Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg ønsker å svare rittmester Anders Albins Amundsens kronikk «Forsvaret: Kan likestilling og mangfold gå for langt?»

En del av meg ble provosert av kronikken, en annen del av meg ønsker å forstå Amundsens motivasjon for å skrive den.

Jeg ønsker først å imøtegå (hva jeg tror er) Amundsens motivasjon. Jeg tror han ganske enkelt tenker på hva som gjør et forsvar mest effektivt. Vi lever i spente tider, og mange har lenge advart om at det norske forsvaret er for svakt og for dårlig utrustet. Det går gjetord om at forsvaret i nåværende form ikke engang er egnet til å forsvare en bydel i Oslo.

Politikerne har ikke lyttet. Bevilgningene og satsingsområdene har vært for dårlige. Sett i lys av de små ressursene som er brukt på det norske forsvaret over årtier, så er det påfallende hvor mye fokus som er satt på kvinner i forsvaret. Det er sågar ansatt «gender rådgivere» for å jobbe med forsvar og krig i et kjønnsperspektiv. Vil det hjelpe oss hvis fremmede makter ønsker å dominere oss?

Det kulminerte i at verneplikten ble innført også for kvinner. Hvorvidt dette var riktig eller galt har blitt lite diskutert. Mangfold blir utelukkende fremstilt som positivt. Men er det det? Personlig har jeg aldri kjøpt argumentet om at kvinner i forsvaret gjør forsvaret bedre. For meg har det vært som å tråkke på guttene og mennene som i hundre år har gitt bort ett år (eller mer) av sine liv for å styrke det norske forsvaret, ofte under tvang og til luselønn. Så skal kvinner liksom toge inn og «rydde opp»? Don’t buy it.

Det er her Amundsen gir sine «five cents». Han våger å tale imot. Og det er bra. Men så går det fryktelig galt. Istedet for å være ærlig og si at kvinner i forsvaret gjør forsvarsevnen dårligere (hvis det er hva han sikter til), så blir han redd for å støte kvinner. Og i frykt for å støte kvinner, så fornærmer han i stedet mennene. Det er tryggere.

Med sin uttalelse «Tap av mødre ved fronten vil påvirke oss mer enn tapet av fedre og unge menn»,så sier han ganske direkte at døde menn er mer akseptabelt enn døde kvinner.

Dette er en uttalelse som menn i 2024 ikke bør la passere uimotsagt. La meg forklare hvorfor.

Norge er i dag et matriarkat (her vil feministene protestere, men det må de gjerne gjøre til de blir blå). Norge er kvinnestyrt. Det er feminine verdier som gjelder. At vi til tider har mannlige statsledere og menn i andre ledende posisjoner forandrer ikke det. For politikken og økonomien er gynosentrisk (les: rettet mot kvinner). Det er nettopp dette som kjennetegner et matriarkat.

Resultatet er at menns utdannelsesnivå og inntekt faller. Det blir faktisk feiret når kvinner tjener mer enn menn. Likevel betaler menn mer inn til velferd, mens kvinner bruker mest. Kvinner koster i gjennomsnitt 130.000 mer enn menn per år.

Menns helse blir nedprioritert. Til tross for at menn lever kortere enn kvinner, så hører vi hele tiden om at det må bevilges mer til «kvinnehelse», hva enn det er. For utover reproduksjonsorganene, så har menn og kvinner nøyaktig samme organer. 

Menn tar fortsatt sine egne liv i ratioen 3:1 i forhold til kvinner. Dette blir sjelden omtalt som et problem. Men forestill deg ramaskriket hvis det var omvendt.

Norsk familiepolitikk er en katastrofe for menn. Deres barn er egentlig ikke deres. De er kun til låns på mødrenes nåde. Met et knips så kan mor, med hjelp fra den norske stat, fjerne fedrene fra barnas liv. Men betale for dem – det må menn fortsatt.

Menn tar de tyngste og farligste jobbene. 97% av alle som dør på jobb, er menn.

I medier, film og TV så demoniseres menn. «Toxic masculinity» har blitt et anerkjent og hyppig brukt begrep.

Og det er kanskje denne demoniseringen som får folk som Amundsen til å implisere at «døde menn kan vi leve med». Men da må Amundsen, og alle som tenker likedan, huske at vi er blitt sosialisert og programmert til å tenke slik. I actionfilmer blir vi underholdt av at menn plaffe ned i hundre- og tusentalls, uten å blunke. I historiebøkene leser vi «500,000 menn døde ved Stalingrad». Vi tror det er slik det skal være. Kvinners død er tragedie. Menns død er statistikk.

Så har vi en politisk realitet i dag hvor det sitter globalister på stortinget som gir bort Norge, bit for bit. Det er ingen vesensforskjell på hvordan dagens regjering gjør Norge til en ressurskoloni for EU, og de ressursene som ble hentet ut av okkupasjonsmakten i 1940-45 og skipet til Tyskland.

Dette tatt i betraktning, så er det betimelig å spørre seg, hva skulle motivere menn til å forsvare den norske stat i dag, hvor alle kluter settes inn på å heie frem kvinner, og Norge dessuten i praksis ikke lenger er en suveren stat? Hva gjør den norske stat for menn, som gjør at den har rett til å kreve en slik beskyttelse fra den mannlige befolkning?

Og hva hadde de i så fall beskyttet? Landegrensene? De er i ferd med å viskes ut. Ifølge Erna Solberg så har utlendinger like stor rett til Norge, som etniske nordmenn. EU henter i dag ressurser fra Norge som om de tilhører dem. Landegrenser er blitt pro forma. Statsmakten? Den har ikke menns eller Norges beste i tankene.

Ok, men hva med familien da? Der spiller menn nå annenfiolin, og mange har ingen familie å beskytte. Enten er de barnløse, eller mor har i samarbeide med staten fjernet fedrene. Norsk natur og villmark? Den er i ferd med å ødelegges av vindkraft. Norsk kultur og egenart? Den er mindreverdig ifølge politikere, som heller pynter gatene for ramadan enn for påske.

Disse spørsmålene burde også Amundsen stille seg.

Jeg har selv et svar, og det er; ingenting. Ingenting bør motivere menn til å dø for Norge i sin nåværende form. Menn får svært lite igjen av heder og gjenytelser for den innsats de legger ned. La oss være ærlige, uten menn så hadde alt stoppet opp. Varer hadde ikke blitt levert. Hus, institusjoner og infrastruktur hadde forfalt på null komma niks. Mennesker i krisesituasjoner hadde ikke blitt reddet.

Tenk etter, hvis du er truet på livet, enten i et brennende hus eller foran en angriper, hadde du tilkalt en feminist eller en sterk mann?

Menn er limet i samfunnet. Men de fordømmes for det.

Med dette som bakgrunnsteppe så vil altså Amundsen pålegge menn en byrde som kvinner slipper. «Jeg mener at plikten til å forsvare landet med livet som innsats er en byrde som bare menn må bære. For kvinner skal det være frivillig», skriver han.

Som om menn ikke gjør nok. Dør nok. Trakasseres nok.

Amundsens argument om at kvinner er mødre forutsetter at kvinner faktisk blir mødre. Men mange blir ikke det. Norske kvinner føder knapt lenger.

Hvis kvinner skal slippe verneplikt fordi de er (potensielle) mødre, så får de pålegges å føde barn. Det er ikke et større overgrep enn at menn pålegges å gi sine liv. I begge tilfeller beslaglegger staten borgernes kropper. 

Det kan være at tap av «mødre» (les: kvinner generelt) påvirker oss mer enn tap av gutter og menn. Men da er det noe feil med vår holdning til menn, og vi har en jobb å gjøre med menns menneskeverd. Løsningen er ikke å ofre enda flere menn.

Kanskje på tide at også menn roper «min kropp, min rett».