Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det skjer mye rart i skjæringspunktet mellom tro, politikk og sterke verdensbilder om dagen.
I Vatikanet har den første USA-fødte paven, Leo, markert seg som en lavmælt, men tydelig stemme. Han har uttrykt bekymring for behandlingen av migranter, etterlyst våpenhvile i Midtøsten og minnet pressen om at de ikke må bli mikrofonstativ for makt i krigstid. En slags stille motvekt til mer aggressive politiske narrativer fra USA.
Samtidig flyter ideer motsatt vei. Milliardæren Peter Thiel har vært opptatt av religiøs og filosofisk tenkning, blant annet gjennom introduksjonen av René Girards idéverden til politikere som JD Vance, som senere selv konverterte til katolisisme. Gamle teologiske og filosofiske begreper trekkes dermed inn i moderne politiske konflikter, der også referanser til Augustin den åndelige grunnleggeren av pavens orden dukker opp i argumentasjon om migrasjon og samfunn.
Men kanskje ingen bærer ideologi mer synlig enn Pete Hegseth.
Pete Hegseth har fått mye oppmerksomhet for tatoveringene sine, som fungerer som en slags visuell historie- og verdikollasj:
På brystet har han et Jerusalem-kors, et symbol med røtter tilbake til korstogene og kristen middelalderhistorie. På armen står uttrykket “Deus Vult” – latin for “Gud vil det” – som opprinnelig var et kamprop under det første korstoget, og som i dag også brukes i mer politiserte sammenhenger.
Trump’s Defense Secretary Pete Hegseth has a “We The People” tattoo, a “Deus Vult” tattoo, and a Christian cross tattooed on his chest and you’re blackpilling? pic.twitter.com/TdVBkxMJ9h
— Ian Miles Cheong (@ianmiles) November 13, 2024
Ved siden av finner vi “Kafir”, arabisk for “vantro” eller “ikke-troende”, et ord som i moderne kontekst kan oppleves svært konfronterende.
Videre har han “Join or Die”, den historiske slangen fra den amerikanske revolusjonstiden som symboliserer samhold mellom koloniene, og “We the People”, de berømte åpningsordene i USAs grunnlov.
Han har også et kors med sverd, inspirert av bibelsitatet om ikke å bringe fred, men sverd – samt 1775 i romertall, som viser til den amerikanske hærens opprinnelse. I tillegg finnes patriotiske motiver som amerikansk flagg kombinert med våpenreferanser.
Til sammen blir det en slags levende historiebok i blekk – der kristendom, krigshistorie og amerikansk identitet ligger tettpakket på samme kropp.
Også i Norge
Samtidig ruller den norske dokumentaren Praying for Armageddon videre i debatten. Den beskriver miljøer der enkelte evangeliske grupper ikke bare forventer endetiden, men aktivt ønsker å fremskynde den. Her blir geopolitikk tolket gjennom et apokalyptisk verdensbilde, der dagens konflikter kan forstås som del av en større, guddommelig plan.
Og hvis vi skrur tiden enda lenger tilbake, finner vi gamle religiøse konflikter mellom Jahve og Baal i det gamle Midtøsten der Baal var en fruktbarhets- og himmelgud, og ble sett som en direkte konkurrent til den bibelske Gud. Slike fortellinger handlet ikke bare om tro, men om makt, lojalitet og hvem som definerte samfunnets moralske retning.
Så til gamlelandet Norge.
Her foregår de store ideologiske kampene ofte i Excel-ark og statsbudsjett. Fremskrittspartiet har nå operert med anslag om at innvandring koster Norge rundt 4 milliarder kroner, mens andre analyser og stemmer har lagt seg så høyt som 400 milliarder.
Forskjellen er så stor at den nesten blir et eget politisk univers i seg selv. Det handler ikke bare om regnskap, men om hva man inkluderer i beregningene, hvilke effekter man vektlegger og hvilket bilde man ønsker å tegne av samfunnet.
Og dermed står vi igjen med et ganske kjent mønster:
I USA diskuteres endetid og tatoveringer som historiefortelling på kroppen. I Vatikanet advares det mot makt og propaganda. I filosofiske nettverk diskuteres ideer som former politiske beslutninger.
Og i Norge krangler vi om hvorvidt kostnaden er 4 eller 400 milliarder.
Forskjellige språk samme spørsmål: Hva er egentlig virkeligheten vi er enige om?
Og svaret er fortsatt like uklart.