Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Noen ganger får jeg virkelig avsmak for det politiske spillet i Norge.

Politikere som selv har måttet avgå pga korrupsjon, medlemmer av partier med partileder som stjal og løy, journalister som ble sparket pga privat omgang med politikere, aviser som har blitt dømt igjen og igjen i PFU pga ensidig forfølgelse av uskyldige mennesker jager nå i flokk for å presse Erna Solberg til å gå av som leder av Høyre.

Det er selvfølgelig venstresiden som leder an i flokken, og i fremste rekke står SV’s Audun Solbakken, som selv måtte gå av som statsråd pga korrupsjon, og kort tid etterpå ble valgt til leder av SV. For SV var det altså greit å ha en korrupt politiker som leder, og man kan jo spørre hva som motiverer Audun Solbakken? Er han ute på hevntokt etter sin egen skammelige avgang som minister?

Ikke bare krever han full undersøkelse i kontrollkomiteen, men han mener også at kontrollkomiteen skal avgjøre om Erna Solberg burde ha gått av som statsminister dersom ektemannens aksjehandel hadde blitt oppdaget mens hun var statsminister. Hvorfor det, egentlig? Bare for å ha gleden av å fryde seg over at Erna måtte ha gått av dersom, hvis, såfremt, i fall?

Det er selvfølgelig greit at avisene bedriver undersøkende journalistikk, og forsøker å avdekke fakta. Det er jo det som er jobben deres. Men er det virkelig nødvendig å publisere kronikk på kronikk og meningsytring på meningsytring der alle mulige folk står frem og krever at Erna Solberg skal gå av som Høyre-leder? Det er bare så utrolig typisk for vår venstreorienterte presse, som tidligere har forfulgt folk i graven (Tore Tønne) eller til alvorlige psykiske lidelser (Erik Schjenken) uten skamfølelse.

Da pressen hadde skrevet om Rødt-lederens tyveri og lyving i noen dager, sto flere Rødt-medlemmer frem og krevde at nå må det være nok, og glem ikke at det er et menneske vi har å gjøre med. Hvor er de nå? Helt tause. I stedet er Rødt i front i jaktlaget som vil felle Erna.

Og det samme med SV. Det er ganske interessant å lese på Wikipedia om hvordan Audun Lysbakken ble felt for å bevilge penger til sine pertifeller og gode venner, og en av dem som spilte en viktig rolle i den korrupsjonen, var nåværende SV-leder, Kirsti Bergstø, som den gangen var statssekretær. Hun overkjørte embetsverket og sørget for at departementet bevilget penger til det nyopprettete feministiske selvforsvarskurset i regi av SU. Et klassisk eksempel på korrupsjon.

Men Lysbakken var altså godt egnet til partileder. Om Erna Solberg skulle gjøre som han, kunne hun jo trekke seg nå, og så be partiet velge henne på nytt om noen uker.

Jeg må innrømme at jeg også synes det er temmelig usmakelig når politikere i andre borgerlige partier står frem og krever at Erna må trekke seg som leder, slik som Venstres Ane Breivik har krevd.

Jeg har bare sett noen få edruelige kommentarer til Ernas situasjon, og den ene er Aftenpostens Harald Stanghelle, som i et intervju hos NRK syntes at hans kolleger kanskje hadde vært litt vel raske med å anta at det hadde foregått innsidehandel, at Erna hadde foret mannen med opplysninger og at Erna var nærmest politisk død. Ære være han for det!

Også i Nettavisen har vi sett en god del edruelige kommentarer, og de fastslo tidlig at det ikke fantes noe bevis for de verste påstandene i mediene. De skal også ha ros for sine kommentarer om meningsmålingene som gjelder tillit til Erna. Det viser seg altså at de som hevder at de har mistet tilliten til Erna, ikke hadde noe tillit fra før av, og de som ønsker hennes avgang, har aldri støttet henne som statsminister.

Det er mange som hevder at Ernas ektemanns aksjehandel har ødelagt tilliten til vårt demokrati og til politikerne, men alt tyder altså på at de som hevder dette, alltid har hatt mistillit til både demokratiet og politikerne. Det er lett å tro at alle andre er enig med den selv, men det er sjeldent tilfelle.

De første meningsmålingene etter avsløringene viste en marginal nedgang for Høyre, den neste en noe større nedgang. Men fremdeles er Høyre det klart største partiet. Og den målingen som viser hvilken politiker folk foretrekker som statsminister, viste også at gapet mellom Erna og Jonas minker, men fremdeles er Erna den mest populære med god margin.

Jeg synes Erna Solberg så langt har opptrådt svært klokt. Hun lar ulveflokken få jage ferdig, og så ser hun an hva som blir resultatet på litt lengre sikt. Og all erfaring viser at velgerne har veldig kort hukommelse. Og selvsagt velger Høyre sin egen leder.