Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
En mye gjentatt påstand fra sosialistiske miljøer i Norge er at de rikeste betaler lite skatt. Dette narrativet finner man igjen både i mediedekning, fra politikere og blant den gjengse nordmann. Men stemmer det egentlig?
En dypere titt på de ferske skattelistene for 2023 avslører at de 100 rikeste personene i Norge, med en samlet inntekt på 3,6 milliarder kroner, betalte til sammen 3,8 milliarder kroner i skatt.
Det gir en gjennomsnittlig skatteprosent på svimlende 106 %.
Ja, du leste riktig. Av disse 100 personene betalte kun én mindre enn 50 % i skatt, mens hele 72 av dem hadde en skatteprosent på over 100 %.
En liten gruppe, med en stor byrde
De 100 rikeste i Norge utgjør kun 0,002 % av befolkningen. Likevel bidrar denne mikroskopiske gruppen med nesten 1 % av Norges totale inntekts- og formuesskatt, som i forslag til statsbudsjett for 2025 utgjør 435,2 milliarder.
Til sammenligning bidrar denne gruppen med langt mer til statskassen enn gjennomsnittlige skattebetalere, også i prosent. Dette til tross får ikke disse verdiskapende arbeidsgiverne den takken de fortjener for deres bidrag. LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil «ta de rike«.
106 % i skatt er visst ikke nok.
Er det bærekraftig for Norge å fortsette å stramme skruen, i håp om at de rikeste vil fortsette å bære en uforholdsmessig stor del av skattebyrden?
I stedet for å anerkjenne dette betydelige bidraget, velger sosialistiske politikere og medier å heller framstille de rikeste som snyltere. «Du skapte ikke det der alene», heter det. Ikke bare må rikingene klare seg uten takk, men de blir aktivt uglesett i et utslag av en misunnelsesdrevet politikk som risikerer å jage dem ut av landet.
Og er det rart de flytter, når man mer eller mindre blir bedt om å dra til helvete?
Les også: Tar grep mot «rikinger» med ny Exit-skatt
Misunnelsespolitikk
Ikke bare har de rikeste alternativer, men det er langt, langt mer økonomisk gunstig for dem å flytte kapital og virksomhet til land med mer vennlige skattesystemer, hvor det heller blir satt pris på ekstra kroner i statskassen.
Politikerne bør reflektere litt over hvor umusikalsk det da er å innføre en Nord-Korea-esque «Exit-skatt» for mennesker forfulgt av sosialister som skal ta deg, som har gjort deg til politisk flyktning for å slippe statens klamme hånd.
En påstand publisert i Brussel Report meldte dessuten at da regjeringen forventet å øke skatteinntektene med 146 millioner dollar som følge av økning av formueskatten til 1,1 % i 2022, førte det heller til at rikinger med en samlet nettoformue på 54 milliarder dollar forlot landet. Dette førte til et skattetap på 594 millioner dollar.
Det vil si at den harde skattepolitikken førte til nærmere 5 milliarder kroner i netto tap, i dagens kronekurs.
Spørsmålet vi må stille oss er ikke bare hva de rikeste bidrar med i dag, men hva som skjer dersom de velger å ta pengene sine og flytte til utlandet. Hva betyr det for velferdsstaten når de som betaler mest, ikke lenger ønsker å være en del av systemet?
En politikk som skyver de største bidragsyterne ut samtidig som man importerer flere som statistisk sett bidrar mindre til skattesystemet, kan få alvorlige konsekvenser for bærekraften i velferdsstaten.
For til tross for de rikestes imponerende skattebidrag, hviler likevel det store økonomiske ansvaret på skuldrene til vanlige nordmenn.
Les også: Dobbelt så høy avkastning for milliardærene som flyttet ut (+)
Mannen i gata: Velferdsstatens usynlige bærebjelke
Hvis vi legger Kapitals liste over de 400 rikeste nordmennene i 2022 til grunn, betalte landets aller rikeste hele 10,89 milliarder kroner i skatt. Samtidig er statens totale utgifter på 2020,8 milliarder i forslag til Gul Bok 2025.
Det vil si at all skatt betalt av de aller rikeste i landet bare finansierer velferdsstaten i omtrent 2 dager.
Selv statens inntekter utenom petroleum er på 1 577,6 milliarder kroner, en sum som fordeles på 2,889 millioner sysselsatte. Det vil si en byrde på nesten 550 tusen i skatter og avgifter i snitt, for å finansiere de ekstreme offentlige utgiftene – selv utenom oljepenger.
Samtidig ser vi at statsbudsjettets inntekter i alt blir redusert med 5,8 prosent, til tross for at inntektene utenom oljen øker med 3,1 prosent – og at utgiftene utenom petroleum øker med hele 6,7 prosent. Statlige utgifter som vokser raskere enn inntekter indikerer en sterkt ekspansiv stat, med påfølgende behov for stadig økte skatter for å finansiere politikernes valgløfter.
Tallene illustrerer en uunngåelig sannhet: Velferdsstaten er primært finansiert av det brede lag av folket, ikke den økonomiske eliten, til tross for at disse betaler uproporsjonalt mye av hva de tjener.
Ifølge Daglig leder i økonomiselskapet Horde, Alf Gunnar Andersen, går hele 72 % av den gjennomsnittlige nordmanns inntekt til ulike skatter og avgifter.
Hvordan ville den offentlige debatten sett ut dersom dette perspektivet fikk like mye plass som påstandene om “de rikes skatteflukt”?
Krav om stadig høyere skatter bør møtes med ettertanke. Når man jakter på «de rike» med politisk retorikk og statens pisk, risikerer man å ramme den vanlige borgeren hardest. En ideologisk søken og politisk higer etter økte skatter fører til økt aksept for at politikerne dynker ned vanlige folk med økt betalingsbyrde.
Til syvende og sist er det folk flest som bærer statens økonomiske tyngde, og en politikk basert på misunnelse kan fort bli en boomerang som svekker grunnmuren i samfunnet – på bekostning av nettopp de som skattene er ment å beskytte.
Disse tallene ser vi sjelden i overskriftene. Kanskje er det på tide med en mer nyansert debatt om at vi alle faktisk bærer byrdene av det norske samfunnets utgifter – med en grotesk skatt som ikke bare rammer «de rike», men som også blir stadig tyngre for vanlige folk, og en stadig ekspansiv stat som «har råd til alt» uten å se på prislappen.