Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

For få dager siden vant Trump. En katastrofe, ifølge norske mediehus. Et av de største øyeblikkene i amerikansk historie og et håp om en bedre fremtid, ifølge undertegnede. 

Med god fare for å stikke hodet i vepsens bol, velger jeg å ta bladet fra munnen og si at jeg er både takknemlig og håpefull etter resultatet.

Men nordmenn flest deler ikke denne oppfatningen. På sosiale medier flommer det over av skuffelse og bilder av Frihetsgudinnen med hodet i hendene. Hvorfor? Hva er vi så redde for? Er han for bøllete? Er han faktisk rasist? Er han for uforutsigbar? 

Personlig tror jeg nordmenn først og fremst misliker stilen og tonen hans. Vi er et politisk korrekt og ganske konformt samfunn – faktisk er Norge det sjette mest konforme landet i verden. Så når Trump uttaler seg rått, usminket, rett fra levra og ikke pakket inn i et grått og falskt politikerspråk, da reagerer vi. Det blir for nytt. Selv Carl I. Hagen eller Sylvi Listhaug snakker dannet når de fremstår kontroversielle. 

Men det er viktig å huske på at det er en vesentlig forskjell mellom det Trump sier og det han gjør – mellom retorikk og politikk.

Retorikk vs. Politikk: Hva vil Trump egentlig?

Så hva vil Trump faktisk gjennomføre, rent politisk?

• Økonomisk: Kutte skatt på inntekt, tips og overtidslønn, insentivere til lokal produksjon gjennom bl.a tollsatser, samt fjerne skattesløsing og offentlige utgifter generelt – fremstilt i Norge som politikk for de rike, men i USA sett som tiltak for vekst og flere arbeidsplasser.
• Utenrikspolitisk: Oppfordre NATO-allierte til et større økonomisk ansvar, få global fred og myke opp krigshissingen til USA – sett som rimelig av mange amerikanere, men ofte tolket som selvsentrert, isolerende og til og med uetisk eller naivt ovenfor “globalt ansvar” i Norge.
• Innvandring: Beskytte amerikanske jobber og begrense ulovlig immigrasjon – ofte omtalt som «radikalt» eller «rasistisk» i norske medier, men sett som nødvendige tiltak i USA, noe 45 % av latinamerikanere selv er enig i.
• Abort: Støtte delstatenes rett til å sette egne restriksjoner, med hans personlige syn på unntak for voldtekt, incest og fare for moren – altså ikke et totalforbud, slik mange nordmenn tror.

Trump har også sagt at han vil samarbeide mer med andre land for å redusere konflikter og få slutt på dødsfall, heller enn å fokusere på hvem som «vinner». Hvordan kan det være skummelt å forbedre forholdet til land som bl.a Russland og Nord-Korea, i stedet for å eskalere mot global atomkrig?

La oss heller ikke glemme hva han faktisk fikk til sist: Trump bidro til rekordlav arbeidsledighet – særlig for minoriteter –, han skapte økonomisk vekst, økte NATO-lands forsvarsbudsjetter og reduserte presset på grensen for å beskytte amerikanske arbeidere. 

Likevel gir dekningen i Norge ofte et ensidig bilde, der person og politikk smelter sammen. Det skapes et inntrykk av en «bølle» med makt, heller enn en leder med en gjennomtenkt politikk – noe som gjør det vanskelig å skille sak fra person. 

Hvorfor er det så vanskelig? Kanskje fordi vi først og fremst er følelsesstyrte. Vi dømmer med hjertet, ikke hodet – og lar medienes enkle, fengende fortellinger forme hvordan vi ser verden, uten at vi egentlig stopper opp og vurderer dem kritisk.

Trøstende løgner vs. harde sannheter

Vi liker ofte en trøstende løgn bedre enn den harde sannheten. Populisme – bygget på å fortelle folk det de vil høre, heller enn det som faktisk er realiteten – blir ironisk nok… populært. Politikere lover gull og grønne skoger, men hva skjer når løftene ikke innfris? Når de vakre ordene ikke stemmer med virkeligheten? Folk mister tillit.

Og det er nettopp dette som har skjedd i Amerika: Folk har hørt løfter om likestilling, sosial rettferdighet og en lys fremtid for alle, men ulikheten har bare økt. Mange føler seg etterlatt i et system som lover mye, men gir lite – hvert fall til den gjengse mann i gata. Store ord om «bedre kår» har ikke gitt bedre økonomi; tvert imot sliter middelklassen, mens eliten blir rikere.

«Woke»-kultur, som har blitt fremmet som veien til mer inkludering, har i stedet ført til splittelse og polarisering. Mange opplever at «woke» har gått fra å handle om rettferdighet til å bli en bevegelse som påtvinger verdier, sensur og kanselleringskultur. Dette har store konsekvenser for ytringsfriheten og samholdet i samfunnet. Folks tålmodighet er i ferd med å ta slutt. Folk er lei av vakre ord som ikke reflekterer virkeligheten de lever i.

Trump utfordrer denne utviklingen og har fått støtte fra store stemmer og tidligere demokrater som Elon Musk, som aktivt forsvarer ytringsfriheten og ønsker økonomisk effektivisering, Robert F. Kennedy jr., kjent for sin kritikk av sentralisert makt og korrupsjon, samt fredsprofilen Tulsi Gabbard, som kritiserer korrupsjon og mangel på nasjonal selvbestemmelse. 

I tillegg har han andre kjente profiler med på laget, deriblant Joe Rogan, Tucker Carlson, Ben Shapiro, Dana White, Mike Tyson og Russell Brand. Hva har disse til felles? De er lei. Lei av et narrativ om en «bedre fremtid» som i praksis begrenser frihet. 

De ser at idealet om mangfold og likestilling har blitt et verktøy for sentralisert makt og narrativ-kontroll.

Illusjonen om et utopisk mangfold, med utvetydig likhet og harmoni, er brutt. Nå over halve Amerika ser klart at denne ideen om utopi har blitt til en dystopi. Det som en gang ble sett som mangfold og likestilling har nå blitt et system med mer sentralisert makt, mindre reelt mangfold, dårligere økonomiske forutsetninger og leverkår, og en tilnærming i dagliglivet som nærmest minner om kommunistiske tilstander.

For mange utenforstående kan det kanskje virke som en ekstrem holdning. Men la oss være ærlige: Er virkelig over halve Amerika fascister? Eller ser folk behovet for  en nødvendig motvekt til en utvikling som kan kneble frihet og åpen debatt om vår fremtid?

For mange føles dette som et skritt mot et samfunn der individets frihet må vike for en stadig mer konsentrert ideologisk makt – en utvikling som vekker mistanke hos stadig flere. Noen begynner å trekke paralleller til orwellianske tilstander – en verden der retten til fri tanke sakte forsvinner bak et glansbilde av fellesskap og harmoni. Som i Orwells 1984 risikerer vi at «frihet» blir «slaveri» og mangfold ensretting, mens idealene om åpenhet og toleranse blir verktøy for å styre hva vi kan si, mene og tenke.

Det er allment kjent at Norge ofte følger i USAs fotspor. Amerika har svelget den røde pillen. Jeg venter spent på når det er Norges tur.