Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for forfatterens meninger.

Retorikken tilspisser seg, både i mediene, fra politikere og statlige og private aktører.

Vi får stadig dårligere tid. Utslippskravene må skjerpes igjen og igjen, ellers når vi ikke klimamålene innen 2030, og da vil det gå oss ille. Vi må ha mer av alt, raskere.

Enkelte kritiske røster, som kanskje eller kanskje ikke tror på menneskeskapte klimaforandringer, advarer nå om at det blir umulig å nå de planlagte utslippskuttene til planlagt tid. Forandringene som må til, er ganske enkelt for radikale og vil påvirke nordmenns hverdag i sterkt negativ retning.

Men dette synes ikke å påvirke våre politikere.

Det er ingen tvil om at det skal sås panikk i befolkningen, slik at vi åpner lommebøkene og godtar stadige skatteskjerpelser og avgiftsøkninger.

Nylig ble det avslørt at Støre-regjeringen har kostet hver eneste nordmann 32,000 kroner i skatteskjerpelser, i gjennomsnitt. Innkrevingen skjer selvfølgelig ikke via inntektsskatten. Det forstår til og med Støre at ville bety politisk død. I stedet skjer innkrevingen via økte strøm- og drivstoffpriser.

Har du lurt på hvorfor Støre har gjort så lite (faktisk ingenting) for å senke kostnadene for folk flest? Jeg skal gi deg svaret. Vår nåværende statsminister er en klimaekstremist. Han snakker klima på inn- og utpust, godt støttet av nestleder Vestre og energiminister Aasland. Viktige velferdsarenaer som helse, skole og vei synes å ha blitt fullstendig irrelevant og har ikke lenger fokus, verken hos politikerne eller mediene.

Støre vet at det grønne skiftet koster flesk, og at pengene må hentes et sted. Derfor gjør han ingenting for å lette kostnadsbelastningen for befolkningen. Han trenger rett og slett pengene for å realisere sine klimafantasier. Imens skylder han de høye prisene på krigen i Ukraina.

Vår klimatrio står ikke alene. Hylekoret høres over hele linja, av statlige aktører som Statnett og Statkraft, og private aktører som Equinor og WEF. I tillegg kaster tusenvis av ideologiske organisasjoner og bedrifter seg på, Vesten over. Legg merke til at jeg ikke skriver «verden over», for dette er nesten utelukkende et vestlig fenomen. Resten av verden har åpenbart ikke forstått alvoret. Eller kan det være at de har forstått bedraget?

Det blir stadig mer uforståelig for meg hvordan velutdannede voksne mennesker deltar i dette korstoget. År for år nærmer vi oss 2030 raskt, uten at noen egentlig merker alvorlige klimaforandringer på kroppen. Det pekes på flom og tørketilstander andre steder i verden. Men dette har da vitterlig skjedd gjennom hele historien. Vi må også regne med at ekstremvær (som alltid har eksistert) får større menneskelige konsekvenser etter hvert som verdensbefolkningen øker og folk bosetter seg på steder som tidligere ble betraktet som ubeboelige – nettopp på grunn av ekstremvær.

Her i nord, om jeg skal påpeke noen klimaforandring de siste årene, så må det være at det muligens har blitt kjøligere. Likevel skal vi for enhver pris senke temperaturen en enkelt grad. Det handler visstnok om menneskehetens overlevelse.

En enkelt grad.

Kommer vi til å dø ellers? Tåler folk og fauna ikke en grad temperaturstigning? Har vi vondt av litt varmere klima i Norge, som stort sett er snødekt fra november til april? Og hva med befolkningen i Nord-Afrika, spiller det noen rolle om det er 38 eller 39 grader i Marokko?

Er faunaen verden over så sårbar? Som jeg leste i en utmerket kommentar, hvor en påpekte at i Gol kan temperaturen svinge fra minus 40 grader til pluss 40 grader i løpet av ett år. Det er en temperaturforskjell på hele 80 grader. Likevel våkner naturen til liv hver eneste vår. Med andre ord tar verken fauna, dyr eller folk skade av de enorme temperatursvingningene. Dette er noe naturen tåler, og tilpasser seg.

Likevel skal vi altså frykte èn grad temperaturstigning – som vi forøvrig ennå ikke har merket noe til. Ihvertfall ikke i Norge.

Så jeg er nødt til å spørre, hva skjer egentlig 1. januar 2030, hvis vi ikke når klimamålene? Denne datoen er blitt så spikret i stein, at mange virkelig vil få et forklaringsproblem hvis vi den dagen våkner opp til normalt vær, uten at utslippene er kuttet som planlagt.

Ingen kan svare på hva som skjer i 2030. Det er likevel satt som en slags kritisk grense for «the point of no return».

Men kommer klimaet til å vite at det er 2030? Vil det i så fall vise seg fra sin verste side det året, med rene syndefloder verden over, fordi menneskeheten ikke klarte å overholde klimamålene? Vil Maldivene endelig synke i havet i januar 2030?

Jeg er skeptisk. Her er hva jeg tror kommer til å skje.

1. januar 2030 vil bli en hvilken som helst januardag, slik vi opplevde den i 2016 (for syv år siden), slik vi opplevde den i år, og slik vi igjen kommer til å oppleve den om syv år, med de normale januarvariasjonene som har vært der hele tiden. Solen vil stå opp slik den pleier å gjøre, eller ikke gjøre, avhengig av hvilken breddegrad man befinner seg på

Men kun værmessig vil det være en vanlig dag.

For verden over vil folk kjempe mot en politikerskapt hungersnød, fordi alle matproduserende land i rent klimahysteri har slaktet store besetninger av husdyr. Da hungersnøden var et faktum, så var det for sent å bygge dem opp igjen. Markene som beitedyrene brukte, ligger brakk. De ble aldri omforedlet til å så korn eller grønnsaker.

Store næringer som turisme har kollapset, fordi folk har blitt nektet å fly fra 2025.

Det er brukt så enorme summer på klimatiltak, at folk ikke lenger har råd til varer og tjenester som restaurantbesøk. Antall nedlagte bedrifter er enorm. Arbeidsledigheten er mellom 70 og 80%.

Flere offentlige tjenester er nedlagt for å finansiere klimatiltakene. I Norge er kun åtte sykehus fortsatt i drift. Regjeringen begrunnet kuttet i helsetjenester med at «det er bedre at noen dør i mangel av helsehjelp, enn at vi alle dør av klimakatastrofer».

I tillegg falt den statlige inntekten markant, etter at Erna Solberg og Høyre, som igjen ble valgt til å lede Norge, ga etter for press fra mediene og et samlet storting, og la ned siste rest av norsk oljeproduksjon den 1. januar 2029.

Folks hjem er tvangssolgt fordi de ikke lenger kan betjene gjelden. Folk er trukket ut i gatene, fordi de har mistet deres hjem, eller for å delta i opptøyer mot myndighetene. I mange land har regjeringer blitt tvunget til å gå av, og opprettelsen av stabile alternativ har ikke lykkes.

Etter isolerte tilfeller av opptøyer i Nederland, Tsjekkia og Frankrike i 2023, så har opptøyene nå rammet samtlige vestlige land, etter at mediene ikke lenger klarte å sensurere informasjonen om opptøyer i andre land.

Les også: Mitt møte med en psykopat – og hvordan samfunnet blir ledet av kjeltringer

NRK – nå godt kjent som «propagandaministeriet», ble stormet i 2028, og ledelsen kastet ut.

Vold og anarki hersker. Politiet har ikke lenger voldsmonopol. Politiet er uorganisert, fordi staten som administrerte dem mange steder er gått i oppløsning. Enkelte tilfeller av lynsjing av kjente klimaaktivister har forekommet, både i Norge og ellers i Vesten.

Folk har ikke lenger råd til å utdanne deres barn, for de har knapt nok penger til mat. De fleste statlige utdanningsinstitusjoner er dessuten avviklet. De siste par årene tilbød de uansett kun utdannelse innenfor klima, feminisme og kritisk raseteori.

Privat bileierskap eksisterer ikke lenger. Det ble avskaffet i 2027. Folk får derfor ikke forflyttet seg effektivt over større avstander. I stedet reker de rundt, mellom byer og bygder, på jakt etter mat og en ny mening med tilværelsen, enkelte steder som store folkevandringer – til fots.

Innvandringen til Europa og Nord-Amerika er stoppet. I stedet er emigrasjonen snudd – fra nord til sør. Europeere søker til sydligere strøk, fordi energiprisene er blitt for høye. Alternativet er å fryse i hjel.

Klaus Schwab er død (av alderdom) og WEF er avviklet i det stille. De ansvarlige individene har flyktet til tryggere steder på kloden med deres enorme formuer, eller de har blendet seg inn i folkevandringene, forkledd for ikke å bli gjenkjent.

Velkommen til 2030. Lyder dette for dramatisk til å være sant? Er det ikke troverdig at ting kan eskalere så voldsomt? Jaha?

Tenk da på hvordan utviklingen for nordmenn siden oktober 2021, altså på under to år.

Tenk på hvordan Tyskland gikk fra stabil og høy velstand i 1939, til ekstrem fattigdom og store folkevandringer i 1945, altså på seks år.

Tenk deretter på at det fallet i levestandard nordmenn har opplevd fra 2021 til i dag, er større enn fallet tyskerne opplevde fra 1939 til 1941.

Ting kan eskalere svært raskt de kommende årene. Klimaaktivistene har rett i at vi har dårlig tid. Vi har dårlig tid til å stoppe dem.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal