Notodden er kjent for én ting, om jeg ikke tar feil. Og det er Notodden Bluesfestival.
Festivalen har holdt det gående siden 1988. Den er i dag Norges ledende bluesfestival, og også en av Nord-Europas største.
Kjente internasjonale artister som Bo Diddley, BB King, Gary Moore,Van Morrison, Little Steven, Solomon Burke, Delbert McClinton, Johnny Winter og ZZ Topp har tidligere opptrådt på festivalen. I tillegg til en masse norske musikere.
Det er så mange artister som nå kommer til Notodden Blues at det er umulig å få med seg alle, så jeg har vært nødt til prioritére her. Årets hovedattraksjon er Beth Hart, som har opptrått på festivalen flere ganger før. Hart har solgt flere billetter enn noen andre artister på Notodden Blues. I tillegg har festivalen klart å få booket Uriah Heep og The Wayerboys. Det er godt gjort det.
Da jeg ankom på fredagen hadde jeg valgt meg ut Ledfoot som første artist Artisten heter egentlig Tim Scott McConnel, og er amerikaner som har gjort nordmann av seg. Han har tidligere spilt i bandet The Havalinas, som har et godt forhold til Norge, og ble svært populære her på 90-tallet da de spilte på Garage i Bergen. Men nå er altså Tim Scott McConnel, alias Ledbelly, på scenen på egenhånd. Ledbelly har bodd og jobbet i Norge siden 1993. Musikken er blues/folkrock på 12-strengers gitar. Noe som gjør det hele svært annerledes, men på en positiv måte. Det blir skikkelig trøkk i gitaren.
Det mange kanskje ikke vet er st Ledfoot faktisk har skrevet tittelsporet på Bruce Springsteens skive High Hopes, hvor tittelsporet har samme navn.
Konserten foregikk på en av de mindre scenene på festivalen, og det var rundt 200 tilskuere sammen med meg der. Jeg koste meg skikkelig på konserten, og det gjorde nok resten av publikum også ettersom responsen Ledfoot fikk var upåklagelig.Et positivt nytt bekjentskap for meg i alle fall.
Amund Maarud har opparbeidet seg et rykte som en meget god bluesgitarist, og han har nå et samarbeid med den amerikanske artisten Jace Everett. Han som er mest kjent for sangen Bad Things, som gikk som en farsott over hele Norge for en del år siden.
Amund Maarud er i dag en bluesgitarist helt på linje med Norges mest kjente i den kategorien, Knut Reiersrud. Jeg hører også fra amerikanske artister at han har skaffet seg et solid navn i bransjen. Og det er vel fortjent. Mannen er grisego på gitaren, for å si det folkelig.
Maarud og Everett gjør to opptredener på Notodden denne gang. Én på den store scenen, og én på en mindre scene med et mye mindre opplegg. Personlig foretrekker jeg den mindre scenen. Det blir mer personlig, men jeg synes også det er bedre lyd på disse mindre scenene. Maarud briljerer med sitt gitarspill, mens Everett med sin dype røst lokker publikum inn i sin musikalske verden. Maarud og Everett har et veldig kameratslig forhold seg imellom, og de mobber hverandre på en skøyeraktig måte med hverandres egenartetheter.
Maarud spiller ikke bare gitar, men synger også, og han gjør også det med bravur. Mannen er etter min mening en litt ukjent stjerne i Norge, for det brede publikum vel og merke. For bluesinteresserte er han velkjent.
Alle bilder er tatt av Pål Holden.
Jeg forlater hovescenen til fordel for den lille scenen med navnet Folk og Blues. Her er det plass til en 150-200 mennesker vil jeg tro. Så det hele er ganske intimt. Men det er ikke fullt her. På menyen nå har festivalen sikret seg en gammel traver. Og med gammel mener jeg ordentlig gammel. Bobby Rush er 90 år. And still going strong.
I tillegg til å synge for publikum mimrer han litt med personlige opplevelser med legender som Chuck Berry, B B King og andre storheter fra amerikansk blueshistorie. En koselig seanse ble det. Her har vi også de lokale The Blues Brothers på tilskuerplass.
Supersonic Blues Machine er et amerikansk California-basert band under ledelse av Kris Barras og Fabrizio Grossi som gikk på scenen etter sistnevnte.
Bandet har vært på Notodden to ganger tidligere. De har med seg tre gjesteartister i år. Anna Popovich, King Salomon Hicks og Joe Luis Walker. Alle meriterte gitarister. I løpet av konserten har disse fem en guitar challenge, noe som både jeg og publikum setter pris på. Det er kult med guitar challenge.
Bandet har også fått med seg trommisen til Janes Addiction Steven Perkins med på turnéen, noe han tydelig setter pris på. Engasjementet lyser lang vei.
Dette bandet leverer blues, funk og R&B av ypperste klasse. Bandet er kjent for å ha med seg gjesteartister, det er liksom deres ting. Tidligere har de hatt med seg Walter Trout, Billy Gibbons (ZZ Top) og Steve Lukather (TOTO) . Det er god trøkk og en masse energi på scenen. Undertegnede har ikke hørt bandet før, men dette aspirerer til ytterligere lytting.
Uriah Heep er for tiden på verdensturné, og har satt av tid til Notodden. Bandet har faktisk en ny plate ute (om man kan bruke uttrykket plate i disse dager da) i år, og det er nummer ørten i rekken. 25 studio og 20 live album eller noe i den duren. Den nye skiva har fått navnet «Chaos and Color» og har fått gode anmeldelser.
Bandet har holdt gående siden 1969, og tre av medlemmene har vært med siden da. Det er ganske mange år det er snakk om her. Vokalist Mick Box virker fortsatt å ha stor glede av å stå på scenen. Herlig å se slikt.
Teltet er nå så å si fullt. Som vanlig er det de mest ivrige fansa som står nærmest scenen, og de rocker med av hjertens lyst. Mick Box koser seg på scenen denne kvelden.
Wolfmother fra Australia har vært forsøkt booket til Notodden i flere år, men først i år har de lykkes, kan konferansiér fortelle før bandet går på scenen.
Wolfmother har et enkelt oppsett på scenen. Ikke noe stash og iøyenfallende props som fyller tomrommet mellom de tre gutta i bandet. Det er enkelt og basic. Nå er det den litt yngre garde ( yngre enn 50-60 åringene som stod tettest inntil scenen da Uriah Heep spilte vel og merke ) som har samlet seg på gulvet foran scenen, men det er ikke 20 åringer heller. Wolfmother har holdt på noen år tross alt.
Bandet varter opp med et reportoir inneholdende flere kjente hits som Joker and the Thief Woman og New Moon Rising. Mange blant publikum er godt kjente med bandets sanger tydeligvis. Jeg synes imidlertid vokalistens stemme blir litt borte i alt det andre i lydbildet. Publikum ser ikke ut til la seg afisére av dette imidlertid.
Vanessa Collier er et nytt bekjentskap for meg, og kanskje også for det brede publikum i Norge og på Notodden. Dette er damens første besøk i Norge. Det nye bekjentskapet var for meg svært positivt. Og jeg tror, på bakgrunn av reaksjonene, at det var slik for publikum også.
Vanessa Collier kombinerer sax og sang, og på en svært vellykket måte. Hun mestrer begge utmerket. Og publikumstekket er det ikke noe å si på heller. Hun virker å elske det å stå på en scene, og ser ut til å kose seg skikkelig.
Vanessa Collier er svært stolt av musikerne hun har fått med seg på turnéen, og bruker en del tid på å formidle dette. Spesielt vil hun berømme sin kvinnelige gitarist Laura Chavez. Ikke så helt vanlig at artister velger kvinnelige gitarister, men frøken Chavez er et sikkert valg. Damen er en av de mest etterspurte blues-gitaristene i USA akkurat nå.
Den overstrømmende energien hun stiller på scenen med smitter over på publikum. Hun er helt sikkert velkommen tilbake til Notodden.
Så var det duket for The Waterboys. På den store scenen selvsagt. Dette bandet var STORT en gang.
Og jeg må si de fortsatt holder koken. Masse energi og futt. Keyboardisten skiller seg ut her med energi som en vårkåt kalv. Og dette er altså ingen ungfoler.
Teltet er på dette tidspunktet pakka med folk. Og når velkjente The Whole Of The Moon og Fishermans Blues strømmer ut over høyttalerne kjenner publikum sin besøkelsestid som det heter. Jubelen står i taket.
Ca midtveis i konserten inviterer vokalist Mike Scott opp 90-åringen Bobby Rush på scenen for en gjesteopptreden. Det var en hyggelig gest for en eldre herremann..
Canned Heat slo igjennom på Woodstock i 1969. Da snakker vi «ancient history» her.
Sanger som Going Up The Country, On The Road Again, Let’s Work Together og Refried Boogie er musikk som får oss eldre tilhørere til å mimre tilbake til en svunnen tid. Canned Heat har en trofast tilhengerskare i Norge, og jeg regner med at flere av disse var på Notodden denne kvelden.
Det er ikke akkurat Woodstock tilstander på Notodden denne kvelden, men Adolfo de la Parra og de andre gutta i bandet koser seg tydeligvis på scenen.
Festivalens hovedattraksjon Beth Hart kommer på scenen iført en «slangekjole».
Hun åpner med Tell Her You Belong to Me og publikum bryter umiddelbart ut i jubel Dette er kjent stoff. Beth Hart har jo også opptrådt flere ganger på Notodden Blues Festival, så her er nok publikum gjengangere. Artisten fortsetter med to tre sanger med fullt band på scenen, men på fjerde sang (eller var det femte?) så er vokalisten alene på scenen med sitt flygel. Dette valget gjør litt med stemningen blant tilhørerne. Hart serverer flere veldig rolige sanger sammen med flygelet sitt, og det virker som publikum på en måte venter på noe med mere trøkk. Jeg vet ikke om dette valget er så veldig lurt av vokalisten, for det er faktisk vanskelig å høre hva som foregår på scenen mens en masse tilhørere prater høyt sammen. At de som skjenker alkohol i barene har sluppet seg helt løs hjelper vel heller ikke på lydnivået blant publikum.
Vel, omsider kommer banet tilbake. Men, nå er det et nytt oppsett med bongotrommer av noe slag på scenen, med Beth Hart sittende i bakgrunnen. Det hele blir litt vel dempet for en så stor arena. Etterhvert er det tilbake med normalt oppsett, og vanlig Beth Hart med en god del trøkk. Jeg vet ikke om dette opplegget var helt vellykket. Og miste publikums oppmerksomhet er vel ikke noe man ønsker. Jeg selv hadde gledet meg til å overvære min første Beth Hart konsert. Har vært fan i flere år.
I de sene kveldstimer er det Hellbillies som skal underholde et allerede fullsatt telt.
Nå er det vel egentlig en hangar, siden navnet er Hovigs Hangar. Uansett, stemningen er svært god nå, og da bandet kommer til syne på scenen, så står jubelen i taket igjen i hangaren. I løpet av konserten er det akkurat det som går igjen, høy stemning. Hellbillies ser ut til å slå internasjonale artister ned i støvlene. Bandet klarer å holde publikums interesse hele veien. Det som overrasker meg litt er hvor mange såpass unge som er tilstede og tydelig viser sin begeistring for bandet. Og de synger med av full hals. Kan det være en utkant-Norge ting?
Jeg tror nemlig ikke Hellbillies ville samlet et like ungt publikum i Oslo-gryta for eksempel. Hellbillies spiller jo en musikk som appelerer til folk som bor på bygda i Norge. Sangene handler ofte om livet på bygda. Vel, vel. Det er ikke viktig. Det er her og nå som gjelder. Og i kveld rocker gutta fra Ål i Hallingdal sokkene av alle andre. Både små og store. Bandet som startet opp i 1990 og selger til både gull og platina, mottar Spellemannspriser og hederspriser over en lav sko har publikum i sin hule hånd her på Notodden.
Notodden Blues har gjort rett i å la Hellbillies avslutte kvelden, og selve festivalen. Da er det dette publikum husker best. Og når går de hjem er de svært fornøyde med inntrykkene de sitter igjen med.
Min weekend på Notodden Blues Festival er over. Festivalen etterlater et godt inntrykk. Regnet som fosset ned over festivalen et par timer på lørdagen er ingen ting arrangørene kan klandres for. Men, som på alle andre konserter jeg har vært på i egenskap av journalist etterlyser jeg en strengere skjenkepolitikk.
Det er altfor mange som kanskje skulle vært i seng på et mye tidligere tidspunkt. Når man ikke klarer å bevege seg i mengden uten å få flere andre til å nesten ramle overende, så blir det ganske irriterende. Men igjen, dette er en generell betraktning, det gjelder ikke spesielt Notodden Blues Festival.
Takk for meg Notodden.