Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den sterke politiske uenigheten og kulturkrigen i USA har fått forskere fra Institutt for Samfunnsforskning i Oslo til å se om det er tilstander i Norge som ligner på den politiske kløften i det amerikanske samfunnet.

Og svaret er nei, noe man ikke trenger forskere for å påvise. Noenlunde informerte mennesker her i landet vet at den moderne politiske meningskonformiteten i Norge er intakt, og det er heller få tegn på at den politiske konsensusen er i ferd med å brytes.

Forskerne har sett nærmere på holdninger til innvandring, til kjønns-likestilling og om oppkomsten av nye medier på nettet har skapt større politisk polarisering i befolkningen. Og resultatene av denne forskningen viser blant annet at folks holdninger til ”flyktninger” er blitt mindre polariserte. Det vil si at uenigheten i synet på flyktninger har avtatt, og at samstemmigheten i dette spørsmålet er altså blitt større. Når det gjelder holdninger Islam, har polariseringen i de siste årene økt, dvs. uenigheten har vokst, slik at man kan snakke om en slags likevekt.

I et ”symposium” på Institutt for Samfunnsforskning i Oslo nylig, kunne forsker Audun Fladmoe fortelle at gruppen unge voksne er blitt mer positive til innvandring og innvandrere (hva han nå legger i begrepet innvandrer) enn før. De eldre er mer skeptiske, og spørsmålet om innvandring er blitt en rotfestet konfliktlinje i norsk politikk, mener han. 

I USA framstår den nye konfliktlinjen (kulturkrigen) mellom Demokratene og store deler av det republikanske partiet langs flere akser. En av dem er forholdet mellom egendefinert, sosial kjønnsidentitet (gender) og biologisk kjønn (binært, biologisk betinget kjønn). Særlig kristne og verdikonservative miljøer reagerer mot gender-oppfatningen av kjønn som en sosial konstruksjon. Sannsynligvis på grunn av manglende data, har forskerne ikke sett nærmere på gender-binær polariseringen i det norske samfunnet.

Tallmateriale fra Norsk Monitor viser at det siden 1985 har vært en jevn økning og en dominerende oppfatning i det norske samfunnet om likestilling mellom kjønnene i Norge. Og her hersker det som sosiologiprofessor Gudmund Hernes, etter ferske inntrykk fra Arendals-uka, kaller den norske meningsidyllen. Og det er nok ikke så merkelig all den stund dette arrangementet samler den norske meningseliten, som i sin kontinuerlige jakt etter selvbekreftelse, er enig om at likestilling er bra og at for eksempel alle har den samme rettigheten til giftemål og barn, selv om de er transkjønnede, homofile, lesbiske eller heterofile.

Forskerne Mari Teigen og Ragni Hege Kitterrød har brukt data fra tidligere undersøkelser, som Norsk Monitor og International Survey Programme, samt den ferske CORE Survey 2022, for å finne ut hvordan oppslutningen er i befolkningen om likestilling mellom kjønnene når det gjelder lønnet arbeid, oppfostring og pass av barn i familien. Og utviklingen, fra 1985 fram til i dag, viser en stadig økende oppslutning i samfunnet om likestilling og dermed mindre polarisering, og det i en slik grad at det i dag er uhørt å mene noen annet enn at kjønnene er likestilt på familie-området.

Les også: Den nye ”svenske” sivilisasjonen

Men å måle folks innstilling til likhet mellom kjønnene i familieforhold, behøver ikke å si noe om folks syn på hva som bestemmer kjønn, om det er biologi eller om kjønn som gender, dvs. at kjønn er en sosial konstruksjon. Man kan være for full likestilling av kjønnene med hensyn til arbeid og barnepass i familien, men likevel være uenig i at kjønn er en gender-identitet.

Teigen og Kitterød innrømmer også at problemstillingene de har forsket på, kan være utdaterte og derfor lite egnet til å fange opp nye konflikt- og polariseringslinjer i dagens norske samfunn. De har heller ikke undersøkt hvordan likestillingstanken står i innvandrerbefolkningen, som på østkanten i Oslo er så stor at man ikke skulle tro man var i Norge når man ferdes i disse områdene, og der kostymer som hijab og abaya er en helt hverdagslig sak.  

Heller ikke digitaliseringen av mediene og flyttingen av en del av det offentlige ordskiftet over på nettet ser ut til å ha skapt større polarisering i det norske samfunnet, mener Rune Karlsen, professor i medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Noen utviklingstrekk drar i én retning, andre i en annen retning og utligner hverandre, slik at helhetsbildet blir en slags status quo med tanke på polarisering. Det man kan se på som et faktum, er at nettet har ført til en oppstykking av mediene. Det er flere riksdekkende medier nå enn det var før, og derfor en større valgfrihet for publikum, uten at denne valgfriheten har medført større politisk splittelse i befolkningen. Det som er sikkert, er at det mye usikkerhet om hva den nye mediesituasjonen medfører av polarisering i den digitale offentligheten, mener Karlsen.

Undersøkelsen til Karlsen er preget av de samme manglene som likestillingsundersøkelsen i bruk av resirkulerte data som ikke fanger opp de nye konfliktlinjene i samfunnet på en god nok måte. Forskerne bør med andre ord sikre seg mer aktuelle og relevante data for å komme seg ut av situasjonen der de stadig er på etterskudd i samfunnsutviklingen. En undersøkelse av utbredelsen av alternative medier og deres mulige påvirkning av det offentlige ordskiftet, kan være en vei å gå. Opprettelsen av nye partier som går mot den rådende konsensusen, opprettholdt av stortingspartiene, kan være et tegn på at noe er i ferd med å skje som har økt polariseringen i det norske samfunnet. Meningsmålinger tyder på den ”alternative” partiverdenen har en oppslutning på mellom 5 og 10 prosent, noe undersøkelsene til Institutt for samfunnsforskning ikke fanger opp og bruker som grunnlag. 

Manglene i undersøkelsene fra Institutt for samfunnsforskning er påfallende, og bekrefter inntrykk fra tidligere undersøkelser om at Instituttet henger etter samfunnsutviklingen med resirkulerte data og avdankede problemstillinger. Fladmoe & co skiller ikke mellom arbeidsinnvandring og asylinnvandring og flyktninger, men samler alt i sekkeposten innvandring, noe som gjør analysene til forskerne upresise og mindre egnet til å fange opp en mulig polarisering i opinionen. At medieprofessor Rune Karlsen ureflektert slenger om seg med begrepet objektiv nyhetsrapportering som kjennetegn på etablerte medier, bidrar ikke til å styrke troverdigheten og aktualiteten til undersøkelsene.

Forskningsrapportene er preget av den samme politiske korrekthet som går igjen i det norske samfunnet og som skaper en drepende politisk konsensus der kritikken har elendige kår. I den såkalte demokratiforskningen påpekes farene ved både for mye og for lite polarisering i samfunnet. Er det for mye, risikerer man opprør og politisk instabilitet. Er det for lite, slipper ikke kritikk fram, og i bakgrunnen lurer det totalitær samfunnet. Det er situasjonen i Norge, noe som burde være tema for forskerne ved Institutt for samfunnsforskning. Det er det ikke, og det representerer dessverre intet skremmeskudd i det meningskonforme, norske samfunnet.  

Inntrykket av blodfattige forskningsresultater, manglende relevans og systembekreftende informasjon ble på symposiet bekreftet av den fra mediene innhentede Dagbladet-journalisten, Martine Aurdal, som skulle kommentere undersøkelsene. Hun kommer fra ei avis der førstesideoppslagene på symposiets arrangementsdag fortalte leserne om ”Kristine bodde i telt”; ”Falt for 26 år yngre mann”, ”Putins soldater kriger i fylla” og ”Haaland slapp med skrekken”.

Aurdal ble presentert som en politisk nerd, men burde ha vært presentert som en nerd i plattheter og som i denne egenskapen og som meningsberettigede er en person som slipper til overalt.

Hun er representativ for det utbredte intellektuelle og politisk korrekte fjolleriet og den kunnskapsfattigdommen som dominerer journalister i dette landet, der hun fra podiet på Instituttet med store og glisende tenner kunne fortelle at enkelte aviser, som Dagbladet, har lukket kommentarfeltet på nettsiden for å hindre polarisering.

Gjennom de store vinduene i topp-etasjen på Instituttet kunne man se hvordan et ekorn drev med en forbausende fasadeklatring på nabobyggets glatte vegger. Utvilsomt det mest interessante på konferansen som arrangørene hadde gitt den pompøse betegnelsen Symposiet, som om Platon eller noen av hans gelikere skulle ha være til stede. Man bør ikke gå til samfunnsforskere og journalister for å få svar på om det er politisk polarisering i det norske samfunnet. Da vil man ha bedre utbytte av å ta en titt på Aftenpostens debattside for dem mellom 15 og 21 år, der Olga Oline Omdal nylig skrev at venstresidens polarisering ødelegger debattklimaet blant unge.

Da Unge Høyre-leder, Ola Svenneby, foreslo innvandringsstopp, fikk AUF-leder Astrid Hoem ondt i magen: Som andre på venstresiden, mener AUF-lederen at forslaget er rasistisk. Slike holdninger er med på å ødelegge det politiske debattklimaet. I stedet for å diskutere politikk, brukes debattene til å moralsk stemple dem som mener noe annet enn dem selv, påpekte den unge debattanten.

Dette er holdninger som burde være i hvert fall litt kjent for både forskere og journalister, og som kan være med på å forklare den sterke meningskonformiteten og mangelen på politisk polarisering i dagens Norge.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal