, eller fordi jeg er sånn som jeg er, sier han.
Han understreker at dette er hans personlige erfaringer. Han mener samtidig at den offentlige diskusjonen om vold mot ansatte i barnevernet i for stor grad preges av politiske forestillinger om hvem som er ofre og gjerningspersoner.
Michalsen forteller at han også har snakket med 29 kolleger om deres erfaringer med vold og trakassering. Ifølge ham ga de uttrykk for lignende oppfatninger om hvem som rammes hardest.
Dette er imidlertid ikke en representativ undersøkelse, men hans gjengivelse av samtaler med kolleger.
– Jeg mener at alle skal få sikkerhet, uansett etnisitet, hudfarge eller religion, sier han.
– Du må akseptere at vedkommende har slått
Et hovedproblem, ifølge Michalsen, er at ansatte i barnevernet ikke alltid har tilstrekkelige muligheter til å gripe inn overfor voldelige ungdommer.
Han forklarer at det er store forskjeller på hvilke virkemidler ansatte har, avhengig av om ungdommen er plassert på et omsorgsvedtak eller et atferdsvedtak.
– Problemet er hvis du får en voldelig ungdom som er på omsorgsvedtak, fordi atferdsvedtaket har en mye større verktøykasse, sier han.
Han beskriver situasjoner hvor ansatte blir truet, slått eller utsatt for andre krenkelser, men hvor regelverket begrenser muligheten til å bruke fysisk makt.
Michalsen bruker et prinsipp han selv kaller «Narvesen-prinsippet». Poenget hans er at dersom man ser noen bli angrepet i en kiosk eller på gaten, vil det være naturlig å gripe inn for å stanse volden.
Han mener ansatte i barnevernet burde ha tilsvarende muligheter.
– Hvis du ser at en ungdom slår en ansatt, ville det vært naturlig for meg å gå fysisk inn og stoppe personen, sier han.
Michalsen forteller at han selv flere ganger har grepet inn fysisk for å beskytte kolleger.
Han sier også at han i etterkant har fått beskjed om at han har holdt ungdommer fast for lenge.
– Da har jeg sagt: OK, men dere var ikke der.
Han understreker at han ikke ønsker å skade ungdommene, men at han mener det er nødvendig å holde fast en voldelig person inntil situasjonen er trygg.
Mener kulturforskjeller blir undervurdert
En betydelig del av samtalen handler om hvilken rolle kulturell bakgrunn spiller i møte med ungdommer som har alvorlige atferdsproblemer.
Michalsen mener barnevernet er for dårlig til å gi ansatte opplæring i kulturelle forskjeller.
– Vi får ikke noe opplæring i kulturen. Men det er jo mange av oss som har kulturforståelse, sier han.
Gjennom arbeidet med ungdommer fra blant annet Somalia, Afghanistan, Syria og Kosovo mener han å ha erfart at forskjellige tilnærminger kan være nødvendige for å bygge tillit og håndtere konflikter.
Han beskriver hvordan han noen ganger bruker kjennskap til ungdommenes familieforhold, språk eller mattradisjoner for å opprette kontakt.
Michalsen har selv en samboer med kosovoalbansk bakgrunn. Han forteller at kjennskapen til albansk språk og kultur flere ganger har hjulpet ham i møte med ungdommer med samme bakgrunn.
– Jeg kan ikke behandle alle likt. Jeg må behandle dem forskjellig, sier han om sin tilnærming.
Han mener også at æresbegreper og lav toleranse for krenkelser kan spille en rolle i enkelte ungdomsmiljøer.
Som eksempel beskriver han hvordan tilsynelatende små konflikter kan utvikle seg til langvarige hevnoppgjør.
Michalsen understreker samtidig at han ikke har noen fullstendig forklaring på hvorfor noen grupper eller enkeltpersoner utvikler bestemte handlingsmønstre. Flere av beskrivelsene bygger på hans egne møter med ungdommer, og kan ikke uten videre generaliseres til hele befolkningsgrupper.
Advarer mot svikt mellom kommunene
En annen del av samtalen handler om det Michalsen mener er alvorlige svakheter i informasjonsutvekslingen mellom barnevernstjenester.
Han hevder at familier med omfattende barnevernssaker i enkelte tilfeller kan flytte til en ny kommune uten at viktig informasjon følger raskt nok med.
Dermed kan oppfølgingen bli forsinket eller i praksis måtte begynne på nytt.
Michalsen forteller blant annet om en ungdom han selv jobbet med, hvor dokumentasjonen fra kommunen først kom frem etter at ungdommen hadde flyttet hjem igjen.
– Vi fikk papirene på ham fra kommunen en måned etter at han hadde dratt hjem igjen, sier han.
Dette skjedde til tross for at de ansatte gjentatte ganger hadde etterspurt dokumentene, ifølge Michalsen.
Han trekker også frem alvorlige bekymringsmeldinger om omsorgssvikt og seksuelle overgrep som eksempler på informasjon det kan få store konsekvenser dersom ikke blir overført.
I samtalen diskuterer Hansen og Michalsen også den alvorlige bussbrannen i Enebakk. Michalsen stiller spørsmål ved om tidligere og bedre informasjonsutveksling kunne ha bidratt til å fange opp faresignaler.
Han presiserer imidlertid selv at han er usikker på flere av de konkrete opplysningene om saken.
– Nesten ingen har en far hjemme
Michalsen mener også at mangelen på stabile mannlige rollemodeller er et undervurdert problem.
Han forteller at han gjennom arbeidet med ungdommer som er involvert i eller står i fare for å havne i kriminelle gjenger, har merket seg to fellestrekk.
Det ene er fraværet av en tilstedeværende far. Det andre er at ungdommene ofte ikke deltar i organiserte fritidsaktiviteter.
– Det er nesten ingen av dem jeg har møtt som har en far som de har noe særlig kontakt med. Nesten ingen som har en far som bor hjemme, sier han.
Han mener ikke nødvendigvis at faren må være fysisk fraværende. Også fedre som er til stede, men ikke følger opp barna eller selv har holdninger som aksepterer kriminalitet, kan bidra til problemene.
Når ungdommer mangler gode rollemodeller hjemme, blir de mer mottakelige for påvirkning fra eldre kriminelle, mener han.
Michalsen beskriver hvordan en voksen kriminell kan tilby ungdommen penger, oppgaver og tilhørighet, mens en fotballtrener eller miljøarbeider kan representere en helt annen vei.
– Det handler om hvilken vei den kjører, sier han, og sammenligner ungdommen med en bil hvor den voksne som får plass i passasjersetet, kan være med på å påvirke retningen.
Fra gangsterdrømmer til tegnefilmer
Michalsen forteller samtidig om flere ungdommer han mener å ha lykkes med å hjelpe bort fra kriminelle miljøer.
En av dem var en gutt som var 13–14 år da Michalsen begynte å følge ham opp.
Gutten var svært opptatt av gangsterkultur, raske biler og videoer av vold.
Gjennom nærmere ett år fikk han oppleve en annen hverdag sammen med Michalsen, som blant annet tok ham med på idrettsarrangementer og lot ham bli kjent med familien sin.
Etter hvert begynte gutten å interessere seg for andre ting.
– Han begynte å synes at tegnefilmer var litt gøy igjen, forteller Michalsen.
Gutten går nå på videregående skole, ifølge ham.
Michalsen mener slike erfaringer viser hvor viktig det er å tilby ungdommer et alternativ til den kriminelle livsstilen.
Han forteller også om et lengre oppdrag hvor han bodde sammen med en gutt i nesten et halvt år. Etter omtrent to måneder begynte gutten igjen på skolen og med fotball.
Michalsen mener ikke at dette utelukkende skyldtes hans egen innsats.
– Jeg tror han bare trengte stabilitet, sier han.
Vil ha tre endringer
På spørsmål om hva han selv ville endret i barnevernet, trekker Michalsen frem tre hovedtiltak.
Det første er et bedre system for informasjonsutveksling mellom kommuner. Han ønsker at relevant informasjon om alvorlige barnevernssaker skal kunne følge ungdommene når de flytter.
Det andre er tidligere og tettere oppfølging av barn som mangler en tilstedeværende mor eller far.
Han mener gutter som vokser opp uten en tilstedeværende far, bør få en mannlig kontaktperson som kan besøke familien, følge opp barnet og delta i aktiviteter. Tilsvarende mener han jenter som vokser opp med alenefedre, bør kunne få en kvinnelig kontaktperson.
Det tredje tiltaket er bedre sikkerhet for alle som arbeider i barnevernet.
Han ønsker større oppmerksomhet rundt arbeidsforholdene til ansatte som risikerer å bli utsatt for grov vold.
Michalsen mener dessuten at ungdommer som er dypt involvert i kriminelle gjenger, ofte bør flyttes langt unna sitt opprinnelige miljø.
– Bryt mønsteret, sier han.
I enkelte tilfeller mener han at hele familien bør flytte. Ungdommen må få anledning til å starte på nytt, uten forventningene og presset fra det gamle miljøet.
Han åpner også for at ungdommer som fortsetter med alvorlig kriminalitet, kan trenge institusjonsopphold med strengere begrensninger på bevegelsesfriheten.
Men han understreker samtidig betydningen av tillit, stabile relasjoner og individuell oppfølging.
For Michalsen handler ikke løsningen bare om strengere regler og større adgang til å bruke tvang.
Det handler også om å komme tidlig nok inn i livene til ungdommene, før de etablerer seg i kriminelle miljøer.
– Når de har gjort noe, så er det for sent, sier han i samtalen med Shurika Hansen.
