På engelsk kalles tegneserier for «comics». Her er manus til et hefte basert på norsk (van)styre og stell anno 2022, og dette har jeg altså kalt «TRAGIcomics».
Setting:
Bedriften Norge AS har i lang tid slitt med hyppig skifte av både styre og operativ ledelse, og gjennomlever nå strømkrise, sterk inflasjon og mange andre viderverdigheter.
Figurer: Onkel Skrue.
Onkel Skrue er sjefen over alle sjefer, CEO (Chief Executive Officer. Fint skal det være, og da duger det jo ikke med norsk). Han er født med en sølvskje i munnen og klarer ikke helt å forstå hvordan livet oppleves for vanlige folk, som må slite hardt for å få endene(!) til å møtes.
Onkel Skrue har forlest seg på historier om Winston Churchill og har, etter å først ha gitt allmuen en sterk tale der han lovet «intet annet enn blod, svette og tårer», bestemt seg for å ta upopulære avgjørelser (hvilket i dette tilfellet vil si å ikke gjøre noe som helst for å bøte på situasjonen) og å «stå i det». Den skrudde teorien er at han vil bli husket som en stor statsmann hvis dette skulle gå bra. Hvilket det neppe gjør…
Med seg i ledelsen har han: Klodrik.
Klodrik ler mye og ble av de fleste vanlige folk sett på som en trivelig kar før han ble CFO (Chief Financial Officer. Fint skal det være, og da duger det jo ikke med norsk).
I tillegg til godt humør er Klodrik en figur med mer pågangsmot enn selvinnsikt, og han takket ja til jobben selv om han egentlig slett ikke kan regne, og heller ikke har peiling på økonomi. Men Klodrik satset på støtte fra en enorm stab av «Bean Counters» («Bønnetellere», men det klinger bedre på engelsk og fint skal det jo fortsatt være).
Han fikk god støtte av sine bønnetellere og Klodrik er nok ikke av helt ren anderase, for han har tydelige papegøyiske trekk og har pugget frasene som bønnetellerne har lært ham til de sitter som spikret under den blanke issen.
At de forskjellige frasene noen ganger kommer ut på helt feil sted lever Onkel Skrue godt med. Ikke minst fordi Klodrik (før han ble CFO) var en konkurrent til stillingen som CEO og nå selv kludrer det til slik at intet styre lenger ville drømme om å gi ham en så ansvarsfull stilling igjen.
Langbein.
Langbein har fått oppgaven som CSCO (Chief Supply Chain Officer. Fint osv…, du kjenner regla nå).
Langbein er en rolig og stødig kar, men passer nok bedre til å flytte på tunge ting enn til mer IQ-krevende oppgaver. Men også Langbein er, som de fleste hunder, lett å dressere og ikke minst omdressere til å glemme hvor han kom fra. Og i tillegg er han som Klodrik god til å memorere og til å gjenta tillærte argumenter til det kjedsommelige. Også Langbein har tydeligvis blitt smittet av WC-komplekset (Nei, ikke misforstå: WC står her for Winston Churchill).
Pluto.
Pluto er den selvskrevne COO (Chief Operating Offiser. Fint!)
Pluto er den glade kjøteren som hopper og spretter omkring mens han småbjeffer: «Voffvoff, kan ikke gi støtte til ditt, voff, og kan ikke gi støtte til datt, voffvoff».
Han har helt glemt at han, som kjæledyr flest, er blitt båret på gullstol gjennom livet og aldri opplevet å måtte slite for å få endene(!) til å møtes. Etter at kjøteren flyttet fra den trygge kennelen, der foreldrene hans sørget for godene, fant han nye omsorgspersoner i Innovasjon Norge, Eidskog Kommune, Enova, m.fl., som i overmål har gitt ham «støtte til ditt og støtte til datt»; tilsammen mange titalls millioner kroner.
Disse fire figurene er i denne sammenhengen de mest markante i bedriftens ledelse.
I tillegg til WC-komplekset lider samtlige figurer av det kjente Onkel Skrue-syndromet.
Mange av oss har sikkert opplevd at man i de periodene av livet der all inntekt går med til å dekke det aller mest nødvendige er sparing et ikketema. Er det unntaksvis noen slanter til overs fra forrige lønning sløses disse bort med lett hjerte.
Men så kommer det kanskje en dag da en del ekstra penger ramler inn på kontoen, og nå kommer både frykten for å miste dem og den pirrende lysten til å samle stadig mer.
Litt hamstring a la Snipp og Snapp, altså. Men mens Snipp og Snapp tross alt spiser opp lageret sitt i løpet av vinteren gjør Onkel Skrue-syndromet våre vekslende CEOer, CFOer, CSCOer, COOer og bønnetellere stadig griskere og mer påholdne.
Onkel Skrue har nå også, utrolig nok, fått B-gjengen med på sitt lag og denne banden er mestere i å med alle midler svindle pengene fra vanlige folk.
Midlene samles i en enorm pengebinge og skal ifølge den tidligere beskrevne firerbanden spares til kommende generasjoner.
Måtte alle guder bevare fedrelandet og kommende generasjoner. Hvis tidligere CEOer, CFOer (osv., du kjenner regla nå..) hadde tenkt slik om inntektene fra Sildetiden, Handelsflåtens gullalder, Prosessindustrien og mye annen næringsvirksomhet, og altså saltet ned pengene i stedet for å bygge infrastruktur, helsevesen, utdanningsinstitusjoner og alt den fantastiske utviklingen som skjedde fra krigens slutt og opp til Onkel Skrue-syndromet tok oss,,,.. Ja, da ville vi knapt hatt hverken godt helsevesen, veier, jernbaner, offentlige bygg eller mye annet vi nå kan la forfalle fordi vi må ha stadig mer i pengebingen.
Oljeinntektene kommer fra en ikke fornybar ressurs, sier bønnetellerne. Men det er da for fanden slik at alle gullaldere varer i en viss periode og så går over.
«Nød lærer nøgen kvinde at spinde», og når oljealderen tar slutt frigjøres store menneskelige ressurser til å finne nye inntektskilder. I skrivende stund spinnes riktignok «Keiserens nye klær» (ref. batterifabrikker, elektrifisering av sokkelen mmm.), men mer edruelige prosjekter vil nok til slutt tvinge seg fram.
Nå har jeg skriblet meg langt ut på viddene og både handlingen og sammenhengen i TRAGIcomics-heftet er plutselig borte i tåkeheimen.
Tror jeg stopper her og senere kanskje prøver på en ny fortsettelse fra bolken om PLUTO.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 eller bank 1506.80.92768