Dette er et eksternt innlegg og står for forfatterens meninger.
Ordet er nytt, fra 90-tallet og ikke riktig etablert ennå, men så definitivt et dekkende ord for et høyaktuelt fenomen.
Den 7. september 2023 ga Jake Wallis Simons, den gang redaktør av The Jewish Chronicle i London, ut boken “Israelophobia – the newest version of the oldest hatred and what to do about it”. En måned senere startet Hamas sin pogrom og erklærte for all verden sitt ønske om å utradere staten Israel, en oppfordring til folkemord. Wallis Simons fikk de neste to år løpende beviser for den analysen han trekker opp i boken.
Boken er rikt utstyrt med fotnoter og referanser, den er lettlest og formidler store mengder informasjon på sine knappe 200 sider.
Antisemittismen slik vi kjenner den var i utgangspunktet religiøst betinget, det var kirkens utgangspunkt for dens forbrytelser gjennom århundrene. Med Nazi-Tyskland endret motivet seg, det var rasen som lå til grunn for hatet og forfølgelsene. Det vi nå ser er en antisemittisme som er fokusert på staten Israel, ikke religion eller rase. Alle de gamle argumentene er ikke blitt borte, på langt nær, men fenomenet er blitt først og fremst politisk. Det er blitt israelofobi.
Wallis Simons peker på tre karakteristikker ved fenomenet: demonisering av statens Israel, den fremstilles som ond og en trussel mot verden; bruken av sosiale bevegelser som våpen, en trojansk hest for jødehat og hat av deres nasjonale hjem; og falsifisering, dvs. gjenbruk av nazistisk og sovjetisk propaganda. Mens Nazi-Tyskland dyrket kontakter i Midt-Østen og Stormuftien i Jerusalem stilte seg til Hitlers rådighet (muslimsk SS-divisjon m.m.), så var det Sovjet-Unionen som gjorde moderne antisemittisme global. Og så har selvfølgelig Teheran hengt seg på og spiller sin egen rolle i den internasjonale hetsen.
Da våpenhvilen i Gaza trådte i kraft fikk vi et synlig bevis for hvilken rolle “den internasjonale bevegelsen for sosial rettferdighet” (massedemonstrasjonene i hele den vestlige verden) spiller. Plutselig var aktivistene skuffet, nesten fortvilet, og det var tydelig at palestinernes skjebne interesserte dem fint lite. De hater Israel mer enn de bryr seg om palestinerne.
Deres grunn til å demonstrere (krav om våpenhvile) var bortfalt, og argumentene like så. Det var ingen radmagre palestinere å se, Hamas begynte nesten umiddelbart med selvtekt og myrdet sine egne i alles påsyn. Sudan har gjort at oppmerksomheten nå har flyttet seg, omsider. Men det er ingen aktivister som demonstrerer for at sudaneserne skal få fred og mat. Begivenhetene viser kun at Wallis Simons analyse er korrekt. Israel kan ikke demoniseres for elendigheten i Sudan og da så.
Forfatteren har for vel en måneds tid siden gitt ut en ny bok. “Never Again?” Om hvordan Vesten har forrådt jødene og seg selv. Han er den tredje britiske journalisten som på kort tid har skrevet om den eksistensielle fare som truer ikke bare Israel, men Vesten som helhet. Douglas Murrays bok heter “On democracies and death cults, Israel and the future of civilisation”, og Melanie Phillips bok heter “The builder´s stone”.
Ingen kan si at vi ikke er blitt advart.