Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Debatten om skatt er et sentralt politisk spørsmål. Det har det også vært i årtusener. Antagelig helt siden de første byene oppstod i Midtøsten for om lag 8000 år siden.
Hvor heftig spørsmålet har engasjert og debattert har også åpenbart vært gjenstand for variasjon avhengig av blant annet hvor hardt folket har blitt beskattet, hvilke objekter som har vært gjenstand for beskatning og på hvilken måte myndighetene har brukt skatten.
På 1600 tallet måtte man i Russland betale skatt for så og si alt man eide, inkludert støvler og skjegg! Og i England måtte man på samme tid betale skatt etter antall ildsteder i sin bolig.
Skatt har historisk også vært brukt til å forme befolkningen for å få mer av det staten liker og mindre av det staten ikke liker. Livssyn har vært en gjenganger, ved å kreve skatt fra personer med spesifikke religioner man vil ha mindre av.
Dagens skattepolitikk, og debatt er således programmessig. Vi skatter det vil ha mindre av og fritar det vi vil ha mer av.
Det som i historisk perspektiv heller ikke er nytt er at politikerne setter grupper opp mot hverandre.
De rødgrønne med SV i spissen gikk i 2008 inn for at de skulle «flå de rike». Siden har politikerne på venstresiden vært stadig krassere i sin omtale av mennesker med mye penger og de har nøret godt oppunder misunnelsen. Ordet «rikinger» spyttes ut på daglig basis. Pressen har etter hvert blitt flittig brukere av ordet og det er nå i ferd med å bli en integrert del av språket til hvermansen.
Jeg tør imidlertid påstå at nær samtlige mennesker på jorden ønsker å være rik. Det å bli rik er imidlertid ikke noe for hvermansen. Det krever betydelig risiko hvor man ofte setter hele sin økonomiske fremtid i spill og det krever betydelig arbeidsinnsats hvor man i årevis setter livet på vent. Man mister kontakt med venner og man ser ikke barna vokse opp.
I tillegg kan det umulig være bra for helsen å jobbe 60-70-80-90-100+ timers uker år etter år.
Når man spør en gründer hvorfor man gjør dette svarer mange at de ønsker å skape noe og hiver gjerne på arbeidsplasser i samme vending. Den nakne sannheten er nok helst at man ønsker å skape rikdom. For seg selv.
Det burde ikke være noe problem å si det rett ut: Jeg ønsker å bli rik!
At man skaper arbeidsplasser er nesten alltid en forutsetning for at man selv skal bli rik. Hvilket er et hyggelig pluss, å gjøre noe samfunnsnyttig samtidig.
Mange mennesker har andre målsettinger i livet og ære være dem for det.
Men kaller vi dem for «Fattigfolket» av den grunn? Og da på en polariserende måte hvor ordet spyttes ut for å lage negative motsetninger?
Svaret gir seg selv.
I Norge er det lov til å bli rik, mange ønsker å gi det et forsøk og noen klarer det. De må også få lov til å fortsette å være rike. Og bli enda rikere. De som får det til må få lov til å bli stinkende rike.
Så får det bli opp til hver enkelt av oss hva vi skal gjøre med livene våre. Men det kan være på sin plass å poengtere det faktum at høye inntekter, dvs over 2-3 millioner, skattlegges i dag med rundt 50%. Eiere av oppdrettsanlegg over en viss størrelse må skatte rundt 75%. Formue og eiendomsskatt kommer på toppen.
Så når staten nå strammer til skatten for de rike så mye som de har gjort sier de i praksis at de ønsker færre av dem. Når man legger til retorikken sier de at de faktisk ikke ønsker dem i det hele tatt. De raner landet. Ryk og reis til utlandet og bli der. En mild form for landsforvisning vil mange hevde.
Politikernes polariserende retorikk, skattetrykket, rikinger som jages, gjør kanskje godt for de av oss som dyrker misunnelsen. De som valgte annerledes. De som ikke ville, turte, orket eller evnet å starte selv.
Fattigfolket.