Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Den enorme og monomane mediedekningen av kong Haralds bortgang har framkalt kritiske reaksjoner, til og med fra journalister og folk i kommunikasjonsbransjen. Fra og med meldingene om at kongens helsetilstand var alvorlig 27. august, gikk medier som NRK ut nærmest med minutt-for-minutt-overvåking av det som skjedde med kongen på Rikshospitalet i Oslo.
Det var stasjonert journalister utstyrt med mikrofoner og fotoapparater utenfor sykehuset for å registrere de minste tegn til reaksjoner som kunne knyttes til utviklingen i tilstanden til kongen.
Og i flere dager etter bortgangen var NRK-sendingene morgen, middag og kveld ensidig fylt av stoff som hadde med kongen å gjøre. Det var som om verden ikke handlet om noe annet. Et slikt mediekjør har landet aldri opplevd. Noen mente at rapportene fra Rikshospitalet minnet om et referat fra en fotballkamp.
Kommunikasjonsrådgiver Hans-Petter Nygård-Hansen skrev nylig i Aftenposten, i innlegget «Kong Haralds siste timer ble gjort til ‘minutt for minutt’», at mediedekningen fra det tidspunktet helsetilstanden til kongen ble meldt som alvorlig, er noe som bør tas opp til diskusjon.
«Direktesendingene gikk kontinuerlig, pushvarslene kom på løpende bånd, og kameraene fulgte bevegelsene rundt Rikshospitalet. Hvem som ankom, hvem som dro og hvilke planer som ble endret, ble tolket som mulige tegn på hva som var i ferd med å skje. I lange perioder fantes det ingen vesentlig ny informasjon. Dekningen fortsatte likevel. Ventingen ble innhold, og mange av oss ble sittende og oppdatere i tilfelle den neste meldingen skulle bli den avgjørende. Dekningen fikk preg av redaksjonell FOMO (fear of missing out): frykten for ikke å være først når dødsbudskapet kom.»
Nygård-Hansen mener at den menneskelige siden og hensynet til familien burde ha veid tyngre i flere av vurderingene som ble gjort av mediene. Men ellers ser det ut som om han mener at dekningen var grei. Redaktørstyrte medier og sosiale medier var konkurrenter om folks oppmerksomhet. Mens sosiale medier publiserte rykter, presenterte redaktørstyrte medier ikke ryktene som fakta og beholdt derfor sin journalistiske ære, mener Nygård-Hansen.
Til forskjell fra private mediers jakt på oppmerksomhet og profitt, kan man neppe si at det var det samme som drev statsfinansierte NRK til de medieeksessene som preget statskanalen da meldingene om kongens alvorlige tilstand tikket inn, og i dagene etterpå, da man kunne slå på radio eller fjernsyn uten at det var annet kongestoff å høre og se. Det ordskiftet som Nygård-Hansen etterlyser, vil det ikke bli noe av, til tross for at mediedekningen av denne saken utløste det som kan kalles massehysteri, med titusener av mennesker som valfartet til Slottsplassen i Oslo i flere dager. Det skjedde også på andre plasser i større byer, med blomster og brev og folk som sørget som om de skulle ha mistet en nær slektning.
Men en diskusjon kunne ha kommet dersom kongen hadde overlevd, og det var derfor enkelte uttrykte ønske om nettopp det. Bloggeren Ove Bengt Berg skrev på sin blogg Politikus, i innlegget «Uverdig, unødvendig og respektløst!», allerede torsdag 27. august, dagen før kongen døde: «Tenk om kongen mot all varsla sannsynlighet, til alles glede, overlever sjukdommene han har fått? Hva har da statens mediesjef, kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen, å komme opp med for sitt forsvar for sin tydelig mellom linjene altfor tidlige, grunnløse, reelle dødsmelding?»
Og Berg fortsetter: «Hvorfor har ikke kringkastingssjefen gitt beskjed til sine underordna statsansatte om at ‘Vi trenger ikke følge kongens sjukdomsforløp som en fotballkamp, som en underholdningsgreie.’? Vi trenger ikke fotfølge hver eneste i kongefamilien for å få sekundoppdatering om sjukdomsutviklinga? Sjølsagt er reportasjen i NRK og andre steder 27.08.2026 uverdig, den er helt unødvendig og derfor respektløs. Vi som må betale for Vibeke Fürst Haugen og hennes underordna, trenger ikke vite så intime spørsmål som detaljer for hvert sekund for utvikling av personen Harald, om aldri så mye en konge, men også en fars og en bestefars, dramatiske sjukdom, som sannsynligvis kan ende med døden for han. La oss nøye oss med å vente på resultatet. Det er trist nok. NRK-Haugens underordna gjør det mennesket som får hjelp til å kjempe om å overleve til en underholdende fotballkamp. Vi har nok av fotballkamper og underholdning om vi ikke skal gjøre menneskers kanskje siste kamp til underholdning. Hvorfor må vi finne oss i å bli styrt av slike respektløse og ufølsomme statsansatte som Haugens utvalgte disipler?»
Elin Brodin fulgte opp Bergs kommentar på Facebook da hun skrev: «Det er hensynsløst og ekstremt dårlig folkeskikk å «ta farvel» og starte dødsritualene mens folk fremdeles er i live … Kongen kan godt være ved bevissthet, han ser kanskje nyheter. Og han har nære pårørende som iallfall ikke kan unngå å registrere dette her. Prøv å sette deg i deres situasjon.»
Les også: Kong Harald er død
Det vil trolig ikke bli noe ordskifte om hvordan mediene har opptrådt i denne saken. For det finnes ikke noe som kan kalles selvkritikk i dagens norske medieverden. Den er avgått ved døden, om den noen gang har vært i live. Men det som synes helt klart, er at mediene hadde stor betydning for de reaksjonene som manifesterte seg landet over, særlig i Oslo med valfarten til Slottsplassen.
Hva som utløste det som man kan kalle et landsomfattende hysteri, og medienes plass i og årsak til dette hysteriet, er et annet spørsmål som det neppe blir forsøkt å finne svar på. Som Elin Brodin skriver: «Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende før. Mulig det vi nå ser er «godt ment», jeg vet ikke. Men det er og blir morbid. Det er faktisk en smule alarmerende.»
Det ble faktisk gjort et forsøk i NRKs Ekko her om dagen på å finne en forklaring på denne enestående hendelsen. Ekko hadde engasjert sosialantropolog Torgeir Kolshus og religionsosiolog Ida Marie Høeghig i Ekko i P2, uten at det kom fram annet enn sosialantropologiske klisjeer.
Les også: NRK bagatelliserer selv det groveste asyljuks
Som forklaring på det som skjedde, vil nok mange dra fram kong Haralds popularitet, hans personlige egenskaper og hans gode ivaretagelse av rollen som en inkarnasjon av det nasjonale, hva det nasjonale, eller prepolitiske, nå måtte være for noe. Men det rekker ikke til å forklare de reaksjonene som kom i et sekularisert, avreligiøst samfunn som Norge, med politiske og kulturelle eliter som i stor grad har forlatt tanken om det nasjonale til fordel for det globale, og et samfunn der tanken om en overordnet landsfader ikke ser ut til å ha noen plass i folks bevissthet.
Skribenten Sanna Sarromaa skrev på Facebook: «Gikk gjennom Slottsparken i dag tidlig også. Det var fint og sterkt på fredag (og på søndag fikk man ikke engang gått gjennom, men rundt – det var så mye folk), men det var litt rart i dag når journalister sto der med mikrofoner og kameraer som om det hele var et «sorgen minutt for minutt»-show. Når det gjelder barn (og for så vidt voksne), så synes jeg at det er viktig å skille mellom sorg og medfølelse. Jeg tror ikke mine barn har sørget ett sekund. Men medfølelse, det håper jeg at de har hatt og følt. Sorg mener jeg hører til dem som kjente den døde personlig.»
Les også: NRK Dagsrevyen er et Muppet-show
I det nevnte Ekko-programmet i NRK var det folk som ringte inn og nærmest beklaget at de ikke følte noen sorg i forbindelse med kong Haralds bortgang, ut fra en følelse av at dette var noe unormalt. Det viser hvor langt «hysteriet» nådde i en situasjon der «normaliteten» ble opphevd i flere dager, uten at noen kommer til å tenke særlig mer igjennom hva det var for noe som slo så kraftig ned i befolkningen i Norge i 2026 at man kan betegne det som landesorg.