Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Når regnskapet for 2023 skal gjøres opp er det klart at «vanlige folk» ble sittende med svarteper. Det er ikke første gang og neppe siste.

Det er ingen grunn til å forvente at 2024 vil bli bedre. Velgere i vestlige land må stille seg bak minimum tre interessegrupper når politikerne fordeler nasjonenes velstand.

Evighetskriger

Senest i Ukraina, der NATO-landene har gått hodestups inn i en konflikt mot Russland, uten noen strategi for å vinne eller komme seg ut av den. Motivet kan være både edelt og nobelt, men det betyr ikke at misjonen vil lykkes. I første halvår var nyhetene fylte av proklamasjoner om at Ukrainas våroffensiv ville feie de russiske styrkene ut av ukrainsk territorium. Mens Putins krigsmaskineri visstnok var på randen av sammenbrudd.

Den gang ei. Storoffensiven materialiserte seg aldri. Og Russlands hærstyrker gjorde som de har gjort i tidligere kriger, trosset spådommer om kollaps og vist standhaftighet og seighet som har overrasket vestlige Eksperter. På slutten av året har tonen i overskriftene endret seg, og NATO-generalsekretær Stoltenberg har advart om «bad news» i vente fra den ukrainske fronten.

I 2023 har vestlige lands støtte til Ukraina beløpt seg til 35 milliarder dollar. Siden krigens start har støtten fra EU-landene nådd 85 milliarder euro, mens støtten fra USA har oversteget 75 milliarder dollar.

På begge sider av Atlanteren møter de hittil ubegrensede kredittkortene voksende politiske og konstitusjonelle hindringer. Det ufravikelige faktum er at skalaen på NATO-landenes støtte til Ukraina mangler demokratisk forankring.

Vestlige ledere gjentar til stadighet at Ukrainas territorielle suverenitet må bevares. Faktum dog, er at det i 2024 vil være ti år siden Russland annekterte Krim. Om en skal forholde seg til virkelige forhold er ergo et suverent Ukraina et forlengst forbigått kapittel. Med økende folkelig motstand mot vestlig innblanding i konflikten vil denne virkelighetserkjennelsen sakte synke inn også blant vestlige ledere, som ikke vil ha mulighet til å kjempe til siste ukrainer om de har mistet sin siste hjemlige velger.

Stoltenberg fremholder at jo mer støtte Vesten gir til Ukraina, desto fortere vil konflikten ende. Han er formodentlig programforpliktet til å si dette, men det har ingen basis i virkelighet.

Drømmen om en ukrainsk seier er intet annet enn ønsketenkning, som ingen er tjent med. Men vestlige leder vil etter alt å dømme fortsette å gjenta dette fantasifulle budskapet helt til de, i 2024 eller senere, trekker seg ut i hui og hast med halen mellom bena som fra Kabul i 2021, eller fra Saigon i 1975.

Det grønne skiftet

Da Bismarck ble spurt hvorfor han ikke var mer opptatt av å skaffe Tyskland kolonier i Afrika, svarte han med sedvanlig bravado: «Her er Russland, her er Frankrike, og her i midten, ligger vi, Tyskland. Det er mitt kart over Afrika!» I motsetning til dagens folkevalgte politikere hadde Bismarck evnen til å tenke strategisk. Han ville snudd seg i graven av at hans etterkommere var dumme nok til å gå til krig mot Russland, uten å ha et klart alternativ til energiforsyningen fra nettopp Russland—som Europa hadde gjort seg avhengig av.

Norske husholdninger og bedrifter har fått lide under skyhøye strømpriser, takket være den politiske beslutningen om å hyperkoble det norske strømnettet sammen med det europeiske. For hver dårlige beslutning av Angela Merkel i Tysklands Energiewende har norske husstander måttet betale.

En velkommen konsekvens av høye renter er dog at en del grønne luftslott er blitt avslørt som nettopp det. Vestlige politikere og medier har blitt tvunget til en erkjennelse av at man ikke kan subsidiere seg frem til et karbonfritt nullutslippssamfunn.

Likefullt må en forvente at politikere vil fortsette å la seg forføre av dresskledde direktører med fantastiske planer om havvind og banebrytende batterifabrikker.

Masseinnvandring

Idet innvandringsregnskapet gjøres opp ligger det an til at 2023 vil tangere kriseåret 2015 i antall nyankomne flyktninger til Europa, da 1,35 millioner søkte asyl i Europa. Inn i det nye året fortsetter folkevandringen fra Midtøsten og Afrika til Europa i uforminsket styrke. Krigen i Ukraina og situasjonen i Gaza må forventes å bidra til ytterligere tilstrømming.

I ettertid er det klart at 2015 ikke representerte noen unntakstilstand, men snarere en ny normal. En permanent masseinnvandringskrise.

Den politiske viljen til å gjøre noe med situasjonen er fullstendig fraværende, selv blant partier på høyresiden. I Italia har Giorgia Melonis eksempel vist at en høyrepopulist kan vinne valg på en plattform mot innvandring. Men straks regjeringskontorene inntas er alle lovnadene fra valgkampen enten glemt eller bortforklart, og innvandringen slår stadig nye rekorder—opp over 50 prosent til over 155.000 i året som gikk.

Europeiske politikere har et skyhøyt—for ikke å si utopisk—ambisjonsnivå for Europas evne til å føre krig mot Russland i Ukraina, i parallell med et fantasifullt grønt skifte, samtidig som at kontinentet forventes å kunne absorbere en endeløs strøm av uintegrerbare flyktninger fra den tredje verden.

Når den politiske eliten går så høyt ut på banen skulle en tro at bakteppet var en sterk økonomi og sosial harmoni på hjemmebane. Sannheten er den rake motsetning. Europas sklerotiske økonomi er i stagnasjon—med nullvekst i bruttonasjonalprodukt. Folks lønninger holder ikke tritt med prisveksten. Med utfasing av fossile energikilder og skyhøye strømpriser må millioner av husstander fryse gjennom vinteren. Samtidig som masseinnvandringen fortsetter å tære på det sosiale limet i samfunnet.

I Norge fikk vi det illustrert i julen da en innvandrerungdom knivdrepte en 26 år gammel krigsflyktning på bussen i Bærum lille julaften, uten at noen så mye som hever et øyenbryn. Hendelser som for bare 10, eller til og med fem år siden ville vært sensasjonelle, er blitt dagligdagse.

Bakteppet for Europas storsatsning på idealistisk krigføring, grønn energitransisjon og multikulturell masseinnvandring er med andre ord temmelig dystert, om ikke direkte dystopisk. Dette er ikke lenger Europa fra 100 år siden, med en ung og vital befolkning, kulturelt enfold og økonomisk styrke. Dette er et gammelt og grått Europa. Med en gammel og grå politisk elite, med stormannsgale visjoner og politisk vilje ute av proporsjon med kontinentets, og folkets, politiske evne.

Samtidig er den politiske eliten, massestrømsmedia og det statlige skolevesenet på god vei til å helt og holdent frastøte seg den demografiske gruppen som er mest avgjørende for Europas fremtidige ve og vel, nemlig unge menn.

At stadig flere unge menn ikke lenger identifiserer seg meg, eller føler seg investert i det politiske prosjektet Europa, burde være dypt foruroligende. Det er de som er morgendagens gründere og skattebetalere. Politikere kan dagdrømme om en fremtid der nye bedrifter blir skapt av kvinner og flyktninger, men det vil aldri bli mer enn unntakene, og aldri i nærheten av nok til å kunne bære morgendagens oppsvulmede velferdsstat.

Politikere og prateklasse burde derfor ikke ta så lett på å avfeie og latterliggjøre unge menns legitime og høyst berettigede bekymringer. Istedenfor å lese Jordan Peterson eller Andrew Tate som fanden leser bibelen, burde man søke å forstå hvorfor deres budskap får større gjenklang hos gutter, enn indoktrineringen som serveres i skolen og fra medias liberale kommentariat.

Kombinasjonen av to motstridende grupper unge menn; vertsbefolkningens gutter som føler seg frastøtt og den nye befolkningens gutter som ikke kan assimileres i et åpent og liberalt samfunn, er naturligvis eksplosiv. Europa har blitt en kruttønne og politikerne leker med fyrstikkene. De burde vokte seg vel, om de ikke skal bli hjemsøkt av Vergil, og Enoch Powells ord:

«Når jeg ser fremover, blir jeg fylt med bange anelser; i likhet med romeren ser jeg elven Tiber skumme av blod.»

Godt nytt år!

I en tidligere versjon av dette innlegget sto det at drapet i Nordland handlet om en innvandrerfamilie. Det er nå fjernet.