Dette er en kommentar.
I det som i USA ble kalt årets essay i 2025, skriver Jacob Savage om hvordan det venstrepolitiske DEI-prosjektet har ført til at ”hvite menn” er i ferd med å bli borte i mange bransjer i landet.
Selv var han forsøksvis i gang som manusforfatter i film- og tv-serie-”fabrikkene” i Hollywood da han møtte veggen og ikke kom seg videre fordi han er ”hvit”.
I sitt gjennomdokumenterte essay viser han hvordan mange yrker i akademia og i mediene er i ferd med å bli lukket for ”hvite” menn i det amerikanske samfunnet. Essayet er også en demonstrasjon av hvor effektivt venstresidens DEI-program er blitt drevet igjennom i USA, særlig i virksomheter som tidligere i stor grad ble rekruttert fra menn i den ”hvite”, amerikanske middelklassen.
Savage hadde skrevet manus til noen mindre tv-produksjoner og hadde noen større skriveprosjekter på gang, som så ut til å havne i søppelkorga, da han og en skribentkollega i 2016 ble innkalt til et jobb-intervju med et av selskapene i Hollywood som bruker manusforfatterne i sine produksjoner. I møtet fikk de opplyst at de ikke kunne få jobben fordi selskapet hadde for mange ansatte ”hvite menn” fra før. Og med dette så det ut som om alle manusforfatter-dører i Hollywood/Los Angeles var stengte for ”hvite menn” som Savage & Co.
Da Savage flyttet til Los Angeles i 2011, var 48 prosent av de lavest graderte manusforfatterne tv- og filmbransjen ”hvite menn”. I 2024 var denne prosenten falt til knappe 12 prosent.
Savage har valgt årene 2013-14 som utgangspunkt fordi 2014 var det året da DEI-programmet ble institusjonalisert i USA. DEI (Diversity- Equity – Inclusion) er et program som ble innført under president Barak Obama for å gi ”diskriminerte” minoritetsgrupper fortrinnsrett til jobb og utdanning som vederlag for den negative forskjellsbehandlingen de angivelig blir utsatt for i det amerikanske samfunnet.
Og programmet ble kjapt tatt i bruk i virksomhet etter virksomhet i USA, ifølge Savage. Det skulle tjene som oppmuntring for og støtte til ”sårbare” folk som sliter med diskriminering og utenforskap, slik som kvinner, etniske minoriteter, homoseksuelle, lesbiske og transpersoner. Men ved å legge mindre vekt på kvalifikasjoner og mer på egenskaper som hudfarge, etnisk opphav, seksuell legning og sosial og økonomisk bakgrunn, har programmet ført til at det nå er gruppen kvalifiserte, ”hvite” menn”, som blir diskriminert, mener Savage.
Det er ikke alle ”hvite menn” som har fått føle virkninger av DEI på kroppen, men mest ”hvite menn” som var i 30-årsalderen og i sin karriere-start i 2014, altså de såkalte millennials som har opplevd de negative følgene av dette venstre-politiske antidiskriminerings-prosjektet, mener Savage. Og han var en millennial (født på 1980-90-tallet) da prosjektet ble igangsatt i 2014.
OVERFYLT AV ”HVITE MENN”
Da DEI-prosjektet gikk av stabelen, var amerikanske medier og universiteter overfylt av ”hvite menn”. Kritikken gikk på at denne skjevdelingen var et hinder for at andre enn de rådende (diskriminerende) meninger og perspektiver kunne komme fram i offentligheten. Mediene og akademia manglet kjønns- og rasemangfold – ble det påpekt av dem som var kritisk til dagens orden.
I redaksjonen til det kjente tidsskriftet, The Atlantic, var 53 prosent av redaksjons-staben i 2013 menn og 89 prosent ”hvite”. De tilsvarende tallene var i 2024 på henholdsvis 36 og 66 prosent. Ved Harvard-universitetet falt andelen av ”hvite” med fast ansettelse på det humanistiske fakultetet fra 39 prosent i 2013 til 18 prosent i 2024.
Endringene skjedde fort. I 2019 hadde store etablerte nyhetsmedier i USA, som The New York Times og The Washington Post, passert 50-prosentgrensen for kjønnslikhet da de fleste i redaksjonene nå var kvinner. Det samme gjaldt i nye medier som Buzzfeed, The Huffington Post, Vice og Vox.
I California Times, moderselskapet til The Los Angeles Times og The San Diego Union-Tribune, var 66 prosent av de nyansatte kvinner og 58 prosent ”fargede”, rundt år 2020. I NPR (National Public Radio -Den nasjonale radiokanalen) var 78 prosent av de nytilsatte ”fargede”.
Etter drapet på Georg Floyd i 2020 tok den nye rekrutteringspolitikken helt av. I The New York Times lovde redaksjonsledelsen omfattende reformer, til tross for den likestillingsreformen avisa allerede hadde vært igjennom. I The Washington Post ble det erklært at avisa skulle bli den mest mangfoldige og inkluderende nyhetsredaksjonen i landet. Og CNN ville opprettholde forpliktelsene om å være rasemessig representert og balansert. I NPR erklærte ledelsen at mangfold var mediets ledestjerne.
En av redaktørene i NPR har fortalt Savage at man ikke skulle ansette den best kvalifiserte personen, og det var hele tiden var gjentakende snakk om ikke å ansatte ”hvite” menn. Om lag halvparten av de som søkte jobb, var hvite menn, men de utgjorde knapt 10 prosent av de åpne stillingene (vikarstillingene?) i bedriften.
En kollega av Savage, som jobbet i en avisredaksjon rundt 2020, forteller at alt ble gjort i identitets-politikkens tegn. Det var endeløse mangfoldighetsøvelser og ”raseklima”-vurderinger på arbeidsplassen – en stund ble reporterne bedt om å skrive ned sine kilders identitets-markører (som rase, etnisitet, seksuell legning osv). Fokus i fagforeningsarbeidet i redaksjonen ble forskjøvet fra sluttpakke-oppgjør og fødselspermisjoner til krav om rasekvoter på jobben.
Å SI FRA TIL POLITIET=RASISME
Mens ”hvite” menn satt forskanset i toppstillingene i mediene, ble ”hvitingene” i mer underordnede stillinger fylt opp av ”fargede” og kvinner. I New York Times Magazine var de de to toppredaktørene ”hvite”, mens det var bare var en ”hvit” blant de ni underredaktørene. Også lenger ned i redaksjonene var ”hvite menn” nesten borte, noe som vises ved hvem som fikk praktikantplasser i mediene.
Siden 2020 har bare 7.7 prosent av praksisplassen i Los Angeles Times vært ”hvite” menn. Mellom 2018 og 2024 har bare to ellet tre av de årlige sommervikariatene i Washington Post vært besatt av ”hvite” menn, skriver Savage. Mange journalister, som Savage har snakket med, sier at unge, ”hvite” menn som før strømmet til for å få praksis-plasser og sommervikariater i mediene, har sluttet å søke fordi de har forstått at journalistikk ikke er noe for dem.
Det demografiske skiftet i journalistikken har ikke bare påvirket hvem som skriver medienes historier, men også hvordan historiene blir fortalt. Etter drapet på George Floyd fikk en journalist i oppgave å intervjue en såkalt abolisjonist (som jobber for å avskaffe ”slaveriet” (sic) i USA) som hadde sagt at folk ikke må tilkalle politiet hvis noen gjør innbrudd i hjemmet deres eller i bilen deres, for det er rasisme. Ikke engang hvis det også er snakk om en forsikringssak, skulle man tilkalle politiet, fordi da er man altså rasistisk. Bare tanken på at dette intervjuet ble publisert, får journalisten den dag i dag til å føle seg uvel og å beklage publiseringen av intervjuet for om lag fem år siden.
Dette eksempelet på omleggingen av journalistikken i USA har klar sammenheng med det ideologiske skiftet som har funnet sted i mediene etter at DEI-programmet ble innført. En annen journalist sier om dette skiftet at i 2005 var redaksjonene politisk sentrum-venstre-preget. Nå er de helt venstre-dominert etter innføringen av DEI-politikken som tvinger ”hvite” journalister, kvinner som menn, til å vise medfølelse og sympati med og kamp for ”undertrykte” grupper for å kunne få jobb i medie-redaksjonene.
GIFTIG OG OND
Den samme utviklingen, som man har hatt i mediene, med å stenge ut ”hvite” menn, gjelder i like stor grad i den amerikanske universitetsverden. I essayet sitt trekker Savage fram mange illustrerende eksempler på den store nedgangen i tallet på ”hvite” i akademisk utdanning og hvordan det å være en ”hvit” mann blokkerer adgang til jobb og akademisk karriere ved amerikanske universiteter.
Og det er nok ved amerikanske universiteter at DEI har hatt størst og tyngst innflytelse, med et utbredt kanselleringskultur Ny rekord for angrep på ytringer ved USA-universiteter og med oppsigelse av professorer, noe som stort sett blir besørget av den politiske venstresiden og woke-kulturen. Her har Donald Trump Vinner Trump slaget om universitetene i USA? og hans regjering gått til kraftige mottiltak, som kanskje har svingt pendelen for mye til den andre siden, slik at det nå snakkes om en ny kanselleringskultur, denne gangen fra den konservative høyresiden.
I et intervju med danske Weekendavisen nylig forteller Savage om en direktør som i et jobbintervju med ham spurte Savage om ikke han i hvert fall var litt ”etnisk”, slik at han kunne ansatte ham. Savage har kullsort hår og øyebryn, og det var derfor direktøren forhåpningsfullt spurte, men Savage stod på sitt og sa han var en vanlig, ”hvit” mann fra USA, og dermed fikk han ikke jobben. Og gang på gang fikk han, som svar på sine jobbsøknader, at jobben hadde gått til en homoseksuell sør-koreaner eller noe lignende.
Mange av dem Savage har intervjuet i arbeidet med essayet, var i utgangspunktet liberale (venstreorienterte). Disse ”millennials” (født på 1980-90-tallet) trodde oppriktige på et meritokrati der man ser bort fra rase- og kjønnsforskjeller som grunnlag for ansettelse og opprykk i jobben. Dette er kanskje er en naiv tankegang, mener Savage, men den er langt bedre enn det systemet som styrer i USA i dag. Dette nye systemet har skapt en tvil om det venstreliberale prosjektet DEI, og det er en skepsis som ikke vil forsvinne så raskt, mener Savage. Opprinnelig stemte han for Demokratene (partiet bak DEI), men er nå partiløs.
Donald Trump erklærte ”krig” mot DEI i forbindelse med siste presidentvalg, og den amerikanske regjeringen er i gang med fjerne DEI-programmet fra offentlige institusjoner og i næringslivet. Det mener Savage er bra. Selv om han ikke er Republikaner og ingen konservativ verdikriger, forstår han godt at hvite” menn i hans generasjon ikke lenger støtter Demokratene og woke-bevegelsens framstilling av ”hvite” menn som toksiske (giftige) og som onde personer. Dette er, etter hans mening. utgangspunktet for kulturkampen i USA og den medfølgende historiske splittelsen og politiske polariseringen i USA, som han håper kan overvinnes,
«Jeg vil gjerne leve i et land der det er klare regler for hvordan man oppnår suksess, og hvor man blir vurdert for sine evner som individ. Det er den amerikanske drømmen,» sier han avslutningsvis til Weekendavisen.