Et omfattende verk om pestens herjinger i Norge.
Ole Jørgen Benedictow er en av Norges ledende eksperter på pesthistorie. Og han gir oss med «1349 – Svartedauden: Katastrofe og tideverv» (utgitt på Bonnier, 2024) et interessant og dyptpløyende verk om den mest skjellsettende hendelsen i norsk middelalderhistorie – svartedauden.
Boken tar oss med tilbake til året 1349 da pesten nådde Norges kyster, og den analyserer hvordan denne katastrofen preget landet og dets befolkning på alle nivåer.
Historisk dybde og bredde
Benedictow er kjent for sitt omfattende forskningsarbeid, og dette reflekteres tydelig i denne boken. Han tar leserne gjennom alle aspekter av pestens ankomst til Norge, fra hvordan den spredte seg via skipshandel fra Sør-England, til hvordan den påvirket både store byer som Bergen og små lokalsamfunn i hele landet.
Gjennom en detaljert analyse av både samtidige kilder og nyere forskning viser Benedictow hvordan svartedauden rev bort opptil halvparten av Norges befolkning, og hvordan etterdønningene fortsatte å prege samfunnet i flere generasjoner.
Det er en fortelling som gir innblikk også i de rådende politiske, økonomiske og sosiale sammenhengene på denne tiden. Ikke bare i Norge, men i Europa.
Boken er strukturert i kapitler som dekker alt fra pesten som historisk fenomen, spredningsveier til Norge, og hvordan den rammet ulike regioner, som Oslo, Sørlandet, Bergen og Nidaros. Her er det mye nytt å lære for de fleste av oss. Som leser er det nesten så man av og til skammer seg over sin egen kunnskapsløshet.
Jeg trodde for eksempel at pesten kunne smitte fra menneske til menneske. Men det var i liten grad, om overhodet, tilfelle. Loppene hoppet fra rotter til mennesker, og fra mennesker tilbake til rotter igjen. Men loppene kunne ikke føre smitten mellom mennesker. Dette gir Benedictow forklaringene på.
Benedictow analyserer også de langvarige økonomiske og sosiale konsekvensene av pesten, blant annet gjennom endringer i bosetningsmønstre, nedgangen i antall gårdsbruk og den økonomiske kollapsen i enkelte regioner.
Grundig forskning og ny innsikt
En av styrkene til Benedictows verk er den grundige forskningen som ligger til grunn. Forfatteren trekker blant annet frem vitenskapelige funn om hvordan pestbakterien utviklet seg, og hvordan den spredte seg via rottelopper i miljøer preget av kornhandel og tettpakkede boliger. Benedictow kombinerer historiske kilder med moderne vitenskap for å gi en så presis som mulig fremstilling av hvordan pesten spredte seg i Norge.
Boken gir også innsikt i den medisinske forståelsen av sykdommen på 1300-tallet, og hvordan samtidens religiøse oppfatninger om Guds vrede påvirket folks reaksjoner på katastrofen. Kapitler som handler om donasjoner til kirken og klostre under pestens herjinger gir et interessant innblikk i samtidens åndelige og kulturelle respons på en så stor krise.
—–
Ole Jørgen Benedictow (f. 1941) er norsk middelalderhistoriker, professor emeritus ved Universitetet i Oslo, med svartedauden og senere pestepidemier som spesialemne.
Benedictow har skrevet om Svartedauen i Norge flere ganger, mest på engelsk, i en doktorgrad, en norsk pesthistorie (1348–1654), og som del av avhandlinger om svartedauden i sin helhet.
Han har erfaring med populærhistorie, og har også skrevet bind 5, Fra rike til provins 1448–1536, i Cappelens Norgeshistorie, og skolebøker i eldre historie.