Dette er en kommentar.

Nordmenn tåler sannheten om sykelønn.

Norge har verdens rauseste ordning for sykelønn – og verdens høyeste fravær. Vi vet alle at det er en sammenheng.

Seansen på NRK Debatten tirsdag var en selsom affære. LO har brutt med NHO fordi sistnevnte ikke vil garantere for at sykelønnsordningen på 100 prosent i 52 uker skal være «fredet» i fire nye år. NHO vil på sin side «utrede».

Men verken NHO eller de seks andre arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene som Fredrik Solvang sendte i motsatt del av lokalet enn LO, fordi de var uenige med med LOs «ultimative krav», fikk seg til å si at en reduksjon i sykelønnen ville få ned fraværet.

Da politikerne fra AP, Høyre og FrP kom inn i studioet, ville heller ikke de si det åpenbare.

Høyres Erna Solberg har gått ut og fredet 100 prosent sykelønn i hele neste stortingsperiode. Hun begrunner det med at i offentlig sektor, som statlige og kommunale virksomheter, har ansatte rett til full lønn under sykdom i opptil ett år gjennom sine tarfiffavtaler.

De er således ikke påvirket av den såkalte IA-avtalen som nå er i spill. En reduksjon i sykelønnen vil derfor bare ramme lavtlønte i privat sektor, og det er urettferdig, sier Høyres leder. En løsning på dette er at tariffavtalene også endres for offentlig ansatte. Men heller ikke det ville Solberg si at hun tenkte.

Solvang opplyste at FrP hadde brukt 24 timer på å svare om de i det hele tatt ville stille i NRK Debatten om sykelønn. Til slutt kom nestleder Hans Andreas Limi, men han sa heller ikke noe om partiets standpunkt annet enn at det skulle avgjøres på landsmøtet i mai.

Selvølgelig er ordningen med 100 prosent sykelønn populær sett fra et snevert individperspektiv. Og hvem vil si noe upopulært? For hvis man sier, som sant er, at selvfølgelig vil sykefraværet gå ned dersom folk mister deler av inntekten ved å ikke gå på jobb, så sier man samtidig noe om folks arbeidsmoral. Man sier videre noe om menneskenaturen.

Man sier noe som er sant.

Vi er stadig i dette landet borti sakskompleks der frykten for å si det som er sant, fører til dårlig politikk som skader landets effektivitet, produktivitet og bærekraft. Jeg skal komme tilbake til et par andre tilfeller lengre ned i teksten. For det er verdt å bruke den patetiske omgåelse av sannheten i sykelønnsdebatten til å peke på et mer generelt (sykdoms)tegn ved vårt samfunns offentlige samtale/diskurs.

Men først til fravær og sykelønn. Tall fra 2006 viste at nær 60 % av alle fraværsforløp er kortere enn 16 dager. 8,3 % av fraværsforløpene er mellom et halvt år og et år. Likevel utgjorde disse 8,3 % omlag halvparten av antall fraværsdager i løpet av et år. Som leger også kan bekrefte, det er altså en relativt liten gruppe som utgjør store deler av fraværet. Men også korttidsfraværet er kostbart.

Det som den siste tiden har økt mest, ifølge NAV, er fravær i gruppen psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser.

Som det ble påpekt av NHO under NRK Debatten, Norge bruker nest mest på helse i hele verden per innbygger. Det er bare USA som bruker mer. Det er ingen indikasjon på at vi objektivt sett er sykere enn andre, eller at vi ikke i større grad enn folk i andre land får den behandlingen vi trenger for å komme tilbake i jobb.

Vi vet alle av egen erfaring, enten fra oss selv eller kollegaer og folk vi kjenner, at folk har meldt seg syke på grunn av enten latskap, at de var trøtte og ikke orket å stå opp, var på fylla dagen før eller simpelthen at de ikke gadd, eller hadde lyst til å gjøre andre ting. Man kan gå syk i tre dager med egenmelding.

Det er nok et flertall av oss som ikke har samvittighet til å gjøre slikt særlig ofte, heldigvis, men det er simpelthen feigt å ikke innrømme at vi alle vet at det er en del som gjør slik.

Og så er det kjønnsforskjellene: «Over lang tid har sykefraværet ligget stabilt på omtrent 4 prosent for menn og 7 prosent for kvinner,» melder NAV. De mener det i stor grad skyldes «at kvinner oftere rammes av en rekke sykdommer som depresjon og angstlidelser, kreft, migrene og utmattelse.»

Kan vi være politiske ukorrekte nok til å si at det også har litt med holdninger å gjøre? At det fortsatt er noen av oss som legger noe i oppfordringen «å ta det som en mann»? Og at noen kvinner er hjemme fordi de har mensensmerter?

Det er selvfølgelig mye sykefravær som er helt legitimt og riktig, både kort tid og lang tid. Men det er samtidig ikke til å benekte at økonomiske insentiver ville redusert det åpenbart eksisterende helt illegitime samt gråsonefraværet.

Jeg tror heller ikke det skulle så mye til. Man trenger for det egenmeldte korttidsfraværet ikke å innføre en full karensdag der man ikke fikk lønn i det hele tatt første dag, men heller si f. eks halv lønn første dag og deretter 80 % dag to og tre. Så kunne man eksempelvis si 95 % lønn fra fjerde legemeldte dag og i et fullt år, eller gjøre endringer etter et halvt år slik Sysselsettingsutvalget forslo i 2019. Modellene er mange.

Man kan selvfølgelig også gjøre insentiver positive, slik noen bedrifter har gjort og enkelte kommuner som Terje Søviknes sin i Bjørnfjorden har planer om, altså å gi bonus til de som ikke er syke.

Motargumentet som gjerne kommer, er at slike ordninger fører til at syke folk går på jobb. Ja, det kan være et problem i den grad de kan smitte andre for eksempel. Men med en begrenset økonomisk «straff» og altså ikke en full karensdag, skulle ikke det skje så ofte, tror jeg. Og tross alt sparer man også penger på å ikke måtte jobbe, så det å skulle få 95 prosent lønn fro langtidsfravær i stedet for 100 prosent, synes jeg ikke er så brutalt.

«Alle» vet at det er unnasluntring og at sykelønnsordningen misbrukes. Selv Aps Tonje Brenna innrømmer jo det i et utspill i VG der hun om det høye sykefraværet i Norge sier:

– Vi må rett og slett skjerpe oss litt, alle sammen.

Aps nye plan skal «sikre at dagens regler følges bedre, styrke fastlegenes rolle og sette i gang en ny holdningskampanje,» skriver VG. En «holdningskampanje» altså, men ingen kutt i sykelønnen på 100 prosent fra Aps side.

En ting er Ap. Men feigheten fra de andre, inkludert Frp, er et tragisk symptom på et større problem i vårt samfunn: Vi tør ikke si sannheten om menneskenaturen.

Vi har allerede av den grunn påført oss selv alvorlige konsekvenser av en masseinnvandring som vi i vår mangel på ærlighet ikke kunne innrømme for oss selv vile føre til konflikt, økt kriminalitet, mangel på samfunnslim etc.

All historie og erfaring tilsa at multikulturelle samfunn førte til spenninger og ustabilitet. Men neida, det var det knapt noen som turde si, og dermed ble det heller ingen motforestillinger mot politikken. Man satte seg i beste fall ned for å utrede det.

Slik sykelønnsordningen nå skal utredes. Men vi vet jo allerede svaret. Selvfølgelig er det en sammenheng mellom lønn og fravær.

Et annet felt der samfunnet ikke tør si sannheten, er om kvinner i Forsvaret og i politiet. Det er hull i hodet, helt idiotisk, alle vet at kvinner har dårligere fysikk generelt enn menn i slike yrker der styrke, utholdenhet og aggresjon er viktige egenskaper. Men neida, ingen tør si det. Og vi kjører bare på med idiotiet.

Et av Norges store problemer er feigheten vår. Vi tør ikke si sannheten av frykt for å støte noen.

Det er faktisk ikke vanskelig å endre på det. Vi må bare heve sannhet og ærlighet som en verdi.

Og begynne å latterliggjøre de politiske korrekte.

Vi har noe å lære av Donald Trump.

Les også: Eksperimentets konsekvenser viser seg nå: Argumentene mot jenter i Forsvaret (+)

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Politisk korrekt idioti satt i system: Og det du ikke visste om kvinner i IDF