Går fra å være «hersker i sitt univers» til Nav-klient i et «feministert samfunn».

Terje Bjøranger og Gunnar Svenssons bok «Æresrelatert kriminalitet» er stappfull av innsikt om innvandrerkulturenes møte med Norge.

Et aspekt de fremhever som mindre kjent enn det burde, er situasjonen til menn som migrerer til Europa fra æreskulturer.

«Ut fra historiene til de kvinnene vi har hatt samtaler med gjennom årene, tegner det seg et bilde av at en del menn opplever seg marginalisert etter migrasjonen til Norge,» skriver de.

Som eksempel på hvor galt det kan gå, trekker de frem drapet på 22 år gamle Anooshe Ghulam Sediq i Kristiansund i 2002.

Anooshes eldre ektemann og drapsmann gikk «fra å være en respektert mann med millitær bakgrunn i Afghanistan til å bli en desillusjonert stønadsmottaker i Norge.»

– Og hva skjer med menn som migrerer fra en situasjon hvor de nyter stor respekt i kraft av sitt kjønn, er familiens ubestridte hersker og forsørger, og til et feministisk orientert samfunn i Europa?

«Er det mulig å forstå at de blir voldelige, at de til og med dreper kona og eventuelt egne barn, når de opplever sin siste rest av ære som truet? Ja, det er mulig å forstå,» skriver de to Kripos-ansatte politimennen i boken.

Det er verdt å ta med hele utdrag for den svært lesverdige og innsiktsfulle boken.

Selv om de kanskje var uten skolegang, kanskje til og med analfabeter i hjemlandet, var de herskere i sitt univers før migrasjonen. I kraft av sitt kjønn, og med støtte av æreskulturen. Så forventes det plutselig at de skal ta del i oppdragelse av barn, bry seg om skolearbeidet deres, lære seg norsk, delta på ikke-betalt dugnad i borettslaget, og en rekke andre aktiviteter de var spart for før migrasjonen. En fullstendig uaktuell atferd for en mann i Afghanistan eller Irak – likevel var de herskere. Men ikke her.

Her får de ikke være menn slik tradisjonen hjemme lærte dem. Og som om ikke alt dette var nok, møter de her kvinnelige politifolk, kvinnelige saksbehandlere som krever ting av dem, kvinner i skole og barnevern som mener ting om barna deres, og som setter griller i hodet til kona og døtrene. Griller om rettigheter og friheter, som suksessivt river ned hans egen posisjon som familieeier. Det er vår vurdering at situasjonen til menn som migrerer til Europa fra æreskulturer, har fått for lite oppmerksomhet. Det er en vakker tanke at alle mennesker er like, og at alle har et skandinavisk syn på likestilling mellom kjønnene, men den har lite for seg.

Bjøranger og Svensson mener vi mangler forståelse for hvor radikalt annerledes vestlige samfunn har blitt enn det kulturelle utgangspunktet disse mennene kommer fra.

Disse mennene, dersom de vil holde på ærestradisjonen, «har mye på å tape på migrasjon til Europa.»

De lider et makt- og prestisjetap av dimensjoner. De mister den forventede kontrollen over familien, skjønner ikke de nye kodene, finner seg kort sagt ikke til rette.

Men det er ofte annerledes for kvinnene. For dem er migrasjonen potensielt mye mer forelaktig. Absolutt og i relativt forstand overfor mennene.

Kvinnene har derimot alt å vinne. Og det ser ut som om kvinnene og jentene tilpasser seg den nye verdenen på en enklere måte, enten det er å lære norsk, få seg en utdannelse, skaffe seg et nettverk, få kontakt med naboen eller å forstå og engasjere seg i hva barna lærer på skolen. Dette kan ha sammenheng med at de i sitt hjemland var vant til å arbeide hardt og finne strategier for å overleve, og at de her ser en mulig personlig gevinst. Selvfølgelig finnes det unntak her også. Men jo mer kvinnene fremstår som vinnere i forholdet etter migrasjonen, desto mindre menn blir disse mennene.

Og en mann som har mistet ansikt, kan bli en «farlig mann».

En mann som opplever at åtti prosent av hans hevdvunne lederposisjon som mann har blitt forsøkt «integrert vekk fra ham», kan bli en farlig mann i en konflikt.

Bjøranger og Svensson har flere eksempler i boken der innvandrermenn har begått drap og alvorlig vold mot sine partnere.

Les også: Lektor knytter skolevold til innvandrerbarns forankring i «førmoderne klansamfunn»

Over 60 prosent av alle partnerdrap de 10 siste år, er begått av innvandrermenn fra ikke-vestlige land.