Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Direktør for Fritt Ord Knut Olav Åmås frykter demokratiets undergang og framvekst av autokratier og diktaturer og en medfølgende, veldig farlig verden.

I et innlegg i Aftenposten lille julaften anfører han at mer enn 70 prosent av verdens befolkning lever i land som ikke er reelle demokratier. Det har vært 17 år med nedgang på den globale, såkalte demokrati-indseksen – tall og opplysninger han nok har hentet fra amerikanske tenketanker og forskningsinstitusjoner som Varieties of Democracy og Freedom House.

Og han stiller et spørsmål som selv ikke forskerne har noe svar på. Hvorfor denne nedgangen? 

Åmås har helt rett i at det demokratiske, politiske systemet er unntaket i verden, dersom man ser på demokratiets utbredelse. Demokratiet er en styringsform som vokste ut fra en spesiell kultur i Nordvest-Europa og som ble spredt mer eller mindre verden rundt på grunn av nordvest-europeisk (britisk) global dominans de siste hundreårene, økonomisk, militært og ved hjelp av kolonialisme og kolonisering av land i Nord-Amerika og land som Australia og New Zealand. 

For store deler av verden er demokratiet en styringsform uten forankring i egne tradisjoner, og det er et system, som av mange, blir oppfattet som fremmedartet og lite i takt med egen kultur. I kraft av sin globale makt og posisjon har den vestlige verden legitimert sitt globale nærvær og makt med at den står i spissen for et sivilisasjonsprosjekt som skulle bringe fred, økonomisk velstand og fornuft til alle Jordas folk, godt støttet av Kristendommen med sitt misjonsbudskap.  

Den mest selvhevdende og mektige av de nasjonene Åmås trekker fram som døme på det han kaller de udemokratiske verstingene, Kina, er også det landet som sterkest øker sin økonomiske, militære og politiske innflytelse internasjonalt. Kina er land så å si blottet for demokratiske anfektelser, en ettpartistat som i kraft av sin styrke kan gi blaffen i de vestlige rettighetssamfunnenes krav om frie valg, frie medier og menneskerettigheter.

En annen av Åmås sine udemokratiske verstinger er den islamske prestestaten Iran, hjemlandet til Nobel fredsprisvinner, Narges Mohammadi. Hun nevnte det ubegripelige omfanget av menneskerettighetsbrudd i hjemlandet sitt i takketalen som ble framført av hennes barn i Oslo rådhus for noen uker siden. Det Mohammadi ikke nevnte er at prestestyret sitter trygt og trolig har støtte fra en brorpart av befolkningen i dette gjennom-islamifiserte landet der vestlig demokrati av flertallet ses på som noe fremmed og ikke ønskelig. 

DEN STØRSTE POLITISKE FIASKOEN

Vestens forsøk på å innføre demokrati i Afghanistan er kanskje den største politiske fiaskoen i de siste 50 årene. Men det var en fiasko som kunne ha vært forutsagt og forhindret om man hadde forstått mer av den verden som Vesten opptrer i. Nederlaget for demokrati-innføringen i Afghanistan og i Irak var ikke til å unngå fordi den vestlige, demokratiske selvforståelsen er blind for kulturelle, religiøse, økonomiske og sosiale realiteter som er i virksomhet i verden utenfor Vesten.

Nå kan man jo si at Vesten med sin økonomiske og kulturelle imperialisme og globale erfaring i ca. 150 år burde ha lært så mye at de ikke satte i gang et slikt vanviddsprosjekt som ”demokratiseringen” av et så tradisjonsbundet muslimsk samfunn som Afghanistan. Men Vesten, og da i særdeleshet USA, ser ut til å være dømt til å mislykkes med sine forsøk på å transplantere demokratiet til hvor som helst i verden. Og det er den politisk korrekte troen på at demokratiet, med sine kulturelle appendikser, politisk liberalitet og økonomisk liberalisme, kan opprettes og anvendes når og hvor som helst fordi demokratiet moralsk og økonomisk sett er et overlegen alle andre styringsformer.  Joe Bidens demokratiprogram undergraver demokratiene (inyheter.no)   

Det som ser ut til å bekymre Åmås likså mye som demokratiets tilbakegang ute i verden, er det han kaller truslene mot demokratiet i demokratienes hjemland. I en rekke vestlige land er mediene i krise eller under politisk kontroll, og han siterer Washington Post på at ”Democracy dies in darkness”.

Men hvem som er ansvarlig for medienes krise og den politiske kontrollen med mediene, skriver Åmås lite eller ikke noe om, annet enn at 2.000 lokalviser er nedlagt i USA og at Forsvarets forskningsinstitutt har avslørt 14 falske nettaviser i Norge. Hva disse falske nettavisene er for noe, sier Åmås heller ikke noe om. Forsvarets forskningsinstitutt har utført en nærmere analyse på fire av de 14 anonyme nettsidene, som virker å være harmløse greier, selv om de potensielt sett kan bli brukt av ondsinnede aktører for få innflytelse ved å spre manipulert informasjon.

Det som særpreger disse norske nettstedene er at de stjeler stoff fra andre kilder og presenterer det som eget stoff, at de opererer med fiktive journalister, og at de bruker oversettelsesmaskiner for å få norskskriftlige tekster ut av originaltekster som er skrevet på fremmede språk.

Det å se demokratiske undergangstegn ved at 2.000 lokalaviser er lagt ned i USA, er nok å ta for hardt i. Lokalavisene i USA ligner helt sikkert på de norske, og norsk lokalaviser er blottet for kritikk fordi de er redde for å bli upopulære og tape interesse hos sine lokale lesere og annonsører med opplagsfall og økonomisk tap som følge. Derfor inneholder ikke lokalavisene kontroversielt stoff, selv om de får millioner av kroner i pressestøtte.

DEMOKRATISK FORVITRING

Åmås bringer også inn den norske statsviteren Tore Wig og det Wig kaller demokratisk forvitring. Han trekker fram en del land hvor politisk opposisjon blir hindret, frie medier forsvinner og sivile organisasjoner kneblet. Det gjelder land som Vladimir Putins Russland, USA under president Donald Trump, Indias Narenda Modi, Ungarns Victor Orban og Tyrkias Recep Erdogan.

Men det gjør Åmås uten å komme inn på at dette er og har vært ledere i land med bakgrunner som er så forskjellig at det nærmest er formålsløst å sammenligne dem, uansett hvilken målestokk man bruker.

Det felles for disse landene og statslederne synes å være at de representerer autoritære tendenser og realiteter og muligens autoritære personlighetstrekk hos de nevnte lederne. Men hva så? Er det særlig mening i å sammenligne Orbans forsøk på å redde Ungarn  fra EU’s destruktive asylpolitikk og Erdogans drømmer om det osmanske rikets gjenkomst. Eller Trumps sitt forsøk på å gi fattig-amerika en stemme og Putins stalinistiske lengsler og svermerier? Farligst for demokratiet – woke eller populisme? | Human Rights Service 

Wig er av flere ”samfunnsforskere” som på oppdrag fra Regjeringen har sett på truslene mot og forbedringspotensialet for det norsk demokratiet. Det har vært vanskelig for utrederne å finne forbedringsmuligheter i det norske ”høykvalitetsdemokratiet”, men de er kommet fram til at det bør opprettes et lobbyregister på Stortinget, slik som i Kongressen i USA. Ellers nevnes korrupsjon som et problem i Norge, uten at de spesifikt kommer med forslag som skal bekjempe dette uvesenet, som er lite i forhold til ute i verden der korrupsjon er et viktig politisk styringsinstrument og nærmest en statsinstitusjon.

Utrederne, professor Carl Henrik Knutsen, Sirianne Dahlum, Elin Haugsgjerd Allern, førsteamanuensis Jan Erling Klausen og postdoktor Martin Søyland, samt nevnte Wig, går ellers inn for å utvide stemmeretten slik at ikke bare statsborgere kan stemme ved stortingsvalg. Hvis man tar det disse akademikerne legger fram av forslag i en kronikk i VG i august, er det kun kosmetiske forbedringer av det norske ”høykvalitetsdemokratiet” de kommer med. Prosjektet virker like amatørmessig som mesteparten av den samfunnsforskningen som bedrives ved norske universiteter i våre dager. Debatt: Hvor demokratisk er det norske demokratiet? – VG    

SELVFINANSIERENDE POLITIKERE 

I likhet med Åmås ser akademikerne ikke truslene mot ”høykvalitetsdemokratiet” som har rot i det politiske etablissementet. Norske stortingspolitikere og partier er blitt en selvfinansierende gruppe som bevilger millionsummer til sine politiske partier ut fra en formel som gir mest penger til de største partiene.

Stortingspolitikerne bestemmer sin egen lønn, og de mange tilfellene med misbruk av og skattefritak for ulike tilskudds-ordninger, juksing med reiseregninger og pendlerboliger, bare forsterker inntrykket av en selvregulerende politisk elite.

Misbruk av statsrådsposter til egen og venners fordel understreker at man har med politikere å gjøre som tror at det politiske systemet er laget for deres eget beste. Flere hundre millioner kroner i året går til statsstøttede medier i et land det ikke finnes noen kritisk opinion, og der kritikken er forbeholdt marginale nettmedier som blir kritisert for å spre fremmedfrykt, rasisme og konspirasjonsteorier. 

Offentlige handlingsplaner mot rasisme og såkalt fremmedfrykt skaper en massiv form for indoktrinering som skal hindre kritikk av asyl- og innvandringspolitikken. Solberg-regjeringens «krig» mot » islomofobi» og «hets» | Human Rights Service 

Fra volds-islam til høyreekstremisme | Human Rights Service 

Milliarder av kroner utdeles årlig over statsbudsjettet til et drøss av frivillige organisasjoner, såkalte NGO’er, som kanskje er de politiske elitenes viktigste redskaper for å indoktrinere opinionen med de riktige politiske holdningene i synet på verden både i og utenfor Norge, og i troen på at den vestlige rettighetstenkningen med sitt budskap om at menneskerettighetene er universelle og noe verden trenger og lengter etter, mens mesteparten av verden ber Vesten å dra dit pepperen gror med sin ideologi.  Den uansvarlige, norske filantropi-kulturen | Human Rights Service

 Offentlige utredninger om energi skal legitimere en energipolitikk som er egnet til å knekke de komparative fordelene til norsk industri. Det er også en politikk som ødelegger vanlige folks økonomi bare for å tilfredsstille de norske politiske elitenes EU-lengsler i et land som de facto er EU-medlem, selv med to folkeavstemninger sa nei til EU. 

I stadig større grad blir det norsk samfunnet offer for en gleichschaltungs-politikk i politisk korrekt utgave. Kritikken reelt sett i dette meningskonforme landet har ikke bedre kår enn i Kina og Russland der samfunnsforskere snakker begeistret om det norske ”høykvalitetsdemokratiet”. Sannheten er at norsk samfunnsforskning befinner seg på et slags steinaldernivå i forhold til land som USA, som til tross for at landet plages av politisk korrekt hysteri i form av woke-ideologi, har samfunnsforskere i takt med tiden og som ser nærmere på og som studerer tidens tegn og sosiale mønstre.  Det er ville tilstander de kartlegger, og der den politiske korrektheten går amok.  Woke-feminisering ødelegger USA-universiteter – Document

DEMOKRATENES TRUMP-VANVIDD

 Den demokratiske forvitringen i USA, som Wig & co kaller det, koples politisk korrekt til Donald Trump, men denne koplingen ser bort fra den kampanjen som Det demokratiske partiet finansierte og satte i verk mot Trump i allianse med FBI og CIA allerede i 2015 for å hindre Trump fra å komme til Det hvite Hus. For å bli kvitt Trump som president fikk man utarbeidet Mueller-rapporten som skulle dokumentere ”The Russian Collusion”, men som ikke påviste noe som helst om russisk innflytelse på Trump. Da hadde Robert Mueller & Co brukt flere hundre millioner kroner på ”undersøkelsene”.

Demokratene gikk heller ikke av veien for å sette i verk to riksrettssaker mot Trump der ettervirkningene av den siste fremdeles roterer i det amerikanske rettssystemet for å hindre at han stiller til gjenvalg i 2024. Den vanvittige kampanjen mot Trump er blitt dokumentert til overmål av blant annet stjernejournalisten Lee Smith i ”The Permanent Coup”, og en rekke andre medier. Til og med det marxistiske nettstedet steigan.no med sin USA-motstand har kjørt en serie med artikler som dokumenterer galskapen, en galskap det ikke har vært så mye som et skimt av i de etablerte norske mediene. 

Knut Olav Åmås er direktør i Fritt Ord, en institusjon som ser på seg selv som det frie ord og demokratiets beskytter, men som ikke gjør noe annet enn å bekrefte og opprettholde de politisk korrekte fordommene som er bortimot enerådende i det norske samfunnet. Styreleder er professor Grete Brochmann, nestleder er SV’eren Bård Vegard Solhjell og blant de andre styremedlemmene finner man jurist Anine Kierulf, Ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf på avveie – Document, journalistene Frank Rossavik og Sigrun Slapgård og rådgiver Sylo Taraku.

Dette er folk som aldri har oppvist noen annet enn en systembekreftende, politisk korrekthet. Ser man på tildelingene av Fritt Ords pris gjennom årene, finner man ikke en eneste systemkritiker blant prisvinnerne, muligens med unntak av Terje Tvedt i 2007 og Nina Karin Monsen i 2009. I mangel av norske kandidater (?) ble Fritt Ord-prisen i 2022 gitt til den russiske nettavisen Meduza, mens norske kandidater, som ville ha vært selvklare i et annet samfunn enn det meningskonforme Norge, er systemkritiske nettsteder som rights.no eller document.no.  

Knut Olav Åmås var en gang en våken debattredaktør i Aftenposten som til tider viste og visste hva en kritisk innstilling er for noe. Det begynner å bli noen år siden. I dag er Åmås som en vissen potet som har gitt fullstendig etter for tidens politiske korrekthet. Den artikkelen han hadde på trykk i Aftenposten lillejulaften er et skremmende tegn på et intellektuelt forfall, og at han ikke forstår verken det som foregår i Norge eller andre steder i verden.

Det er vel derfor han er direktør for Fritt Ord sammen med et styre som ikke har noen anelse om hva kritikk er for noe og som og kjører trygt på dette samfunnets ideologiske motorvei. Kierulf-rapporten: En gjenklang av det politisk korrekte ekkokammeret – Document