Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kristin Halvorsen, som i en årrekke har kjempet mot kjernekraft, sier nå nei til kjernekraft – samtidig som hun har økonomiske interesser av at det ikke blir noen konkurranse mellom privat kjernekraft og annen kraftproduksjon.
Kjernekraftutvalgets konklusjon overrasket absolutt ingen.
Interessekonflikt: En ny kraftkilde truer dagens modell
Kristin Halvorsen er styremedlem i det statlig heleide Statkraft, en av de dominerende aktørene i dagens kraftmarked, basert på vannkraft og i økende grad vindkraft. Selskapet omtaler seg selv som Europas største leverandør av fornybar energi.
Samtidig er hun inntil mars vært direktør i CICERO Senter for klimaforskning, som i all hovedsak er offentlig finansiert. Hun har også tilknytninger til Kina gjennom å være Vice Chair i CCICED (China Council for International Cooperation on Environment and Development). Kina dominerer global produksjon av vindturbiner.
Videre er hun styremedlem i Ciens AS, som er en «samarbeidsarena … knyttet til klima, natur, miljø, herunder gode miljøløsninger, grønn omstilling og bærekraftig samfunnsutvikling.»
Samtidig sier hun, som leder av Kjernekraftutvalget, nei til kjernekraft – i en modell der private aktører selv tar hele den økonomiske risikoen.
I dag eier staten, fylkeskommuner og kommuner om lag 80–90 prosent av norsk kraftproduksjon. Det betyr i praksis at Halvorsen og Kjernekraftutvalget argumenterer mot en ny kraftkilde som introduserer konkurranse i et marked staten selv dominerer.
Også resten av utvalget er tungt forankret i dagens kraftsystem og offentlig sektor. Flere kommer fra energimarkedsmiljøer med oppdrag for myndighetene og offentlig eide selskap, mens andre har sentrale roller i statlige utvalg – eller styreverv i aktører som konkurrerer mot kjernekraft. Flere har også tung bakgrunn fra miljørett, bærekraftsforskning og klimarelaterte forskningsmiljøer, hvor vindkraft, elektrifisering og eksisterende kraftstruktur er sentrale satsingsområder.
Samlet sett er en betydelig andel av Kjernekraftutvalgets medlemmer aktører i miljøer som er tett integrert i eksisterende energimodell.
Norsk Kjernekraft AS representerer en direkte utfordrer til dagens tungt offentligstyrte modell: privat kapital, ny teknologi og økt produksjon uten krav om subsidier – en vei til verdiskaping på egen regning og risiko.
Dersom slike aktører slipper til, vil det ikke bare øke tilbudet av kraft – det kan også presse ned prisene og dermed svekke lønnsomheten i eksisterende kraftmodeller. Ikke minst vil det utfordre forestillingen om at det offentlige må ha kontroll over kraftmarkedet for at systemet skal fungere.
Dermed oppstår et åpenbart spenningsforhold: Myndighetene, gjennom selskaper som Statkraft, Equinor, Å Energi, Eviny eller Hafslund, har økonomiske interesser i dagens kraftsystem.
Myndighetene, gjennom stat, kommune og fylkeskommune, har ikke bare en tilnærmet direkte monopolordning på kraftinntekter som en betydelig eier i markedet, men har også en indirekte politisk insentiv i gjeldende kraftmodell ved at lavere strømpriser vil true lønnsomheten til det sterkt offentlig subsidierte prestisjeprosjektet som er norsk vindkraft.
Les også: Kan bli Norges neste energieventyr: Vil hente ut thorium fra Fensfeltet
Privat risiko – likevel politisk nei
Regjeringen satte ned Kjernekraftutvalget for å utrede om kjernekraft kan være aktuelt i Norge, og hvilke forutsetninger som i så fall må være på plass. Utvalget har gjennomgått teknologi, kostnader, sikkerhet, regulering og kompetansebehov, samt vurdert erfaringer fra andre land.
Konklusjonen er at kjernekraft i Norge ikke er aktuelt på kort sikt. Årsaken er visstnok:
- Det er dyrt
- Norge mangler kompetanse
- Det tar lang tid
Kjernekraftutvalget legger samtidig til grunn et premiss som i seg selv er problematisk: De vurderer i praksis kjernekraft som noe det er staten som skal bygge, subsidiere og bære risikoen av. Derfra konkluderer de med at det er for dyrt og for usikkert.
Norsk Kjernekraft AS ber derimot ikke om subsidier, og har vært tydelige på at de selv vil ta investering og bygging av infrastruktur på egen regning og risiko – de ber kun om at staten ikke står i veien.
Dermed blir hele utvalgets hovedinnvending svekket: Hvis det ikke er lønnsomt, er det privat kapital som tar tapet. Hvis det er lønnsomt, får Norge mer kraft uten offentlig risiko. Dette adresseres i liten grad – og illustrerer hvordan utvalget forholder seg til gjeldende kraftmodell.
Videre er kompetanse et ikke-problem, om enn dette i det hele tatt er korrekt vurdert. Privat næringsliv vil gjøre som med oljeventyret og Phillips Petroleum: hente inn midlertidig kompetanse utenfra, samtidig som man utvikler norsk erfaring. Britiske Rolls-Royce vil allerede bygge kjernekraft i Norge.
Og hvis det tar lang tid å etablere kjernekraft, da bør man starte nå. Hadde vi hatt en Ja-holdning da dette først lå på bordet i 2008, hadde kraftverkene allerede vært bygd.
Dessuten, av internasjonal standard er prosjektert etableringstid på SMR-kraftverk (som Norsk Kjernekraft ser på) satt til rundt 15 år. Av dette er så mye som halve tiden beregnet til offentlige søknadsprosesser. Byggetiden er kun mellom tre til under ti.
Så skal det sies at norsk byggetid i dagens marked trolig vil være tregere, andre prosjekter tatt i betraktning. Poenget er at det er det offentlige systemet som selv er i veien for effektiv utbygging ved byråkratiske reguleringsprosesser.
Les også: Energikrisen er selvpåført – og kan løses
Kjernekraftutvalget fremstår låst til en statlig logikk. De har vurdert kjernekraft innenfor en statlig ramme av fortsatt offentlig kontroll over energimarkedet snarere enn å ta innover seg at private aktører står klare til å ta både kostnaden og risikoen selv.
Kjernekraft er kostnadseffektiv, sikkerhetspolitisk strategisk og stabil energi som gir Norge flere ben å stå på. Det gir arbeidsplasser, kompetanseheving og verdiskaping. Flere kraftkilder med økt konkurranse presser ned energipriser – som ikke bare kommer befolkningen, men også industrien til gode.
Mer produksjon bør vi ikke bare ønske velkommen, men er helt avhengig av. Og alle de offentlige aktørenes argumenter går rett i søpla med premisset om at privat næringsliv tar den økonomiske risikoen ved å selv bygge kraftverkene uten subsidier.
– Vi vet at det finnes betalingsvilje for pålitelig kraft som ellers ikke er tilgjengelig. Det skal vi bevise, om vi får lov. Dessuten er Halvorsens antakelse om fremtidige kostnader kun spådommer. Vi kan ikke la spåkoner styre Norges energiframtid. Overlat til private aktører å vurdere lønnsomhet. Myndighetenes rolle er å tilrettelegge, sier Jonny Hesthammer fra Norsk Kjernekraft.
Les også: Penger i runddans: Klimavgifter subsidieres – byråkratiet vokser
Fra kraftsystem til kontrollsystem
En kjent innsigelse mot kjernekraft i dag er at vi allerede har vannkraft som dekker dagens behov. Kjernekraftutvalget vurderer kjernekraft som lite aktuelt på kort sikt. Nøkkelordene er dagens og kort sikt. Norge bør tenke i et 100-års perspektiv. Dagens kapasitet kan ikke være grunn for å nekte privat næringsliv å bygge på egen regning og risiko.
Vi trenger mer energi i møte med teknologisk utvikling, industriell produksjon samt økonomisk og (forhåpentligvis) befolkningsvekst. Forbrukerne fortjener billig energi – som selve grunnlaget for økt levestandard.
– Vi må få tilbake pågangsmotet og ambisjonene Norge en gang hadde. Kjernekraftutvalget har ikke levert på dette. Det blir for defensivt. Halvorsens uttalelser representerer stagnasjon, sier Hesthammer videre.
Et flertall av Norges befolkning ønsker kjernekraft. Privat næringsliv ønsker kjernekraft. Til og med kommune-Norge ønsker kjernekraft.
Politikerne ønsker det ikke. De ønsker full kontroll over energimarkedet. «Bærekraft»-industriens lobbyister ønsker ikke konkurranse.
Les også: Når staten skal velge sine kritikere: Mediebransjen vil inn i totalforsvaret
Kjernekraftutvalget er tett forankret i offentlig sektor og dagens kraftmodell, med åpenbare interessekonflikter i møte med privat kjernekraft. Lederen av utvalget, Kristin Halvorsen, er gjennom flere roller tett knyttet til offentlig finansierte miljøer og etablerte energistrukturer – altså nettopp den modellen som utfordres av privat kjernekraft.
Hun er partikollega med SV-eren Bård Vegar Solhjell, som nå er administrerende direktør i Fornybar Norge, interesse- og arbeidsgiverorganisasjon for virksomheter innen fornybar energi – motstandere av kjernekraft. SV-leder Kirsti Bergstø går selv ut med «Hva var det vi sa»-innlegg på Facebook, hvor hun blant annet kritiserer at kjernekraft vil kreve subsidier, selv om ingen har bedt om subsidier. Samtidig er partiet politikkens største pådriver for vindkraft, som selv krever massive subsidier.
Men her kan det umulig være noen interessekonflikt med bakromspolitikk – for slik har vi ikke i Norge. Kristin Halvorsen må jo være snill, for hun har jo så mange gode venner i Ap og SV.
En annen versjon av dette innlegget ble først publisert i sosiale medier.