Dette er en kommentar.
Det sies at krig tåkelegger alt. Men få ting tåkelegger like effektivt som enorme bevilgninger som «skal brukes».
Det er i denne tåken Norge nå beveger seg, med historisk høye forsvarsutgifter, gigantiske anskaffelser og et politisk klima der nesten ingen tør stille de ubehagelige spørsmålene.
VGs avsløring om at et lite selskap, ledet av en tidligere oberst, fikk anbefalt 100 millioner kroner for å levere 33.000 masker som ikke engang beskytter mot det Forsvarsdepartementet hevder de skal beskytte mot, er et varsellys. Ikke bare fordi prisen per maske er tre tusen kroner. Ikke bare fordi de etter VGs test presterer dårligere enn en Biltema-maske til 33 kroner. Men fordi beslutningen ble tatt på bakgrunn av svake – eller feilaktige – faglige råd, og fordi den ble solgt inn politisk som en «teknologisk nyvinning» som skulle redde ukrainske liv.
Dette er ikke bare en innkjøpsglipp. Det er et symptom.
Les også: FD brukte Ukraina-penger på «gassmasker» til 3000 kr per stk som ikke virker
Norge skal i 2026 bruke rundt 112 milliarder kroner på eget forsvar. I tillegg kommer 68 milliarder til Ukraina det samme året, som løfter totalen til rundt 180 milliarder kroner. Og dette er bare begynnelsen. NATO diskuterer nå 5 prosent av BNP i forsvarsutgifter innen 2035. For Norge betyr det flere hundre milliarder i året. Disse pengene vil måtte gå et sted. Og de vil i mange tilfeller gå fort.
Det er i slike perioder at systemer svikter.
For mens penger og forventninger øker, er kontrollmekanismene de samme som før. De samme miljøene som anbefaler, vurderer og bestiller – på tvers av Forsvarsstaben, Forsvarsdepartementet og Forsvarets forskningsinstitutt – må nå håndtere beløp i en størrelsesorden Norge aldri før har vært i nærheten av. Det krever en kultur og kompetanse som sikrer uavhengighet, faglighet og motstandskraft mot press, relasjoner og gruppetenkning.
Akkurat nå ser vi det motsatte.
En maske som i praksis er en FFP1-buff – et nivå som ikke beskytter mot CS-gass – blir omtalt av forsvarsministeren som høyteknologisk og utviklet i samarbeid med norske spesialstyrker. Politiet vil ikke engang bruke tid på å teste den, fordi de allerede vet at produktet er irrelevant for formålet. Likevel er den på vei inn i en 100-millionerskontrakt.
Og dette er småpenger sammenlignet med hva som nå rulles ut.
Vi kjøper ubåter til over 100 milliarder kroner. Fregatter til rundt 140 milliarder. Oppgraderinger av Haakonsvern som allerede er 10 milliarder dyrere enn planlagt. F-35-flyene har passert 100 milliarder. Nye langtrekkende raketter til 19 milliarder.
Alt dette i en sektor som Trygve Hegnar helt riktig beskriver som et «sluk». Det er ikke vondt ment – det er en realitet. Forsvarsmateriell er komplekst, dyrt og forbundet med sikkerhetspolitiske hensyn. Men nettopp derfor krever det en absolutt overlegen bestillerkompetanse og en politisk vilje til å stille spørsmål før, ikke etter, at pengene er brukt.
Det er ikke tilfellet i dag.
Vi må også minne oss selv om hva som skjer parallelt i Ukraina. Ingen er tjent med å underslå at landet har et omfattende korrupsjonsproblem. Når norske penger øremerket Ukrainas forsvarskompetanse går via norske selskaper som leverer ubrukelige produkter, er det ikke bare sløsing – det undergraver Norges troverdighet og Ukrainas kampkraft.
Og når de samme strukturene samtidig skal håndtere en eksplosjon i norske forsvarsanskaffelser, må spørsmålet stilles:
Er dette egentlig robust? Eller er vi i ferd med å åpne døren for feil, misbruk og i verste fall korrupsjon – godt skjult bak nasjonalt alvor og moralsk høyreist retorikk?
Den politiske kommunikasjonen rundt masker som ikke virker, er talende. Det handler om teknologi, innovasjon, «tette samarbeid» mellom offentlig sektor og private aktører, og ønsket om å bidra til gjenoppbygging av Ukraina. Alt sammen viktig. Men det dekker over det mest grunnleggende: Virker produktet? Er det riktig priset? Er prosessen ryddig?
Når slike spørsmål ikke engang blir stilt før 100 millioner kroner er anbefalt brukt, er det ikke bare en glipp. Det er en systemsvikt.
Norge står nå ved inngangen til tidenes pengebruk på forsvar. Det er riktig å ruste opp, men å ruste opp feil er farligere enn å ruste opp for lite. Forsvaret skal ikke bare ha nytt materiell. Det må ha et innkjøpsapparat som tåler press, som ikke lar seg navigere av tidligere kolleger, som ikke tenker politisk kommunikasjon før faglig vurdering, og som ikke lar seg rive med av stemningen.
NATO kan kreve 5 prosent av BNP. Politikerne kan åpne lommene. Men uten en kraftig styrking av kontroll, transparens og innkjøpskompetanse vil Norge i praksis helle enorme summer inn i et system som allerede lekker.
Det er ikke forsvarlig.