I flere byer er meldingene de samme, volden i skolene øker. Det gjelder blant annet Bergen, Drammen og Oslo. Lektor mener det er en årsak få tør snakke om.

– En eksplosiv økning, sa seksjonssjef Kjersti Botnan Larsen hos Statsforvaltere i Oslo og Viken i mai.

Et av tiltakene som foreslås er voldsalarm i klasserommene.

I analysen av årsakene, støter man på et problem. Hvem står bak volden? Hva er deres bakgrunn?

Det er byer som Oslo, Bergen og Drammen som har blitt skrevet om de siste månedene. Det griper også lektor og skribent Sven Røgeberg fatt i en kronikk i Klassekampen tirsdag.

«Hvis økt innvandring fra fremmede kulturer er én av driverne bak vold og trusler på skolene, så må vi kunne forvente at denne atferden vil være mest utbredt i byer med en stor andel ikke-vestlige innvandrere som Oslo og Drammen,» skriver han.

Noe som også stemmer.

Det som ofte fremheves som årsak er «sosiøkonomisk utenforskap». Men kan det virkelig forklare alt? Neppe, skal vi tro Røgeberg.

Med økt innvandring har vi fått familier med en helt annen «primærsosialisering av sine barn enn det vi har blitt vant til. Mange av disse barn er ikke bare fattige, men også utsatt for ulike typer mishandling hjemme,» skriver han og fortsetter:

«Den voldelige aggresjonen trenger derfor ikke først og fremst å springe ut av opplevd sosioøkonomisk utenforskap, men kan ha sammenheng med at voldsutøverne har en familiebakgrunn fra førmoderne klansamfunn, hvis normer og verdier enkelte innvandrergrupper har brakt med seg: Mens jenter utsettes for sosial kontroll, forventes klanens mannlige medlemmer å vise at de besitter voldskapital. Intakte klankulturer i foreldrenes hjemland forhindrer imidlertid som regel at det skjer voldseksesser blant unge menn.»

Les også: Lektor mener klimabevegelsen bedriver «apokalyptisk konspirasjonssnakk»

Røgeberg skriver altså at der klankulturen i hjemlandet virker dempende på voldsutøvelsen, er det ikke tilsvarende dempere i landene de innvandrer til. Her kommer annen og tredje generasjon innvandrerguttene inn i en type «mellomforskap».

«De befinner seg mellom to verdener, der den første – klankulturen – ikke lenger er i stand til å disiplinere dem, og der enkelte kompenserer for det å mislykkes i skole- og utdanningsløpet ved å utfordre autoriteter de vet er forpliktet på «elevhensyn» og «menneskerettigheter», og som sammenlignet med reaksjonene i intakte og sterke klankulturer vil behandle dem «mykt og snilt».»

Røgeberg erkjenner at slike analyser kan utsette selv de som faltisk klarer å skikke seg bra for en «stigmatiserende mistanke.»

– På den andre siden: Kan vi få en åpen og fri diskusjon om lærernes trygghet og sikkerhet på jobb, når det blir tabu å trekke inn kulturforklaringer på den alvorlige økningen i volds- og trusselhendelser på skolene? spør han.