Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Klimaangst er et fenomen som rammer spesielt barn og unge som vokser opp i dag. Det rammer alle de som blir engstelig og urolige når de blir fortalt at kloden koker, at vi kan dø av hete, at vi må slutte å spise kjøtt og at dieselbilen slipper ut farlige gasser som kan skade oss.

Men er dette sant?

Klima og bærekraft er i fokus overalt i samfunnet. Men at barn og unge skal gå rundt å ha klima-angst og måtte oppsøke psykolog etter at de har hørt skremselstalene fra Greta Thunberg, gjør at selv jeg får klima-angst, men i motsatt betydning.

Klima er en komplisert materie, og etter hva jeg kan se, så er det alltid flere sider av en sak. At barn og unge går rundt og har klima-angst i et av verdens reneste land gjør meg bekymret.

Vi har verdens reneste kraft og kanskje verdens beste dyrevelferd og et kildesorteringssystem og søppelsystem som ligger lysår foran India, Kina, Brasil og andre store forurensende land som tilsynelatende tømmer søpla rett i sjøen. I Norge derimot vanker det saftige bøter om du skader naturen.

I Norge er det omfattende konsekvensutredninger og regler som må følges av både næringsdrivende og private så fort man skal gjøre et tiltak. Vi har med andre ord strenge reguleringer på det meste, og klima og natur skal ivaretas i alle sammenhenger.

På tross av dette går barn og unge rundt med klima-angst.

For meg virker dette helt sprøtt. Jeg forstår godt at unge er bekymret når de får høre at koden koker og at klimaendringer vil gjøre jorden ubeboelig i fremtiden om vi ikke slutter med olje. Jeg er mer bekymret for politikernes iver etter å prøve å gjøre det rette, men i stedet skjer det stikk motsatte.

Vi løser ikke noen klimakrise ved å tvinge folk med pisk eller avgifter som gjør hverdagen dyrere, vanskeligere og mer utrygg.

Vi må stikke fingeren i jorda og se på hva vi faktisk gjør, og om det virker. Virker alle klimatiltakene etter hensikten, eller flytter vi bare problemet ut av Norge? Vi skal definitivt feie for egen dør og gjøre det vi kan for ikke å forurense og overforbruke, men løsningene som politikerne kommer med henger ikke på greip. Det gir ingen mening at Norge, med våre 5,55 millioner innbyggere, skal stå på pinne for FN og EU når de store nasjonene hopper bukk over Parisavtalen og heller øker sine utslipp.

Det er ingen grunn til at barn som vokser opp i dag skal gå rundt med klima-angst.  De som burde ha angst er politikerne som fører en klimapolitikk som på papiret ser veldig bra ut i nasjonal sammenheng. Men i global sammenheng blir Norges bidrag lik null.

Så er alt slitet og strevet vi gjør for klima i Norge verdt det?

Det vi sitter igjen med er barn og unge med klima-angst, og en befolkning som får mindre og mindre tillit til politikerne som gjør hverdagen vanskeligere og dyrere for folk flest.

Jeg tror også mange voksne går rundt med klima-angst. Ikke for at verden skal gå under, men at klimatiltakene blir så inngripende at hverdagen til slutt blir et slit! Min største bekymring er ikke klima, men folkehelsa. Det kan bli for mye klima – selv for voksene!

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Avslutt det «grønne skiftet» før vi blir ruinert