Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den britiske journalist og forfatter Melanie Phillips siste bok «The builder´s stone – how Jews and Christians Built The West and How Only They Can Save It» er en grundig analyse av «det virus som angriper det religiøse, kulturelle og moralske grunnlag for de vestlige samfunn».

Forfatteren bruker 10 kapitler på å gå gjennom utfordringene, og så et siste kapittel på «et ti-punkts program for en kulturell motstandsbevegelse». 

Denne meget informative boken er et utmerket utgangspunkt for diskusjoner, den inviterer til debatt. Melanie Phillips omtaler og utdyper sine tanker i dette intervjuet:

Forfatterens utgangspunkt er at vår vestlige kultur er bygget på jødedommen og kristendommen. Denne kulturen er i dag dekadent, delt og demoralisert. Vesten er blitt et vakuum som venter på å bli fylt, og den muslimske verden er rede til å fylle tomrommet. 

Religionen er blitt borte fra våre samfunn og familiestrukturen er gått i oppløsning. Nasjonalstaten som har vært en realitet i 3000 år får nå skylden for mange av våre problemer og avskrives som et ubrukelig konsept. Og vi har fått globalisme og internasjonale organisasjoner som trumfer nasjonalstaten. Eksempelvis er «Human rights» blitt et globalt kodeord for moralsk universalisme. Men nasjonens kollektive hukommelse er forutsetningen for vår kulturelle overlevelse, og religion og familie er i aller høyeste grad en del av samfunnslimet.

For Melanie Phillips er det multikulturelle samfunn en meningsløs umulighet, en oxymoron. Multikulturalisme vil kreve diskriminering av majoritetskulturen. Dette vet vi alle helt ubevisst, det er derfor vi vil ha en bedre integrering av våre innvandrere. Vi vil at de skal bli mer norske. Hvis ikke går det norske samfunn i oppløsning.

Fra Det gamle testamente har vi i tillegg til nasjonalstaten som konsept fått et begrenset monarki som regjerer med folkets samtykke. Dette finner vi igjen i Storbritannia, og grunnlovsfedrene i USA for 250 år siden var seg dette meget bevisst.

Nå står Vesten overfor to dødskulter. Den ene er islam, den andre er Vestens eget dødsønske, et tap av viljen til å overleve. Etter 7. oktober 2023 har Vesten vendt seg mot Israel fordi Vesten har vendt seg mot seg selv. Man slipper barbariet inn i egne land, kulturkrigene raser, «anything goes», det moralske kompass virker tapt og verden ser lite trygg ut.

Forfatteren er utrolig nok ikke pessimistisk med tanke på fremtidsutsiktene. Hun mener at historien om den unike overlevelsen til det jødiske folk gjennom 3000 år kan bibringe noen verdifulle erfaringer til både Vesten og til den kristne kirke som virkelig sliter, men også til helt sekulære mennesker som skyr religion i alle avskygninger. Det første grepet må være «en koalisjon for sivilisasjonen», med det mål å ta tilbake begrepene «samvittighet og sannhet» som er blitt kidnappet og forvrengt. Jødene må ta aktiv del i denne koalisjonen, og danne allianser med kristne, svarte og andre og fordømme to uhyrligheter som Vesten på sjokkerende vis har valgt å overse:

For det første forfølgelsen av kristne i Afrika, Kina og i den islamske verden.

For det andre det institusjonaliserte slaveri som i hovedsak er konsentrert i islamske, afrikanske og kommunistiske land. Religion må få en PR fornyelse og det må kjempes mot den moralske korrupsjon i alle pågående kulturkriger.

Jødedommen og kristendommen må bilegge sine stridigheter og kristendommen må gjenfinne sin styrke dersom Vesten skal reddes. Kristendommen startet som en jødisk sekt og det er ikke urimelig å anta at jødedommen kan bidra med noen erfaringer til sitt avkom. Phillips mener også at man som i jødedommen må sette handling over dogmer og respektere lover og ikke la alt passere. Vi er alle ansvarlige for å bygge samfunnet, vi tar frie personlige valg, uten at det trues med et helvete. Vi må avvise offer-kulturen og skape et samfunn hvor medlemmene føler tilknytning, vi må investere i utdannelse, tradisjon, ritualer og nasjonal hukommelse. Eller sagt på en annen måte: Vi må velge livet.

Et lite folk som etter 3000 år bor i det samme landet, snakker det samme språket og dyrker den samme religionen har utvilsomt noe å lære bort. Det finnes ikke noe tilsvarende eksempel. Mange store og langt større nasjoner er blitt borte for godt i løpet av få generasjoner.

Men jeg må tilstå at jeg personlig sliter med å mobilisere den samme optimisme som Melanie Phillips legger for dagen. Vår kultur og våre verdier er i alle fall i tre generasjoner blitt påført skade, kraftig intensivert de siste 10 år. Hvordan kan vi snu utviklingen og ta livskraften tilbake på kort tid? Og hvor mye tid har vi?

Temaet til tross, boken er lettlest og uhyre informativ, med et rikt noteapparat. Men den er på samme tid en utfordrende bok. Den inviterer både til ettertanke, debatt og til utvidet lesning.