Dette er en kommentar.

Like etter valgseieren i november virket motstanden mot Trump å være kapitulert. Nå var det ikke en enslig mann som ville ta plass i Det hvite hus slik det var i 2017, men han var støttet opp snarere av en hel horde lojalister som gjennom åtte år hadde tatt kontroll over Republikanerne, de konservative, over høyresiden.

Trump skapte optimisme i USA. Under WEF-møtet i Davos i slutten av januar merket flere seg gapet mellom selvsikre amerikanske næringslivsledere og investorer og deres nedtrykte europeiske motparter.

Drøyt to måneder senere er situasjonen endret, men uten at et klart nytt bilde trer frem. Det er blitt en oppgave å «føle seg frem» når det gjelder å tolke virkningene av Trumps person og metoder.

Antallet som tror på Trumps analyser og gjennomslagskraften av hans forhandlingsteknikk minker. Også i den amerikanske eliten.

Det er tollpolitikken som er hovedårsaken. Men ikke den eneste.

Det begynner å demre selv for de som så Trumps egenrådighet som en forutsetning for å rive ned et usunt institusjonelt og ideologisk «regime» i Vesten at de samme egenskapene har en bakside. 

Det vi nå kanskje ser er at en Trump som «skaper sin egen virkelighet», funger godt til å bryte ned noe eksisterende og vinne oppslutning, entusiasme og valg. Men når Trumps idiosynkratiske (egenrådige) ideer skal omsettes i handling og politikk i den virkelige verden, får det en annen konsekvens.

Man kan, som blant annet sjeføkonom Elisabeth Holvik påpeker, godt se rasjonale bak å ville hente industri og fabrikker tilbake til USA og at toll er en måte å få det til på. Globaliseringen har tjent en elite i USA meget godt, men arbeiderklassen har stagnert. Og ikke minst er det et spørsmål om nasjonal sikkerhet og beredskap. Å gjøre seg avhengig av Kina er risikabelt.

Måten de ulike tollsatsene har blitt beregnet direkte av de respektive lands handelsoverskudd med USA, har gjort mange tvilende til hva Trump egentlig vil oppnå. Er det faktisk frihandel og tilgang for amerikanske aktører eller er det toll for tollens egen del? 

Onsdag snudd Trump, og utsatte tolløkningene i 90 dager for de land som ikke hadde erklært mottiltak. Med Kina har det eskalert til en tollsats på over 134 prosent. Onsdag steg aksjemarkedene fenomenalt, men de falt som en steil igjen på torsdag. Trumps «grunnsats» på 10 prosent toll for alle, står fortsatte ved lag. Heller ikke det er ubetydelig.

Det gjenstår å se hva som skjer videre. På et pressetreff etter et kabinettmøte torsdag, var Trump vag på hva som ville skje fremover. Han virker ikke like bestemt på at tollsatsene kom til å bli brukt like aktivt.

Og denne usikkerheten rundt hva Trump motiveres av og hva spillereglene egentlig er, og om de er konsekvente, kan komme til å ha en dempende effekt på konsum og investeringer i verden så vel som i USA som Trump kanskje ikke har tenkt godt over.

«Bilprodusent» Elon Musk er ikke overraskende lite positiv til tollsatsene. Hans kritikk rammer strengt tatt Trump direkte selv om Peter Navarro er den han utveksler offentlige skjellsord med.

Trump selv er den som sitter i førersetet. Han har full kontroll over egne handlinger. Folk rundt ham er fortsatt underdanige i alt de sier. Tariffer er et «vakkert» ord og det gir klingende mynt i statskassa, sier Trump. 

Trump synes overbevist om at verden har lurt USA til å kjøpe mer enn de eksporterer og at toll er måten å snu dette rundt. 

Andre vil kanskje mene at det er de som kan konsumere mer enn de produserer som er de som trekker fordeler av systemet der dollaren er reservevaluta og som gjør det permanente underskuddet på handelsbalansen mulig.

Trumps selvbilde

I et pressetreff med Benjamin Netanyahu denne uken kom de inn på Syria. Trump skrøt da av Tyrkias president Erdogan, og han sa at han ikke trodde det var noen uenigheter mellom Tyrkia og Israel som ikke kunne løses ved at han selv snakket med hhv Netanyahu og Erdogan om det.

Samtalene som skulle foregå med Iran om atomvåpenprogrammet annonserte Trump for åpen mikrofon. Dit sender han Steve Witkoff, som er mannen som også er Trumps forhandler om Gaza og når det gjelder Russland/Ukraina.

Witkoff har som Trump sin bakgrunn fra eiendomsmarkedet i New York.

Kan det være at vi har en president som undervurderer kompleksiteten i politiske konflikter og verdien av fagkunnskap? Er det rimelig å tro at Witkoff ved sine menneskelige egenskaper kan kompensere for dybdekunnskap om de ulike partenes perspektiver og finne kompromiss om flere ulike «uløselige» konflikter på samme tid?.

Kan Trumps person og «unike» forhandlingsmåte løse noe ingen andre har greid?

Det er kanskje naivt å tro at Russland, Iran eller Kina eller radikaliserte Hamas-tilhengere vil gjøre ting bare fordi Trump vil det. Og især ikke nå som Trumps aura av uovervinnelighet ser ut til å svinne litt.

Trumps tidligere sikkerhetsrådgiver John Bolton skrev nylig at det ikke er slik at Trump lyver så mye. Utsagn han kommer med er oftere noe Trump tror på selv, mener han.

Og det Trump tror på, er ikke minst sine egne evner. Vi er i ferd med å få greie på hvor langt disse evnene strekker seg. Vil den amerikanske økonomien klare seg gjennom markedsuroen? Klarer Trump å holde republikansk flertall etter mellomvalgene i 2026?

På den internasjonale arenaen kommer nok svarene enda raskere. Trump har satt en tidsfrist på forhandlinger med Iran på bare måmeder Witkoff møter Irans utenriksminister i Oman lørdag. Kravene på Iran har vært betydelige og vil der som de står ved lag innebære tap av ansikt for mullaene der borte.

Riktignok har Witkoff kommet med signaler om at USA kan være villig til å lempe betydelig på de opprinnelige posisjonene om en fullstendig avvikling av atomprogrammet (anrikning), men et slikt kompromiss kan utsette Trump for kritikk fra Israel og andre om at det er han som er taperen i forhandlingene.

I bakgrunnen henger trusler, som også Trump har gjentatt, om å bombe.

Forsøkene på å forhandle fred i Ukraina ser allerede ut til å ha mistet moment. Fravær av en slutt på kamphandlingene der vil i seg selv svekke Trumps aura av magi. 

Når det gjelder Kina, er det færre insentiver for Xi Jinping å skulle inngå kompromiss med en Trump som blir oppfattet som inkonsekvent, egenrådig og «out of touch with reality» enn den Trump vi forestilte oss fra november til januar.

Men hva som skjer i Trumps hode om verden og USA ikke gjør som han trodde, er vanskelig å si. Pausen har satte i innføringen tollsatser, kan være et tegn på at Trumps beryktede «pragmatisme», en egenskap viktig i forretningsverden, fortsatt gjelder.

Men i finansmarkedene er politisk pragmatisme også et mulig signal om uforutsigbarhet og risiko. Og det kan svekke USAs rolle som «sikker havn» i urolige tider. Renten på amerikanske statsobligasjoner og har steget kraftig den siste tiden, og dollaren faller. Slike utslag svekker Trumps makt og gjennomslagskraft ytterligere.

Vi lever i interessante tider.

Se Ole Asbjørn Ness og Helge Lurås snakke om «status» på Trumps verden her.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Bankene «tryller» penger ut av intet: Slik fungerer fiat-pengesystemet (+)