Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

En «samlet» mediebransje trygler politikerne om en plass i Norges totalforsvar. Problemet er at når staten både finansierer mediene, avgjør hvem som kvalifiserer til økonomisk livsgrunnlag og definerer deres rolle, flyttes makten gradvis fra folket til systemet selv.

Maktmennesker har alltid brukt kriser til å utvide statens kontroll. Nå benyttes den samme kriselogikken også av mediene – institusjonene som egentlig skal utfordre makten.

Dersom vi ikke gjør motstand, risikerer vi et system der staten gis makten til å utpeke sine egne kritikere.

Søker statens beskyttelse – for å beskytte staten tilbake

– Det er ingen ulykke om Amedia og VG går konkurs, men det er en ulykke for demokratiet om vi ikke får mulighet til å oppfylle samfunnsoppdraget og være en vaktbikkje, uttaler VG-sjef Gard Steiro, ifølge Kampanje.

Han etterlyser en ny mediepolitikk.

– Vi gjør dette for å skape et felles virkelighetsbilde. Vi tror vi kan gjøre noe med dette, men vi er for små til å gjøre det alene, sier Schibsted-sjef Siv Juvik Tveitnes til samme nettavis.

Torsdag presenterte «en samlet mediebransje» en fremtidsrapport om utviklingstrekk som kan påvirke redaktørstyrte medier de neste 15 årene. I rapporten foreslås flere tiltak for å møte morgendagens mediemarked.

«Et plattformnøytralt momsfritak er ett av syv krav mediebransjen kommer med til myndighetene, ved siden av krav som formell anerkjennelse av kommersielle redaktørstyrte medier som samfunnsviktig funksjon og å definere mediene som en del av totalforsvaret», skriver Kampanje.

Andre tiltak er «forutsigbar og rettighetsbasert mediestøtte».

Det er i seg selv ikke spesielt overraskende at mediebransjen ber om mer økonomisk støtte (i tillegg til å spare mer penger, som greit nok er mer fair). Mer oppsiktsvekkende er utviklingen der mediepolitikk i økende grad kobles til nasjonal beredskap og sikkerhetspolitikk.

Når medienes rolle gradvis flyttes inn i statens kriseapparat, nærmer vi oss et system med tydelige orwellianske trekk.

Les også: Venstresidens medie-industrielle kompleks: Nå sier de høyt at de vil ta tilbake kontrollen

Mediepolitikk skal bli sikkerhetspolitikk

Amedias tidligere konserndirektør for samfunn og kommunikasjon, Marte Ingul (nå statssekretær i Ap for digitaliserings- og forvaltningsministeren), tok i fjor til orde for å koble mediepolitikk direkte til totalberedskap og sikkerhetspolitikk.

Hun definerte de redaktørstyrte mediene (bransjen hun selv da var toppleder i) som en del av infrastrukturen staten ikke bare skal beskytte, men styre og bruke for å ivareta «samfunnets motstandskraft». Fine buzzwords ble løftet frem, som ‘demokrati’ og ’tillit’, i tillegg til ‘motstandskraft’.

«Staten skal sikre kvalitet gjennom krav til avisens innhold og egenproduksjon», skrev hun. Dette framstilles av henne som «reell frihet». Frihet er ifølge henne at staten skal definere hvilken type innhold som kvalifiserer til økonomisk livsgrunnlag.

Når pressestøtten er forskjellen mellom liv og død for mange redaksjoner, der egne skattepenger potensielt går til å finansiere konkurrenters livsgrunnlag, er det ikke snakk om kvalitetssikring. Det er kontroll.

Deretter trakk Ingul fram pandemien som modell. Unntakslogikken fra 2020 bør bli den nye normalen, argumenterte hun. Under pandemien ble pressen definert som «samfunnsviktig» fordi «uavhengig informasjon er kritisk i kriser». Dette gjelder ifølge henne fortsatt – for vi er nemlig i kriser den dag i dag.

Les også: Beviset på medienes slagside: Slik ble du påvirket under Debatten

Krisepolitikken blir permanent

For oss som under koronatiden advarte mot at unntaksretorikk i krise ville bli brukt som presedens senere, er dette déjà vu. Et virus blir til argument for en varig beredskapslogikk. Nå er KI, krig og «desinformasjon» blitt den nye begrunnelsen for å trekke mediene inn som en formell del av statens sikkerhetsapparat.

Mållinjen flyttes – akkurat slik det ble advart mot.

For dem som ønsker økt statlig kontroll, er det nå et direkte insentiv å omdefinere hva som regnes som krise. Å definere (eller i verste fall skape) stadig nye «kriser» blir dermed systematisk insentivert av dem som ønsker mer statlig makt og kontroll.

Det er ikke fri meningsdanning når medieøkonomi knyttes til «samfunnssikkerhet». Det er ikke et fritt idé-marked når staten alene skal definere hvem som er «seriøs» og hvem som utgjør en «reservasjonsverdig risiko». Da er det et statlig filtrert medieapparat.

Mediene skal vitterlig utfordre den statlige makten.

Les også: Jagland-saken: MDG vil frata iNyheter pressestøtten

Systemet vil selv velge sine kritikere

Forrige uke tok MDG til orde for å kutte iNyheters pressestøtte på bakgrunn av Jagland-saken – til tross for majoritetsstøtte i befolkningen. Den private fagforeningen Norsk Redaktørforening, som ifølge MDG skulle få definere hvem som kvalifiserte til pressestøtte, kalte iNyheter for en «blogg» som ikke drev med journalistikk.

Til tross for at de selv fritt kan avslå medlemssøknader, skal det likevel være krav å delta i en organisasjon som har vist seg å være høyst servil og påfallende tilbakeholden i å kritisere makten.

Medietilsynet har selv utført både intern og uavhengig gransking som slår fast at iNyheter etterfulger alle presseetiske og produksjonsmessige krav for kvalifisering. Staten definerer oss som et nisjemedium, selv om andre deler av maktapparatet er uenig.

Det er likevel tydeligvis ikke nok. Det stopper ikke forsøket på å flytte makten over medielandskapet fra objektive kriterier til politiske og bransjestyrte vurderinger. Systemkritikerne skal ties.

VG-sjef Gard Steiro, Amedia, Schibsted og resten av etablerte medier bruker fine ord som «vaktbikkje», men tar til orde for et system der staten både eier hundegården, deler ut maten – og dermed bestemmer hvilke bikkjer som får lov til å bjeffe.

Ikke stol på myndighetene med makten til å definere sannheten – og velge hvem som får lov til å utfordre den.