Anmeldelse av «Frihetens grense» – Nils Rune Langeland
(Dette er et eksternt bidrag og står for anmelderens mening.)
Et enkelt Wiki-søk vier at Langeland er født på Voss i 1964, studerte i Bergen og var professor i historie ved universitetet i Stavanger før han mistet jobben for noen år siden. Kanskje en av de mest kjente «omvendt me-too» saker i norsk offentlighet.
Når Langeland nå har skrevet en bok om NATO og frihet, gledet jeg meg til boka kom og ventet helt til jeg overtalte det lokale biblioteket til å kjøpe inn boka, som dermed er mitt «anmeldereksemplar». Kanskje står den i bibliotekets «gi bort hylle» om kort tid?
Samme hylle der jeg plukket mitt eksemplar av Asle Tojes «Jernburet» for noen år siden. En bok i samme sjanger, eller som Leif Ekle skriver i Nrk sin anmeldelse «det synes som Europas kulturelle og økonomiske undergang er både selvforskyldt og uunngåelig.»
Toje var selvsagt i Ukraina og beskriver myndighetenes toleranse for paramilitære grupper. Nesten profetisk, kunne man si.
Leif Ekle innrømmer at han ikke har lest alle bøkene, f eks «Jernburet» – og da kan jeg komme med en innrømmelse; jeg har ikke lest den heller – temaet («Die Untergang des Abenlandes») er rett og slett for deprimerende.
Men for å komme tilbake til Langeland: Tojes bøker og sjanger holder en standard Langeland ikke holder. Og hva er det så som går galt i «Frihetens grense» ? «Friheten» her åpenbart som metafor og filosofisk uttrykk og politisk frihet i vid forstand. Forfatteren er like mye filosof som historiker og vi kan ta filosofien først. Her er anmelderen dilettant, uten ex phil, men har antagelig lest pensumet. Det ER en slags rød tråd i boka, sjøl om den kan være vanskelig å oppdage. Det er derfor en utfordring å anmelde denne boka, også fordi den spenner så vidt. Jeg skal derfor gjøre det litt pedantisk å dele anmeldelsen i tre:
Langeland som filosof
Det er en rekke gode sitater og spissformuleringer i Langelands bok – det skal han ha.
Allerede på s 10 får vi et slags «credo» som følges opp mot slutten av boka:
«Utenfra kommer alltid den ensomme krigeren og vandrer tvers gjennom institusjonene. Om han fremstår som en martyr eller bare en stakkar i samfunnets øyne, forandrer i og for seg ingenting.»
Langeland referer her åpenbart til seg sjøl. Og mot slutten av boka, i Georgia, reisens mål og mening, framstiller han Stalin i en lignende kontekst: «The lonely rider».
«Han var en diktende martyr fra undergrunnen, en gangster i gatene og en fanatiker» (s 240)
Langeland drar også Hamsun og selvsagt Hitler inn i denne gjengen av outsidere og mislykkede kunstnere. Litt som Knausgård i sitt utmerkede Hitler-essay i bd, 6, Min kamp. Dette er vel delvis en generasjons-greie med «hvite menn over 50» (Brodin 1961, Langeland 1964, Knausgård 1968)
Ifølge Langeland:
«Som mange andre menn er også jeg spyttet ut av samfunnet» (s10)
Jada, Langeland, men du har fått full offentlig støtte til å skrive denne boka. Mer eller mindre n årslønn – før forlaget eventuelt betaler deg. Det har jeg lest meg til. Men jeg tar som en selvfølge at du ikke har noen bindinger mht ytringsfriheten i prosjektet, bortsett fra at det skal fullføres selvsagt!
Men la oss ta det med filosofien: Immanuel Kant får være «Prügelknabe» og gis nærmest skylden for Polens delinger. Kant skrev sjøl i 1795 at polakker var late og arrogante (he,he) Men dette var jo lenge før Wilson og – make no doubt – Polen er 1900-tallets store vinnere. Så når NRL på s. 119 snakker om Polens undergang, var dette høyst midlertidig. Vi må koste på oss en herlig spissformulering om Kant fra filosofen Langeland:
«Denne kunsten å omprogrammere mennesker til å bli statborgere gjør Immanuel Kant til verdens fremste hundepsykolog.» (s. 120)
Og det kan vi trenge, for allerede i begynnelsen av boka observerer forfatteren en gruppe nordmenn og kommenterer:
«Den norske mannlige læreren har noe intenst avvæpnende ved seg. Men det kan være kamuflasje. Han viser for all verden at han er en snill gutt som gjerne vil være flink. Det er noe tappert, vemodig og hundeaktig ved denne lydige flinkheten.» (s 16)
Kant er forresten under dobbelt skyts, både av polakker og russere. For ikke lenge siden ble et forslag om å oppkalle flyplassen i Kaliningrad etter Immanuel Kant, byens store sønn, avfeid som «russophobia» (!) Så går no dagan…
Da Langeland når Tyrkia holder han et lite foredrag om Adorno og Oddusevs-myten, alt veldig interessant. Var det ikke Adorno som beskrev Oddysev som en «kleinbürger» ?
Langeland som historiker
Det blir mye Wikipedia og «fun facts» som 12-åringen min kaller det. Det er klart at man har forventinger til en som er professor i historie, også når han er avsatt. Ikke minst da!
I Vilnius blir det mye om både Litauens stolte historie fram til slutten av 1700-tallet og dessuten en del om Holocaust.
Det kan være greit å ha i bakhodet at de første angrepene på jøder i denne del av verden kom under Khmenlnytskij-opprøret (1648) der dagens Ukraina frigjorde seg fra Litauen. Senere er pogromer blitt en ukrainsk tradisjon, ja nærmest oppfinnelse. Helt fram til borgerkrigen 1918-21. Alt sammen godt dokumentert. «Nasjonenens selvbestemmelse» eller «suverenitet» som Langeland ville kalt det, har tross alt en pris.
Det er faktisk lite snakk om Ukraina i boka, men det er også i og for seg konseptet – å holde seg i utkanten eller «U kraine» som det heter på russisk. Den politiske og ikke minst politiske propagandaen har vært nådeløs, særlig siden 2022.
Langeland (håper i og for seg du ikke leser dette, for jeg ønsker deg alt godt på 60-års dagen) : Russland gikk IKKE til krig mot Ukraina i 2014, det utbrøt BORGERKRIG i Ukraina etter opprøret på Majdan.
Konseptet med å reise rundt å snakke med folk kan virke besnærende, men bortsett fra at NRL ikke har gjort «hjemmeleksa» si, bortsett fra å høre på MSM, kan han ikke snakke med folk han møter. Et gjennomgående sitat fra boka er «hun/han/hen/de snakker ikke engelsk» – big surprise lizm.
Et eksempel er kapittelet «Frihetens grense krysses LVIV» (s 113) Dette er på en måte reisens høydepunkt og klimaks; den avsatte og barnløse professoren våger seg inn i Lviv, helt i det vestlige Ukraina.
Totalt fremmedgjort (Marx) i sin mangel på språkkunnskaper, vi leser: «Ute i gatene får jeg øye på en liten gruppe unge kvinner som drar på trillekofferter» (sic) Åpenbart på vei til asylmottaket på Voss (?)
Man skal ikke ironisere over krig og mennesker i nød, – men dette minner meg om Nrks Wolasmal som ble sendt ut omtrent til samme lokasjon og kunne fortelle til det norske folk om «fortvilte kvinner og barn som hadde blitt fordrevet fra sine hjem».
Les også: NRK tvunget til å «presisere» Wolasmal-påstander
Igjen – jeg prøver ikke å bagatellisere, men disse kvinnene som Wolasmal observerte, men åpenbart ikke kunne snakke med, var åpenbart utslitte av å ha tilbrakt natten på en ukrainsk buss-stasjon, men ingen av dem var nok fordrevet – dette er tross alt ikke Kosovo.
I mellomtiden har Nrk bøtet på språkproblemene ved å sende Wolasmal til områder som ligger nærmere hans kultur og språk og vise versa fraulein Paskiewiz har blitt korrespondent i Berlin med nedslagsfelt i sitthjemland Polen og sikkert videre østover.
Men noe får Langeland ut av sitt opphold i Lvov – han konstaterer at byen i 150 år var en del av det habsburgske riket, men da er plutselig ikke imperier eller Polens deling aka «ødeleggelse» noe negativt??
Til og med dagens Zelenskier skryter av at denne delen av landet har vært habsburgsk.
Ja, alle vil vestover… Men Det russiske imperiet var også høyst mangfoldig og kulturelt, også «flerkulturelt» for å ta det ordet i min munn.
Noe Langeland er inne på; Finland var en del av keiserdømmet før 1918. Det habsburgske imperiet var også flerkulturelt («la belle epoque»?) med folk som Freud i Wien eller Kafka i Praha. Men så kom det berømte skuddet…
«Jeg vil tale om Polen»
Jeg antar Langeland og andre som gikk på vgs/Voss gymnas osv før 1980 kjenner igjen dette sitatet. Men skal vi ikke ha høyere forventninger til en som tross alt er professor i historie. Hva skal alle vi dilettanter gjøre? Spørre forfatteren om hvorfor han ikke har lest den helt uakademiske Lars Birkelunds «krig som bestilt» («war on demand») ?
Langeland går bare inn på russisk/ukrainsk historie i bisetninger, men som regel blir det feil. Merknad: Sovjetunionen var (territorielt) en fortsettelse av Tsar-Russland, noe Halvor Tjønn og andre «eksperter» ikke fikk med seg på videregående (?)
Når Ukraina plutselig ble «selvstendig» i 1991 var det fordi Lenin valgte løsningen med «Sovjet-republikker». Absurd nok var dette antagelig inspirert av Wilson og Folkeforbundets tanker om «nasjonenes selvbestemmelsesrett». Det finnes god og nøytral (ikke Putin-sitater!) dokumentasjon om hvorfor det gikk så galt som det gjorde da USSR gikk i oppløsning.
Jeg vil bare nevne et sitat fra boka som viser hvor desorientert Langeland er:
«Ikke engang det Moskva-dominerte imperiet, som skulle være selve fremskrittet og frigjørelsen fra historien, ble egentlig noe annet enn dette..» (s.199).
Dette er feil, USSR hadde et enormt «sivilisering-prosjekt» gående på steder som Uzbekistan osv. Dette gjaldt innen skole, helse, kultur, osv. Det betyr ikke at «folket» i disse landene ikke så på russerne som okkupanter og kastet leger og lærere ut over natta da de fikk sin selvstendighet. Jeg har sjøl snakket med folk som solgte leiligheten sin for en skjorte og flyktet i hui og hast fra Tasjkent i 1990. Det har ikke Langeland. Han snakker jo ikke russisk?
Det er på denne bakgrunnen Putin snakker om oppløsningen av USSR «den geopolitiske katastrofen» og det kan jo være han har rett – også når han sjøl bidrar til å forverre katastrofen?
Langeland som reiseleder
Det må altså bli full slakt. Det betyr ikke at boka ikke har mange kvaliteter. Stilen er en slags barokk. Rabelais fra Voss lizm. Mange vil nok ha utbytte av boka bevares, men min selvoppnevnte jobb var å kritisere.
Jeg har sjøl vært mye i Latvia – et land Langeland hoppet over. Han kommer på ingen måte i nærheten av Baltikums nyere og eldre historie. Han gaper kanskje over for mye og dermed blir det overflatisk.
I Tallin baserer han seg på Sofia Oksanens framstillinger. Men dette er jo skjønnlitteratur og selv VGs anmelder gir Oksanens roman «Norma» (2016) terningkast 2, blant annet på grunn av «mangel på troverdighet» – Likevel er Oksanen opphøyet til husgud på russofobiens alter i Ukraina-krigen. Hva hendte med den kritiske sansen som du og jeg lærte på Berg og Voss i 70-åra, Langeland?
Ja, hva er sannhet som Pilatus sa (og som siteres i boka), og hva er et folk som Putin og andre sa? For noen dager siden var det et terrorangrep i Moskva. Putins reaksjon er (selvsagt) ikke adekvat, han vil dra Ukraina inn i alt sammen, men snakker vi om en linje her; «Vesten mot resten» eller «sivilisasjon mot barbari»?
Uzbekistan eller «langt bortistan» som Donald Duck ville sagt fikk sin «frihet» (sic) eller «Ein Volk ein Reich, som mannen med barten ville sagt. Men som Langeland ville sagt: Hva er frihet? Landet har verken frihet eller demokrati, for å si det mildt!
Langeland besøker både Serbia og Istanbul og er inne på konflikten mellom den vestlige sivilisasjon og den historiske trusselen fra øst, men han klarer ikke å se Russland i samme kontekst, selv om han også er inne på dette da han besøker Bulgaria: «Etter den nasjonale frigjøringen og oppvåkningen ville bulgarerne så veldig gjerne bli en moderne vesteuropeisk nasjon….» (s 147)
Kult med frigjøring da, det var vel den russiske tsaren som tross alt sto for den, UTEN å gjøre noen territorielle krav: «It`s all yours!»
Det var i hvert fall ikke Storbritannias fortjeneste: de ønsket tyrkisk dominans på Balkan, i hvert fall foretrakk de dette i stedet for et sterkt Russland. (Se Birkelund m.fl)
Ellers ville de ikke erklært krig mot Russland? Hørt om Krimkrigen? Nei? Florence Nightingale? Ja?
Krim som senter for krimtatarsk slavehandel, med faste leveringer til sultanen i Istanbul var kanskje også en del av prosjektet med å holde Russland i sjakk? Det blir helt feil å betrakte Ukraina som et okkupert folk/land i samme åndedrag som at Serbia var okkupert av tyrkerne, selv om Langeland bare indirekte drar historiske paralleller.
Men Langeland får tross alt en dårlig følelse da han besøker Haga Sofia og ser at mange av mosaikkene er dekket over av sitater fra koranen. Han observerer at det er flere dyre biler i Tyrkia enn i nabolandet Hellas, men vi får ikke noen flere analyser. Det kan jo bli i neste bok. Kanskje han drar til Armenia. Et land/folk sviktet av alle, inkludert Russland/Putin.
Men vi kan gi et tips: Et Tyrkia med nyvunnet selvtillit vendte seg bort fra Vesten etter finanskrisen i 2007.
Fun fact: En viktig grunn til at Tyrkia ble medlem av NATO var at Stalin ønsket at deler av det gamle Armenia skulle gjenforenes med resten av Armenia, områder Tyrkia hadde erobret i forbindelse med WWI og revolusjonen. Men i 1940-årene var det realpolitikk som gjaldt, gett! Likevel interessant at selv kamerat Stalin kunne ha medfølelse. Han var dessuten tross alt kaukasier!
Langeland som reisefører
Å skrive reiseskildringer er en litterær tradisjon. I Norge går dette tilbake til Vinjes «Ferdaminni» (1861) for sette dette inn i en norsk kontekst. Forfatteren pleier og skrive nynorsk, som Vinje, og det blir på en måte et savn her, men har sikkert en forlagsteknisk grunn (?)
Ja, beklager Langeland, men jeg har tross alt lest boka di og ikke fortiet den som mange norske aviser. Denne anmeldelsen er refusert i «Mit kjære Morgenblad» og publiseres i _____________. Du ønsker jo å fremstå som «underdog» Langeland, men det finnes folk under deg (!) Når jeg søker om kulturmidler, gidder ikke en gang folk å svare.
Til gjengjeld har jeg mye å glede meg over i livet mitt, og det kan du også få og har sikkert også! Underdog-litteraturen din er et litterært grep. Noe du har innrømmet i intervjuer. Men kanskje burde vi-over-60 ikke skrive «On the road» litteratur ?
Dessverre: Det blir for mye togstasjoner hoteller, svart-taxi og folk hyggelig folk som du ikke kan kommunisere med (språkproblemer). Og irriterende medpassasjerer. Det skjønner jeg godt. Jeg tar nesten ikke toget til Oslo sjøl…hvis noen begynner å hamre på pc eller spise brød med leverpostei får jeg nesten nervesammenbrudd.
Men det er mulig noen synes det er interessant.
Apropos språkproblemer: På side 59 konkluderer Langeland: «Russere er mennesker de også» Ja, det var jaggu godt å høre, Langeland, hva skulle vi gjort uten deg?
Fun fact: Byen Narva, der du traff de snille russerne er en russisk by, men det kunne jo ikke du vite – du forstår jo verken estnisk eller russisk? (no offence!) Takk for bidraget i kampen mot russofobien, tross alt.
Ideen om å bevege seg ut av komfortsonen for å se ting på en ny måte, er god!
Boka kan minne litt om visse Facebook-sider av profiler med mange følgere.
Minus foto og kommentarfelt. Det blir litt mye interrail for meg, men det er alderen, Langeland, alderen AKA «vi over 60».
Men den geografiske bevegelsen kan sikkert hjelpe deg til å bli enda mer treffende i din analyse av Norge, litt som Ibsen (uten sammenlikning forøvrig) Vi tar et par sitater og det er ingen hemmelighet at du ser Pride som et symbol på Vestens nedgang, og har et litt anstrengt forhold til kvinners rolle i samfunnet….
Og liberalismens triumf!
«I boligmarkedet er selv nordmenn sanne verdensborgere. Og det er kvinnene som avslører dette. I hverdagen er de velferdsstatens trofaste fotsoldater og den høye moralens vestalinner, men over boligannonsene og i budrundene blir de samme kvinnene som sultne jaktende løvinner når familien skal avansere på boligmarkedet.»
Vi er nå i siste kapittel av boka og har hoppet bukk over kompliserte temaer som Polens deling, «The Polish-Lituanian Commonwealth» (se Wikipedia) eller Finlands rolle under andre verdenskrig og ikke minst : Det var den russiske tsaren som skapte Finland, litt slik som Lenin skapte Ukraina.
Men det blir verre med det finske narrativet: Kanskje kunne Finland unngått vinterkrigen ved å gi visse innrømmelser til Stalin i 1939. (det er nok ikke god tone å nevne det).
Kan det være at Ukraina kunne gi visse innrømmelser til Putin i 2022? (huff, nå gikk det visst helt galt)
Vi får heller avslutte med et Langeland-sitat. Og gratulerer samtidig NRL med 60-årsdagen og…
Velkommen i klubben! Merk at Langeland i denne scenen har kommet til Oslo «just in time for Pride» – i motsetning til i mange av de 17 landene han har besøkt, får han her med seg konteksten (no offence!)
«Det er den nye statens iscenesettelse av seg selv. Arbeidsdelingen er at 17. mai er historiens håpefulle overvinnelse representert ved barnas tog i gaten. Pride, derimot, er statens feiring og markering av sin egen utopiske fremtid….»
Nils Rune Langeland: – Jeg er spyttet ut av samfunnet, enslig, barnløs og uten jobb