Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.
I løpet av de siste ukene har vi fått et sjeldent ærlig innblikk i hvordan venstresiden tenker om narrativ kontroll. De bruker statlig makt, pressestøtte og fagbevegelsen som virkemidler i en kamp for å gjenerobre definisjonsmakten over hva folk skal høre, se og lese – og de uavhengige, systemkritiske mediene havner nå rett i siktet.
Amedias toppledelse vil gjøre mediepolitikken til «totalberedskap», og ber staten regulere innhold. Klassekampen, Manifest og Dagsavisen diskuterer å rigge en egen «pressestøtte for venstresida». Og Medietilsynet foreslår en ny pressestøtteordning som rammer små nasjonale systemkritiske medier – de samme avisene som endelig har fått innpass i ordningen.
Dette skjer ikke i et vakuum. Det skjer idet iNyheter, Document, Subjekt og andre utfordrere begynner å få reelt fotfeste – og idet de etablerte miljøene for første gang merker at de mister kontrollen over hva befolkningen blir fortalt.
Et medie-industrielt kompleks i åpent lende
I Nettavisen argumenterer Amedias konserndirektør for samfunn og kommunikasjon, Marte Ingul (som også er tidligere Arbeiderparti-politiker), for at «norsk mediepolitikk må bli del av Norges totalberedskap». Hun beskriver KI, Big Tech og geopolitisk uro – og lander på at mediepolitikk nå er et sikkerhetspolitisk spørsmål. Hun vil ha mer penger, mer styring og mer statlig definert «kvalitet».
I venstresidens Dagsavisen svarer sjefredaktør Lars West Johnsen på en kommentar i Klassekampen av Manifest-redaktør Magnus Marsdal. Marsdal spør rett ut om fagbevegelsen har råd til å «la høyrekreftene dominere det nye medielandskapet». West Johnsen følger opp med et forslag som for en gangs skyld ikke forsøker å late som om det er nøytralt: «Hva med en egen pressestøtte for venstresida?».
Parallelt legger Medietilsynet fram en omlegging av pressestøtten. Målet er ifølge dem selv å «rydde opp» i nisjekategorien etter at nye nasjonale medier som iNyheter, Document, Subjekt og Minerva har kommet inn i ordningen. I praksis betyr det høyere terskler for små nasjonale medier, med åpning for innholdsregulering – og enda tydeligere fordel for store, etablerte redaksjoner.
Tre tekster, tre miljøer – én retning: mer statlig styring, mer organisert venstreside-makt i mediene, og mindre rom for små, systemkritiske medier som ikke kontrolleres av det medie-industrielle komplekset.
Dette er ikke en konspirasjon i bakrommet. Det er en åpen, ideologisk offensiv.
Totalberedskap – når mediepolitikk pakkes om til sikkerhetspolitikk
Marte Inguls tekst i Nettavisen er nesten et lærestykke i hvordan man pakker inn kontroll i ansvarlighets-retorikk. Det som fremstår som sikkerhetspolitikk er i seg selv et ideologisk dokument. Hun gjør to samtidig grep:
- Hun kobler mediepolitikk direkte til totalberedskap og sikkerhetspolitikk.
- Hun definerer de redaktørstyrte mediene – altså bransjen hun selv er toppleder i – som en del av infrastrukturen staten ikke bare skal beskytte, men styre og bruke for å ivareta «samfunnets motstandskraft».
Det høres fint ut: motstandskraft, demokrati, tillit. Men les formuleringene nøye. Ingul skriver blant annet: «Staten skal sikre kvalitet gjennom krav til avisens innhold og egenproduksjon». Dette framstilles som «reell frihet». Som om frihet betyr at staten skal definere hvilken type innhold som kvalifiserer til økonomisk livsgrunnlag. Når pressestøtten er forskjellen mellom liv og død for mange redaksjoner, er dette ikke kvalitetssikring. Det er kontroll.
Deretter henter hun fram pandemien som modell. Unntakslogikken fra 2020 bør bli den nye normalen. Under pandemien ble pressen definert som «samfunnsviktig», fordi «uavhengig informasjon er kritisk i kriser». Hun legger til at det fortsatt gjelder – vi er nemlig i kriser den dag i dag.
For oss som allerede den gang advarte mot at unntaksretorikk i krise ville bli brukt som presedens senere, er dette déjà vu. Et virus blir til argument for varig beredskapslogikk. Nå er KI, Russland, krig og «desinformasjon» den nye begrunnelsen for å trekke mediene inn i en formell del av statens sikkerhetsapparat.
Mållinjen flyttes – akkurat som advart. For dem som ønsker økt statlig kontroll, er det nå et direkte insentiv å omdefinere hva som regnes som krise.
Hva gjør det med fri meningsdanning når medieøkonomi knyttes til «samfunnssikkerhet»? Når staten selv definerer hvem som er «seriøs» og hvem som er «reservasjonsverdig risiko» – er vi da fortsatt på et fritt idé-marked, eller et filtrert statlig medieapparat? Mediene er da vitterlig de som skal utfordre den statlige makten.
Les også: iNyheter får 1,4 millioner i pressestøtte – Klassekampen får 45
«Pressestøtte for venstresida»
Over dette sikkerhetspolitiske rammeverket får vi den mer ærlige, politiske varianten fra venstresidens egne kommentatorer.
Lederen for ytterlig-venstres tankesmie, Manifest sin egen Magnus Marsdal, skriver i Klassekampen at LO og fagbevegelsen står overfor en «gordisk medieknute»: de kan ikke la «høyrekreftene» dominere nye medier, men har samtidig vært skeptiske til selv å ta direkte eierskap. Han peker eksplisitt på nye plattformer som Document, iNyheter og Subjekt som «høyresidens» medievinner.
Lars West Johnsen i venstresidens Dagsavisen går lenger. Han sier i klartekst at Klassekampen og Dagsavisen er de eneste gjenværende tydelig ikke-borgerlige dagsavisene i Norge, at venstresiden «tapte kampen om offentligheten», og at tiden nå krever en egen ressursmobilisering. Derfor lanserer han ideen om «en pressestøtte for venstresida» – et mediefond i LOs navn som skal pumpe inn subsidier til medier som «deler verdier med arbeiderbevegelsen»: kollektivt abonnement gjennom medlemssystemer, direkte investeringer, organisatorisk kapital.
Ærligheten er i det minste et friskt pust: man vil ikke styrke «mangfoldet», men eksplisitt styrke én side – sin egen. De samme miljøene som allerede er tungt representert i det eksisterende systemet åpner for å rigge en egen økonomisk parallellstruktur for «sine» medier – for å vinne narrativet.
I en artikkel i fjor viste jeg hvordan kun fem mediekonsern alene tok over 60 prosent av hele pressestøtten. Samtidig kontrollerer bare seks selskaper over 80 prosent av opplaget i norske aviser. Samtlige er enorme – ofte multinasjonale – mediekonsern med tett tilknytning til statlige institusjoner, politiske partier, storkapital eller andre mediehus gjennom et edderkoppnett av eierskap og gjensidige interesser.
Venstresidens medier er i aller høyeste grad en del av systemet. Samtidig diskuteres det å lage en eksplisitt venstrestøtte for å utfordre systemkritiske medier som iNyheter – som nå pekes ut som et «vinnende» problem i debatten.
Denne ærligheten skal de nesten ha honnør for. De sier nå høyt det mange av oss har påpekt i årevis: kampen er en marxistisk, hierarkisk maktkamp om hvem som kontrollerer offentligheten. De er bare uenige i hvem som nå dominerer. Men takk for heder og ære.
Les også: Store mediekonsern tar majoriteten av pressestøtten
Medietilsynet farer venstresidens sak med «byråkratisk rydding»
Der Ingul, Marsdal og West Johnsen setter den politiske og ideologiske rammen, oversetter Medietilsynet dette til teknokratiske kriterier. Kun uker etter at iNyheter endelig slapp inn i pressestøtten, lanserer de en endring i ordningen. Det mest avslørende i forslaget er:
- Kraftig økning i minstekravet til betalende abonnenter for nasjonale nisjemedier – fra 700 til opptil 1 800 – og enda høyere krav (2 000–2 500) i den nye kategorien «mindre nasjonale breddemedier».
- Nye krav til «sjangerbredde» og «hendelsesjournalistikk» som straffer medier med tydelig profil, analyse og meningsstoff – altså typisk nisje- og systemkritiske medier.
- Manuelle innholdsanalyser for å skille «allmennrettede» medier fra dem som er «for ideologiske» eller for smale.
På papiret ser det ut som rydding i systemet. I praksis fungerer det som en sorteringsmaskin som favoriserer store, brede og ressurssterke redaksjoner – og gjør det vesentlig enklere å ta kvelertak på små nasjonale medier som ikke passer inn i standardmallen.
Når Medietilsynet dessuten foreslår å «rydde opp» i nisjekategorien fordi den har fått inn medier som ikke er «smale nok» – og samtidig etablerer et nytt «mellomsjikt» med strengere krav – er det vanskelig å lese det som noe annet enn en reaksjon på at nettopp slike som iNyheter, Document, Subjekt og Minerva nå har sluppet inn.
Og så kommer den mest skremmende delen: vurderingen av hva som er «for ideologisk».
At dette kommer i en situasjon der Dagsavisen og Klassekampen – blant de mest uttalt ideologiske mediene vi har – står på pressestøttetoppen, sier alt om hvor vilkårlig begrepet kan anvendes. Vi vil sitte igjen med et regime der systemkritikk til høyre for sentrum alltid vil være i faresonen, mens venstreorientert systemlojal kritikk trygges under paraplyen «samfunnsnyttig mangfold».
Igjen, takk for det anerkjennende angrepet på oss i iNyhetger. Hvis vi var irrelevante, ville ingen brukt tid og politisk kapital på å rigge et helt regelverk for å sperre oss ute.
De gjør det fordi vi fyller et hull i markedet. Fordi vi representerer et folkedyp som ikke kjenner seg igjen i narrativene de store redaksjonene forsøker å sementere. Fordi vi dokumenterer, analyserer og setter dagsorden på måter som truer det komfortable økosystemet mellom politiske partier, fagbevegelse, byråkrati og de store mediekonsernene.
iNyheter er ikke en «feil» i mediesystemet. Vi er konsekvensen av at systemet har sviktet. Vi er en balanse som representerer reell meningsmangfold.
Les også: «Beviset på medienes slagside – slik ble du påvirket under Debatten»
«Vi begynner å miste kontrollen over hva folk blir fortalt»
Gro Harlem Brundtland-sitatet burde henge som et neonskilt over hele denne debatten. Det handler ikke først og fremst om å beskytte folk mot løgn. Det handler om hvem som får definere hva som er sannhet.
I stedet for å forholde seg til det åpenbare – at digitalisering og konkurranse fra systemkritiske medier gir mennesker mer informasjon, flere kilder og større mulighet til å tenke selv – tolker de dette som et sikkerhetsproblem og en ideologisk trussel. Som noe som må «kontrolleres», «kvalitetssikres» og «strømlinjeformes» gjennom redaktørstyrte flater tett koblet til staten og organisert venstreside.
Når de snakker om «desinformasjon» og «falske nyheter», handler det sjeldent om å avsløre reell propaganda fra fremmede makter. Det handler altfor ofte om å merkelappe perspektiver de ikke liker, som truer deres egen posisjon.
Vi så det samme mønsteret da NRK følte seg presset til å ta en runde om medienes slagside i Debatten, der både iNyheter og Document deltok. Det som ble presentert som selvransakelse, endte isteden opp som et lærebokeksempel på etablerte mediers psykologiske virkemidler, og deres evne og makt til å forme seernes forventninger. Om hvordan etablerte medier kontrollerer rammen for sin egen kritikk og hvordan befolkningen påvirkes av nettopp den slagsiden debatten skulle handle om.
Det er i lys av narrativ-kontroll vi må lese venstresidens nye åpenhet: de ser at de mister makten over hva folk blir fortalt – og de bruker stat, støtteordninger, fagbevegelse og mediekonsern for å ta den tilbake.
Begrepet «medie-industrielt kompleks» er treffende.
På samme måte som det militær-industrielle kompleks beskriver symbiosen mellom staten, våpenindustrien og sikkerhetsbyråkratiet, beskriver det medie-industrielle kompleks koblingen mellom politiske partier, fagbevegelse, byråkrati, statskanaler og de store mediekonsernene.
Det er ett og samme miljø som:
– sitter i mediepolitiske utvalg for Arbeiderpartiet og andre partier
– leder eller sitter i styrene for Amedia, Schibsted, Polaris, Mentor Medier og NRK
– dominerer pressestøttetoppen
– sitter i utvalg, kommisjoner og råd som definerer rammebetingelsene for hele mediesystemet
– og nå vil bruke mediepolitikk, statlig styring og fagbevegelsen til å bygge egne mediefond for «sine» kanaler, for å kontrollere informasjonsstrømmen
Det er et miljø som oppriktig oppfatter seg selv som «sentrum», «moderate» og «ansvarlige» – selv når de åpent argumenterer for at staten skal stille krav til innhold, og for at LO skal kaste «mediemuskler» inn i kampen mot «høyrekreftene». Det er de samme som hevder at 71 prosent av kommentatorene i NRK er høyrevridde.
Det er også et miljø som hevder at de forsvarer demokratiet – samtidig som de systematisk jobber for å begrense rommet for stemmer som truer deres maktposisjon.
Les også: Tredje år på rad med røde tall for Klassekampen – får 45 millioner i pressestøtte
En kamp om hvordan du skal få lov å tenke
Amedia-, Dagsavisen-, Marsdal- og Medietilsynet-sakene er ikke tilfeldige enkeltsaker. Det er en sekvens. Venstresiden har forstått at de ikke lenger har monopol over ideenes marked. De har forstått at fortellingene deres om myndigheter, media, klima, innvandring, kjønn, økonomi og krig ikke lenger tas for gitt – og at folk har begynt å sjekke selv.
De svarer ikke med å genuint spørre seg selv om de bør være mer åpne, mer selvransakende eller mindre arrogante. De svarer med mer statlig styring, mer stor-kapitals motmakt sluset gjennom egne miljøer, mer innholdskontroll og høyere terskler i offentlige ordninger.
Ta på alvor det venstresiden nå sier høyt. De forteller oss hva de planlegger. De sier rett ut at de ser på mediene som venstresidens verktøy. Det er dette kampen handler om: kontroll over narrativet, ikke kvalitet i journalistikken. Ikke «nisjekriterier», ikke «sjangerbredde», ikke «medieøkonomi».
Vil du leve i et samfunn der staten, fagbevegelsen og noen få konsern avgjør hva som er «trygt» for deg å lese – eller i et samfunn der du selv får ta risikoen av å møte virkeligheten fra flere kanter og bruke egen dømmekraft?
Når du hører ord som «totalberedskap», «samfunnskritisk informasjon» og «kamp mot desinformasjon», bør du alltid stille det samme spørsmålet: Hvem er det som ber om retten til å filtrere verdensbildet for deg – og hva er det de ikke vil at du skal vite?
Mer enn noe annet handler saken om et grunnleggende verdivalg: kollektivistenes statlige kontroll over hva folk blir fortalt, kontra prinsippet om rasjonalitet og individuell dømmekraft.
Hvem du stoler på med ansvaret for din egen virkelighetsforståelse – for evnen til å kritisk vurdere informasjonen du tilegner deg – må være opp til deg selv. Et samfunn som overlater dømmekraften til andre, mister til slutt evnen til å tenke selv.