Kjell Inge Røkke er utvilsomt en dyktig industrimann og han har skapt tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Men han har ikke gjort dette uten å ta i bruk infrastrukturen her og nyte godt av så vel sine politiske kontakter som subsidier og bidrag fra staten.
Røkkes forbindelser til Arbeiderpartiet er noe Erna Solberg har påpekt på sin egen blogg. Dette skrev hun i 2009:
Jens Stoltenberg har likt å bli avbildet sammen med Kjell Inge Røkke, som har visst å si de riktige tingene til rett tid. Røkke stemmer Ap, har ikke problemer med skattenivået i Norge og andre ting som mykt glir inn i Youngstorgets øreganger.
Ja, Kjell Inge Røkke er liksom blitt ideal-kapitalisten. Og de vet å ta vare på sine venner i Arbeiderpartiet.
For mens nesten samtlige arbeidstakere og landets små og mellomstore bedrifter har fått skatteøkninger i gave fra Stoltenberg-regjeringen, har enkelte fått maks uttelling motsatt vei. Hittil har statens oppkjøp av aksjer fra Røkke vist seg å være en gullgruve for Røkke, mens det har vært en fiasko for fellesskapet og den aktive næringspolitikken.
Det hun viste til var et tap for staten på ca. 4,4 milliarder på et redningsoppkjøp i et Aker-selskap eid av Røkke i 2007. Kortversjonen er at den rødgrønne regjeringen satset 4,8 milliarder kroner av statens penger til å kjøpe aksjer i Aker Kværner Holding – angivelig for å holde selskapet på norske hender, skrev Nettavisen i 2020.
Du kan knapt drive business i Norge i dag uten at du må ha forbindelser inn i de mange statlige enheter som sitter med kapital så vel som reguleringsmyndighet. Dette har Røkke klart bedre enn de fleste. Som han skriver i sitt eget brev startet han med to tomme hender. Han har kun 9 års skolegang og fikk hyre på fiskebåt. Han reiste til Seattle i 1980 som 21-åring. Der bygde seg opp innen eiendom og rederi. Han flagget hjem til Norge som 42-åring, da var han allerede involvert innen industri her hjemme.
Kapital har regnet ham som Norges 8. rikeste person, med en formue på 36 milliarder kroner. Det er Aker-imperiet som er hans forankring.
Les også: Hvem skal be om unnskyldning for innvandringspolitikken som er ført?
Det finnes gode argumenter mot høy formueskatt. Motstand mot den handler ikke bare om grådighet fra rike mennesker. For folk som driver små bedrifter, vil det hemme virksomheten og være negativt også for samfunnet at de tvinges til å tappe selskapet for kapital for å betale formueskatt. Samtidig er det ikke til å undres over at folk helt uten formue mener de rike må betale mer.
Beregningen over hva Røkke må ta ut i utbytte for å betale formueskatten på 350 millioner, kan sjokkere de fleste. Det dreer seg om over 600 nillioner i utbytte per år. Det er ikke bærekraftig med et slikt skattesystem som Ap og Sp legger opp til.
Det er nå en økt formueskatt i tråd med det Ap/Sp regjeringen har vedtatt. Røkke flytter fordi han ikke vil betale. Han vil beholde mer av pengene selv, eller dele dem ut til formål han, snarere enn staten, bestemmer.
Men med på lasset forsvinner også skattepenger knyttet til hans formue. Det er ikke slik at Sveits har null skatt. Noe får landet igjen for at Røkke nå tar bosted i Lugano, Sveits. Slik de også får noe ut av en annen kjent skatteflyktning, Bjørn Dæhlie.
Man kan definitivt mene at den norske stat ødsler bort penger på meningsløse formål, det være seg subsidier til «grønne» virksomheter, fånyttes integreringstiltak, kultursubsidier eller bistand som ender i byråkrati og korrupsjon. Slik sett kan man ha sympati med en rikmanns motvilje mot å bidra til statens sløseri slik enhver annen skattebetaler også kan bli frustrert. Men det er neppe slik at Røkke har vurdert de ulike lands statsbudsjetter opp mot hverandre og funnet det sveitsiske mer i tråd med sine egne filantropiske interesser. Han vil ikke betale mye til noen stat, punktum.
Det er ingen som bør tvinge Kjell Inge Røkke til å oppholde seg i Norge mer enn han har lyst til. Og at han vil trappe litt ned, som han skriver i brevet, er han også vel unt. Han har trolig jobbet steinhardt og mye hele sitt liv.
Men da kunne han i stedet kjøpt seg et feriested eller flere i sørligere deler av Europa og fortsatt å ha sin skattemessige tilknytning til Norge. Sannsynligvis vil det fremover bli slik at Røkke må telle dagene godt for å ikke oppholde seg mer i Norge enn han etter skattereglene har lov til. Denne flyttingen lukter skattemotivasjon lang vei.
For en mann som har nytt så godt av den norske stat og fellesskapets ressurser i oppbygningen av sin egen enorme formue, burde det vært en selvfølge at han forble skattemessig tilknyttet dette landet. I stedet velger han å gi bort av pengene sine sveitsere og deres mer eller mindre god formål. Han har meg bekjent ingen tilknytning dit utover de skattemessige reglene.
Røkkes utflytting er et varsku om at flere med fornuer vil gjøre det samne. Skattepolitikken må endres. Men likevel er det grunn til å være kritisk til denne flyttingen, Kjell Inge Røkke. Du har selv tatt fordel av det Ap-styrte Norge som har utformet denne skattepolitikken. Vi bør også ha forventninger om en viss patriotisme blant de aller mest suksessfulle i dette land. Har du råd, bør du bli.
Så får vi andre heller sørge for at det blir flertall for en mer bærekraftig og næringsvennlig skattepolitikk.