Dette er et eksternt innlegg som gir uttrykk for skribentenes meninger.
Et nytt asylsystem kan redde tusenvis av menneskeliv årlig, og samtidig bidra til en mer sosialt og økonomisk bærekraftig innvandringspolitikk.
Denne uken omkom 89 migranter etter at en båt kantret utenfor kysten av Mauritania på vei til Europa. Du har nok hørt lignende nyheter før. Tusenvis av migranter lider nemlig den samme grusomme skjebnen hvert år.
Disse menneskene dør som direkte konsekvens av at Norge og andre land i Europa nekter å gi slipp på et utdatert og urettferdig innvandringssystem.
Når asylsøkere kommer til landet vårt, er Norge pliktet til å gi de beskyttelse her. Dette er et system som innebærer at vi i praksis gir fra oss kontrollen, ved å lokke flere til å legge ut på livsfarlige ferder mot europeiske velferdsstater. Det er først og fremst unge menn som kommer, som man ofte ser på bilder i avisene av stappfulle båter på vei over Middelhavet. Kvinner og barn blir ofte etterlatt i hjemlandet, og mennenes beskyttelsesbehov er ofte tvilsomt. Derav betegnelsen «lykkejegere».
Situasjonen er urettferdig. Samtidig er det forståelig at mennesker fra fattige og konfliktpregede land ønsker seg et nytt og bedre liv i verdens rikeste velferdsstat. Vi kan ikke klandre asylsøkerne for det som skjer. Det er vår egen feil at vi har latt være å ta kontroll på grensene våre.
Vi må derfor gå bort fra dagens asylordning, og utelukkende hjelpe asylsøkere som kommer fra steder utenfor Europa i deres nærområder og tredjeland.
Australia har demonstrert at slik politikk fungerer ypperlig. Mellom 2009 og 2013 ankom tusenvis av mennesker hvert år med båt til landet. Men ankomstene stoppet helt opp etter at myndighetene begynte å returnere båter i australsk farvann tilbake til landet de kom fra, og sende asylsøkere til Nauru og Papa New Guinea for å få behandlet søknadene sine der.
Storbritannia har latt seg inspirere av denne effektive politikken. For bare noen måneder siden begynte de å sende asylsøkere med fly til Rwanda. Fremskrittspartiet mener Norge er nødt å gjøre lignende endringer i asylpolitikken.
Norge bør etablere mottakssentre nær konfliktsonene, øke kravet til inntekt for å kunne hente ektefelle til Norge, og kreve at alle land som mottar bistand fra Norge også tar tilbake sine statsborgere når vi ber om det.
Det må og understrekes at vi får gitt hjelp til langt flere mennesker om vi hjelper de i nærområdene. Hver mannlige flyktning i Norge koster i gjennomsnitt ca 20 millioner kroner i første generasjon, ifølge tall fra SSB. Samtidig kan én flyktning få dekket både helse- og skoletjenester i Afghanistan for bare 664 kroner årlig. Da er det opplagt at opphold i verdens dyreste land er den dummeste måten å hjelpe på. Dagens system er bare et kunnskapsløst og grotesk velferdslotteri hvor noen heldige få vinner en gullbillett til Norge.
Men det er ikke kun de økonomiske kostnadene som er problematiske. Det er nemlig ikke lenger mulig å ignorere eller benekte sammenhengen mellom innvandring til Europa, og økningen i en lang rekke kriminalitetskategorier, økt fare for terror, økt barnefattigdom, samt sosial og kulturell splittelse.
Med en mørkeblå høyrevind over Europa bør det være krystallklart at kontinentet verken takler eller ønsker mer av den gamle innvandringspolitikken som har slitt og tæret på europeiske nasjoner i mange tiår.
Uten store endringer i norsk innvandringspolitikk, vil Norge fremover få flere knivstikkinger, mer gjengkriminalitet, flere overfallsvoldtekter, mer terror, høyere boligpriser, og enda høyere utgifter knyttet til sosialhjelp til innvandrere som ikke tilpasser seg norsk kultur.
Husk at integrering og assimilering av innvandrere skjer veldig sakte, over lang tid. For å bremse opp alle de negative utviklingene som følger med innvandringen til Norge, er vi nødt å ta en pause for å komme gjennom integreringsetterslepet. Av den grunn bør vi også slutte å ta imot kvoteflyktninger, spesielt siden Norge og enkelte andre land over tid har tatt imot langt flere enn andre vestlige land.
En ny kurs i innvandringspolitikken vil være det beste for både flykntingene og for det norske samfunnet.