Dette er en kommentar.
La det være sagt med en gang at det er en vesentlig forskjell mellom seksuell legning og kjønnsidentitet. At mellom 2-4 prosent av befolkningen, på tvers av kulturer og over mange generasjoner tilbake i tid, ser ut til å ha hatt preferanser for likekjønn, synes overbevisende.
Utbredelsen av en forestilling om at man er født i «feil kropp» og opplever seg som et annet kjønn enn del man er biologisk, er langt mer usikker.
En amerikansk psykiatrisk manual fra 2013 indikerte at 0,005 % til 0,014 % av personer født som biologisk menn ved fødselen (5-14 per 100 000) og 0,002 % til 0,003 % av personene født som kvinner ved fødselen (2-3 per 100 000) kunne diagnostiseres med kjønnsdysfori, dvs. opplevelsen av å være et annet enn sitt biologisk kjønn.
Med fenomener som «sosial smitte» osv. kan nok denne utbredelsen ha økt betraktelig de siste årene.
I Norge kan man nå få såkalt kjønnsbekreftende behandling. Dette dreier seg om ulike medisinske og fysiske inngrep som utføres for angivelig å bedre samsvaret mellom en persons kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
Å skulle innføre et forbud mot konverteringsterapi rettet mot mennesker som opplever kjønnsinkongruens synes å være et utslag av en ekstrem berøringsangst mot å støte noens subjektive følelser. Det synes videre å være å frata helsepersonell mulighet til å hjelpe personer på den best mulige måten.
Forbudet skal tas inn i Straffeloven (§ 270) og vil lyde som følger:
«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som krenker en annen ved å anvende psykoterapeutisk, medisinsk, alternativmedisinsk eller religiøst baserte metoder eller lignende systematiske fremgangsmåter, i den hensikt å påvirke vedkommende til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»
Det kan umulig være noen uenighet om at opplevelsen av å være noe annet enn sitt biologiske kjønn, er en vesentlig (alvorlig) dysfori – et ubehag. Med dagens lovforslag sidestiller man seksuell legning med identitetsforstyrrelser. Man mener i praksis også at forestillingen om at man er et annet enn sitt biologiske kjønn ikke skal regnes som en mental forstyrrelse og lidelse. For det blir kriminelt fra nå å behandle den «tilbake».
Selv også om vedkommende selv anerkjenner det som en lidelse og ønsker behandling/terapi for å skape samsvar mellom opplevd og biologisk kjønn.
Også Riksadvokaten betrakter dette som problematisk i sin høringsuttalelse, også når det gjelder seksuell legning.
«En person vil kunne ønske en annen seksuell orientering enn den vedkommende opplever, og ”konverteringsterapi” vil kunne oppleves som et middel til endring – om enn med beskjedne muligheter objektivt sett til å lykkes. Ved et absolutt forbud vil man i realiteten fornekte det individet selv ønsker som endring, og med det kunne komme i konflikt med den enkeltes handlefrihet, selvautonomi og rett til privatliv. Lovgrunnene slår heller ikke til her. Et forbud skal gi et vern mot andres intervensjon i individets seksuelle psykiske integritet, og kan vanskelig begrunne straff utover intervensjonstilfellene.»
Jenny Klinge (Sp) har trukket sammenlikningen med anoreksi, en lidelse der mennesker opplever seg som overvektige uten at de er det. Kunne noen tenke seg at helsepersonell i slike tilfeller ikke skulle behandle denne oppfatning og bringe opplevelsen mer i tråd med de kroppslige, biologiske realitetene?
Heldigvis ikke. Tvert imot vil det være straffbart å bekrefte en persons anorektiske forestillinger da det ikke vil gjøre personen godt.
Det er liten tvil om at mange mennesker fortsatt lider under fordommer folk har mot homofile. I noen, i hovedsak religiøse, miljøer vil det nok både være fornektelse og press mot homofile om å undertrykke eller endre legning. Spørsmålet er imidlertid om en særlig kriminalisering selv av dette har noe poeng som ikke oppveier ulempene. Tross alt har aksept og toleranse for homofile blitt mye bedre i løpet av de siste 50 år siden det ble avkriminalisert, og det uten et eksplisitt konverteringsforbud.
Når det gjelder å kriminalisere påvirkning og behandling for å få folk til å oppleve seg mer som sitt biologiske kjønn snarere enn å bekrefte deres (vrang)forestilling om at de er et annet kjønn, synes dette å være å gå altfor langt. Hvis vi ser bort fra den sosiale smitten, så er det trolig snakk om mindre enn 10-20 personer i hvert årskull i Norge som lider under dette.
Og de fleste burde, på logisk grunnlag, være enige i at de som kun på grunn av sosial påvirkning har latt seg lede til å tro at de er et annet kjønn, absolutt ikke burde bekreftes i denne sosialt smittede vrangforestillingen. Men med dette lovforbudet, vil det også bli straffbart å påvirke disse.
Det er ikke en hvilken som helst lidelse å ha kjønnsinkongruens. Både med og uten kjønnsbekreftende behandling, vil det være store medfølgende bivirkninger.
Det er naturligvis vanskelig å finne romantiske og seksuelle partnere. Det skal mye til om det ikke finnes tvil i ens sinn livet ut – uansett om man velger å bekrefte en ny kjønnsidentitet eller ikke. Man må gjerne gå på sterke hormoner livet ut om man velger kjønnsbekreftende behandling. Det kan føles nødvendig med en lang rekke kostbare kosmetiske operasjoner som må gjentas.
Under slike utsikter, er det ikke nødvendigvis å gjøre noen en tjeneste å kun ha tillatelse til å bekrefte en påbegynt inkongruens. Hvis det, som også Klinge er inne på, er en forvirring knyttet til seksuell legning, og man snarere senere kunne finne ut at man egentlig var homofil, er det selvfølgelig bedre om denne «misforståelsen» blir oppklart. Vi kan risikere at færre slike misforståelser blir oppklart med dette lovforbudet.
Jeg finner det vanskelig å forstå at et flertall av våre folkevalgte støtter et forslag som strengt tatt strider mot sunn fornuft. Trolig er det mange på Stortinget som i sitt stille sinn er imot dette forslaget, men som ikke tør å gi uttrykk for det av frykt for å bli stemplet som transfobiske.
All ære derfor til Jenny Klinge som står opp for sunn fornuft i denne saken. Synd, og betenkelig, at hun står fullstendig alene om å gjøre det til en prinsipielt viktig sak.
Stortinget misbruker sin rolle som lovgiver ved sitt vedtak denne uken. Det er trist å se hvordan en gruppe ytterligere aktivister, med Aps Anette Trettebergstuen i spissen, kan få gjennomslag for et forbud som med stor sannsynlighet kommer til å bringe problemer for et langt større antall mennesker enn det hjelper.