Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
I George Orwells fabel Animal Farm viser han hvor galt det kan gå med sosialistiske revolusjoner. I begynnelsen er slagordet at alle dyr er like, men etter hvert blir konklusjonen at noen dyr er likere enn andre.
Poenget er åpenbart: Revolusjonens ledere forlater sine idealer og ender opp som de pampene de ønsket å erstatte. Norge er ikke et kommunistisk land, men vi har likevel fått et pampevelde her også.
Vi ser tydelig dette når vi ser på inntektene til medlemmene i regjeringen og LO. Næringsminister Jan Christian Vestre tjente knapt 4,5 millioner kroner, mens Jonas Gahr Støre tjente over 3,5 millioner. Lederen for Fellesforbundet, Jørn Eggum, tjente over 1,4 millioner, mens lederen for Fagforbundet, Mette Nord, hadde over 1,5 millioner. LO-sjefen, Peggy Hessen Følsvik, hadde en lønn på over 1,7 millioner kroner i 2022, alt ifølge Klassekampen.
Alle medlemmene i Arbeiderpartiets sentralstyre har millionlønn.
Til sammenligning ligger den gjennomsnittlige industriarbeiderlønnen i dag på 544 700 kroner.
Jeg vil presisere at jeg ikke har noe imot folk som tjener godt, forutsatt at de arbeider hardt og bidrar til verdiskapning. Men det gjør meg forbannet når pampene, som gjør det stikk motsatte, tjener store summer.
Einar Gerhardsen skrev om tiden etter første verdenskrig at det var «dyrtid for de mange og jobbetid» for de få. Dessverre ser vi noe av det samme i dag: Noen er likere enn andre og får betydelig større andel av kaken hvert eneste år.
Vanlige mennesker opplever i dag en økonomisk krise i Norge. Alt har blitt dyrere, rentene har steget kraftig, og vi fikk også nylig enda et strømprissjokk på grunn av kulden.
Det er et helvete for folk med vanlig inntekt, det er til å leve med for pamper, især når alle lønnene deres blir justert for inflasjon hvert eneste år.
Pamper passer på hverandre.
Dette forklarer hvorfor ingenting blir gjort med de problemene vanlige folk sliter med. Problemene deres berører ikke pampene.
Det de er opptatt med er selvrealisering. Det de kaller å gjøre en forskjell, men som for oss andre er luftig eventyrpolitikk.
Krig på Gaza-stripen, et klimatoppmøte i Dubai, det opptar pampene. Da bruker du de store ordene, og pengene sitter løst.
En elektriker som sliter med boliglånet etter en skilsmisse gir de fullstendig faen i.
Det paradoksale her er at de er svært opptatt av problemer de ikke kan gjøre noe med – du må være idiot for å tro at Norge kan skape fred i Midtøsten eller gjøre noen forskjell for klimaendringene – men å gi en elektriker bedre økonomi, er høyst overkommelig: Kutt sløsing, u-hjelp og innvandring fra ikke-vestlige land, og de kunne gitt skatteletter som monnet for arbeidsfolk samtidig som både inflasjonen og rentene ville falt.
Men hvorfor løse problemer som ikke bryr deg? Da heller gjøre en forskjell, selv om du ikke gjør en forskjell.
Hvordan kan vi bli kvitt pampene?
En begynnelse kunne være å si at ingen som får tillitsverv i verken fagbevegelsen eller politikken får høyere lønn enn de hadde i stillingene de kom fra. Hvis en lærer går inn i politikken, bør han eller hun få lærerlønn. Hvis en lege går inn i politikken, bør han eller hun få legelønn. Dette er en god idé som ble lansert av forvalteren og investoren Jan Petter Sissener.
Dette ville sikre at vi fikk ledere som forstår og er i kontakt med utfordringene vanlige folk sliter med, og samtidig holde broilere uten arbeidserfaring unna politikken. Du kan tenke på det som en julegave til hele det norske folk.
Men siden pampene bryr seg mye mer om Gaza enn det norske folk, kan vi se langt etter den julegaven.