Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den nye handlingsplanen for likestilling og mangfold i Forsvaret 2023 – 2026 har som mål at det fra 2025 skal kalles inn minimum 40% kvinner til førstegangstjenesten. Ved en potensiell krig i fremtiden mener jeg en så høy kvinneandel i mobiliseringsstrukturen kan sette oss i noen vanskelige dilemmaer som samfunn.

Hæren utdanner ca. 4500 vernepliktige i året. Det vil ta over 20 år å produsere 100 000 soldater.

Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende i Norge er rundt 30 år. 10 år etter førstegangstjenesten er oppimot halvparten mødre. 

I en mulig fremtid der Hæren må øke til 100 000 personell for å møte krigens brutale krav vil rundt 20 000 av de vernepliktige med førstegangstjeneste være mødre, dersom Forsvaret oppnår målene med sin handlingsplan.

Det er ved fronten de store tapene er og det store behovet for erstatningspersonell. Jeg mener at tap av mødre ved fronten vil påvirke oss som nasjon mer enn tapet av fedre og unge menn.

Når politiet må tvinge vernepliktige mødre som ikke ønsker å tjenestegjøre til fronten. Er jeg overbevist om at håndhevelse av allmenn verneplikt vil svekke statens integritet.

Vi kan si at verneplikten opphører for kvinner når de blir mødre. Det er etter min mening dårlig samfunnsøkonomisk ressursbruk. Menn vil være vernepliktige til de er 44 og kvinner i gjennomsnitt til de er 30.

Jeg mener at plikten til å forsvare landet med livet som innsats er en byrde som bare menn må bære. For kvinner skal det være frivillig. Jeg mener at kvinners deltagelse i de væpnede styrker skal basere seg på informert frivillighet, med kunnskapen om at de ved krig, uansett familiestatus, etter fullført førstegangstjeneste er vernepliktige.

En versjon av dette innlegget har stått på trykk i Nettavisen.