Det er 30 år siden.
Den 11. juli 1995 inntok den bosnisk-serbiske hæren byen Srebrenica i Øst-Bosnia. Det markerte begynnelsen på det verste massedrapet i Europa siden andre verdenskrig.
Jeg reiste første gang til Bosnia sommeren 1995, som en del av den norske FN-styrken i UNPROFOR. Jeg hadde befalsskole som militær bakgrunn og hadde nettopp gjort ferdig fire år på Norges Handelshøyskole i Bergen.
I slutten av juni 1995 kom per helikopter fra Split i Kroatia til Tuzla Air Base. Tuzla var en logistisk knutepunkt og et slags fristed i den bosniske krigen – men samtidig lå byen tett opp til noen av de mest brutale frontene, særlig i øst.
Det tok ikke mange dagene før spekulasjonene om mulig et serbisk angrep mot Srebrenica begynte å komme inn til kontoret jeg jobbet på. Og vår jobb var å analysere militære og politisk forhold og rapportere det tilbake til Forsvarsdepartementet.
Men mer erfarne folk enn meg sa at serberne hadde rykket frem tidligere også, uten å gjøre et fullskala angrep.
Men denne gang var det annerledes. En sen kveld i stekende hete juli kom beskjeden om at flere tusen kvinner og barn, og eldre, var på vei i busser til Tuzla Air Base. Bosnisk-muslimske myndigheter ville gjøre et politisk nummer ut av at FN «sviktet» i å beskytte Srebrenica og de ville ikke at UNHCR skulle fordele flyktningene på leire rundt i landet.
Alle skulle til oss.
Rundt flystripen var det mineteip fordi ingen viste om det lå miner der. Vi hadde ikke noe valg og tok sjansen på å sette opp telt der likevel. Mineteipen fjerne vi.
Vi mottok mange sivile på flyplassen, blant dem kvinner, barn og eldre. De var slitne, preget, men få snakket. De kom fra Srebrenic, og snart ble det klart at noe helt katastrofalt hadde skjedd.
Den første natten, før vi hadde fått satte opp telt, var det et fåtall kvinner som hengte seg i trærne. De tok selvmord.
FNs «sikre sone» i Srebrenica hadde falt. Over 8 000 gutter og menn var borte. Mange hadde mistet brødre, fedre, sønner.
Det gjorde inntrykk. Jeg var i begynnelsen av 20-årene, og dette var mitt første møte med krigens konsekvenser – på bakken. Ikke via nyhetssendinger eller rapporter, men gjennom lukten av svette og blod, synet av utmagrede kropper og tomme blikk. Jeg forsøkte å gjøre jobben min.
Jeg hadde ikke vært i nærheten av noe slikt før. Dette var heller ikke det jeg hadde blitt forberedt på gjennom norsk militær utdanning. Det var et møte med en annen virkelighet – en der sivilisasjonens ferniss var tynn, og der volden var systematisk og målrettet. Det var i Bosnia jeg for første gang forsto hva uttrykket «etnisk rensing» faktisk betydde.
Det står mer om det jeg erfarte i Bosnia i boken Veien til Resett.
Fra Jugoslavias oppløsning til etnisk krig
Bosnia-Hercegovina var før krigen etnisk og religiøst sammensatt: rundt 44 % av befolkningen var bosnjaker (muslimer), 31 % serbere (ortodokse kristne) og 17 % kroater (katolikker). Etter at Slovenia og Kroatia løsrev seg fra Jugoslavia i 1991, stemte Bosnia for uavhengighet i februar 1992. Serberne boikottet avstemningen og erklærte sin egen «serbiske republikk» i landet, støttet av Serbia og den jugoslaviske hæren.
Dette utløste en brutal krig der den serbiske siden, under ledelse av Radovan Karadžić og general Ratko Mladić, raskt tok kontroll over store deler av Bosnia. Med militær overlegenhet og støtte fra Jugoslavias tunge våpenarsenal, gikk de i gang med et prosjekt for etnisk rensing – å tømme områder for ikke-serbere ved hjelp av vold, drap, voldtekt og deportasjon.
Hundretusener av bosnjaker og kroater ble drevet på flukt. Men enkelte steder – blant annet i Øst-Bosnia – holdt bosnjakiske styrker stand i isolerte enklaver som ble fullstendig omringet av serbiske styrker.
Enklavene i Øst-Bosnia: Srebrenica, Žepa og Goražde
Srebrenica var før krigen en småby med blandet befolkning, men ble raskt et tilfluktssted for bosnjakiske flyktninger fra omkringliggende områder som Bratunac og Vlasenica, der serbiske styrker gjennomførte systematiske overgrep og massakrer. Etterhvert vokste befolkningen i enklaven til over 40 000, kanskje så mye som 60 000. Samtidig ble enklaven stadig mer isolert og beleiret.
Også de nærliggende enklavene Žepa og Goražde ble utsatt for konstant press. Disse enklavene hadde ingen direkte forbindelse med hverandre eller med resten av det bosnjakisk-kontrollerte området, og overlevde på et minimum av forsyninger fra FN-konvoier eller flydropp. Den norske logistikkbataljonen i Tuzla bidro sterkt til dette.
FN og opprettelsen av «sikre soner»
Etter internasjonalt press vedtok FNs sikkerhetsråd våren og sommeren 1993 å erklære Srebrenica, Žepa, Goražde og noen andre byer som «sikre soner» under FN-beskyttelse. I Srebrenica ble det utplassert en nederlandsk FN-bataljon – Dutchbat – på rundt 400 soldater. Mandatet deres var imidlertid svakt: de skulle beskytte sivile, men ikke føre krig.
Den reelle makten i området lå hos VRS, den bosnisk-serbiske hæren, som kontrollerte alle veier inn og ut og brukte blokade og artilleri for å tvinge enklavene i kne.
Bosnjakiske styrker og ledelse i Srebrenica
Inne i enklaven fantes det også væpnede bosnjakiske styrker. Disse var i hovedsak organisert under 28. divisjon av den bosniske hæren (ARBiH) og ledet av Naser Orić frem til våren 1995. Orić, en tidligere livvakt for Slobodan Milošević, hadde en fremtredende rolle i å organisere motstand. Styrkene hans var dårlig bevæpnet og sterkt underlegne i antall og ildkraft, men kjente terrenget og gjennomførte en rekke raid mot serbisk-kontrollerte landsbyer.
Raidene og de etniske spenningene
Mellom 1992 og 1993 ble flere serbiske landsbyer i Bratunac- og Vlasenica-området angrepet av styrker fra Srebrenica. Angrepene ble delvis begrunnet med behov for mat og forsyninger, men hadde også preg av hevn og desperasjon. I landsbyen Kravica ble rundt 30–50 serbere drept 7. januar 1993 – ortodoks julaften. Ifølge FN og Human Rights Watch ble over 100 serbiske sivile drept i slike angrep, men serbiske kilder opererer med betydelig høyere tall.
Disse angrepene ble brukt som påskudd av VRS for senere hevn. Orić ble senere tiltalt for krigsforbrytelser av Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY), men ble frikjent i ankesaken i 2008. Han forlot Srebrenica kort tid før byen falt – under uklare omstendigheter.
Da helvete brøt løs: Srebrenicas fall, flukten og massakren
Tidlig om morgenen den 11. juli 1995 startet den siste offensiven mot Srebrenica. Den bosnisk-serbiske hæren (VRS), under ledelse av general Ratko Mladić, presset seg inn fra sør og øst. Den nederlandske FN-bataljonen, Dutchbat, som hadde ansvaret for å overvåke den såkalte «sikre sonen», var militært fullstendig underlegen og uten mandat til å gripe inn. På ettermiddagen var byen i praksis falt. Mladić ankom Srebrenica personlig, eskortert av serbiske TV-kameraer.
Tusenvis samlet i håp om beskyttelse
I forkant av angrepet hadde tusenvis av bosnjakiske sivile samlet seg i og rundt den nederlandske FN-leiren i Potočari, et par kilometer nord for Srebrenica sentrum. Det var kvinner, barn og eldre – men også mange unge gutter som hadde kledd seg i sivile klær i håp om å unngå å bli gjenkjent som militært aktive. Dutchbat tillot et begrenset antall flyktninger innenfor leiren, mens de fleste ble liggende utenfor i improviserte telt og på bakken i stekende sol.
Samtidig, i dekning av mørket natten mellom 11. og 12. juli, begynte en kolonne på anslagsvis 10 000 til 15 000 menn og eldre gutter å marsjere nordvestover gjennom skogene mot det bosnjakisk-kontrollerte området rundt byen Tuzla, nesten 60 kilometer unna. Mange av disse hadde bakgrunn som soldater i 28. divisjon, men flertallet var ubevæpnede sivile som så dette som eneste mulige fluktvei.
Massemord i Potočari og omegn
Mladić forhandlet med Dutchbat og tilbød evakuering av kvinnene og barna i busser – som skulle frakte dem nordover til bosnjakisk territorium. Men samtidig startet en brutal utskilling av menn og unge gutter. De ble ført vekk under påskudd av «screening for krigsforbrytere». I virkeligheten ble de fraktet til ulike steder i nærheten – blant annet lagerhaller, skoler og idrettshaller – der de ble henrettet i grupper.
Drapene begynte allerede 12. juli. I én episode ble rundt 1 000 menn låst inne i et lager i Kravica og skutt med maskingevær og granater. I skolebygningen i Grbavci, på gårder ved Branjevo og Pilica, og i bygninger i Nova Kasaba, ble liknende massedrap gjennomført.
En grafisk video kan sees her.
Mange ble først mishandlet eller ydmyket. De døde ble begravd i massegraver med bulldosere, og i ukene som fulgte forsøkte VRS å skjule sporene ved å grave dem opp og spre levningene i sekundære graver.
Det anslås at over 8 000 gutter og menn ble drept i løpet av fem dager, fra 11. til 16. juli.
Dødsmarsjen gjennom fiendeland
Fluktmarsjen, som senere ble kjent som Marš smrti (Dødsmarsjen), var en desperat og dødelig ferd. Kolonnen ble raskt utsatt for bakholdsangrep, artilleriild og snikskyttere fra serbiske styrker. Mange ble drept i direkte angrep, mens andre ble tatt til fange når de ble såret eller kom bort fra hovedgruppen. Noen ble lurt til overgivelse gjennom løfter om amnesti, bare for å bli henrettet senere.
Etter flere døgn med ekstrem fysisk og psykisk belastning – mangel på mat, vann og søvn – kom deler av kolonnen frem til det bosnjakisk-kontrollerte området ved byen Kladanj. Det er usikkert nøyaktig hvor mange som nådde frem, men antallet estimeres til mellom 3 000 og 5 000. Resten ble drept, tatt til fange eller forsvant.
De overlevendes vitnesbyrd
Overlevende har fortalt om kamerater som begikk selvmord for å unngå fangenskap, om menn som ble drevet til vanvidd, og om å klyve over stabler av døde i skogen. Mange mistet brødre, fedre og sønner i løpet av marsjen. Også kvinner og barn i Potočari var vitne til drap, voldtekter og brutal behandling.
En av de mest grufulle episodene inntraff da serbiske styrker brukte fanger som levende skjold mot de bakre delene av kolonnen. Noen ble presset til å rope til sine slektninger i skogen for å få dem til å overgi seg.
Žepa og Goražde etter Srebrenica
Žepa, en annen FN-sone under kontroll av ukrainske soldater, falt 25. juli. Der ble enkelte ledere henrettet, men det forekom ikke massedrap i samme skala som i Srebrenica. Goražde, lenger sør, ble forsvart bedre og overlevde krigen. Enklavene var hele tiden under press og ble brukt som politiske forhandlingskort.
Etterspill og domfellelser
Srebrenica-massakren ble senere klassifisert som folkemord av både Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia og Den internasjonale domstolen i Haag. Mladić og Karadžić ble dømt til livsvarig fengsel. Over 40 andre personer har blitt dømt for medvirkning.
Hvert år 11. juli holdes det minneseremonier i Potočari. Over 6 700 ofre er blitt identifisert og gravlagt i den offisielle minnelunden. Arbeidet med å finne og identifisere de siste ofrene pågår fortsatt.
I år er det 30 år siden hendelsene.