Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.
Er det første gang du hører dette ordet? Det var det også for meg, for ikke så lenge siden. Det er ikke så rart hvis ordet er nytt for deg. Du har ikke et manglende ordforråd. Et «kakistokrati» tilhører nemlig sjeldenhetene. Men nå virker det som om kakistokratier dukker opp på løpende bånd, især i vestlige land.
Wikipedia definerer kakistokrati som «en styreform hvor landet er styrt av de verste, minst kvalifiserte og mest skruppelløse innbyggerne».
Hva som menes med «verst» blir her et tolkningsspørsmål. Det kan være snakk om dumme, onde eller korrupte politikere, eventuelt en kombinasjon av alle tre. Men de aller farligste er intelligente og onde.
Da jeg forstod ordets betydning for ikke så lenge siden, så slo det meg umiddelbart at det er hva vi har i Norge – i dag. Og jeg mener dette helt seriøst, uten ironi.
Hvorvidt det er dumskap, ondskap eller korrupsjon som preger dagens norske politikere mest, er ikke opp til meg å bedømme. Jeg ser litt av alt i dagens regjering, og i bredere forstand i hele stortinget.
Dumskap, eller den mer akademiske formuleringen «manglende kompetanse» er ikke nytt. Det har bygget seg opp over flere år en tradisjon der ministre ikke har spesialkunnskap om departementet de leder. Derfor kan man fritt flytte ministre mellom vidt forskjellige departementer, uten at mediene stiller spørsmål. En forflytning skjer først når folket, og mediene, over tid avdekker spesielt begrensede evner hos den gjeldende ministeren.
At enkelte ministre blir flyttet på, betyr ikke at de resterende er kompetente til departementet de leder. Det betyr kun at de skjuler deres inkompetanse bedre, og således blir sittende regjeringstiden ut, hvor de oftest gjør mer skade enn gavn.
Når det gjelder dagens regjering så vil jeg påstå at ikke en eneste av ministrene burde sittet i regjering. Den ene flausen etter den andre dukker opp. Noen blir blåst opp i mediene, andre blir dysset ned. Siste flause i en lang rekke er landbruksminister Sandra Borch, som sitter med hendene i fanget og ser på at vinterens matforråd råtner, fordi bøndene ikke har råd til å betale for den strømmen som trengs for å lagre maten frem til våren.
Fra tidligere har vi skandalen omkring den særs inkompetente tidligere energiministeren Marte Mjøs Persen. Da hennes inkompetanse ble for avdekket, så gjorde Støre henne til arbeidsminister. Inkompetansen ble med andre ord ikke fjernet, kun omplassert. Dette er vanlig praksis. Da jeg ikke regner med at Persen har en større kunnskap om arbeidslivet enn om energi, så regner jeg med at hun nå sitter der og gjør skade på arbeidslivet i stedet for på kraftområdet. Forskjellen er at mediefokuset på henne er minimert.
Persen ble erstattet av den like inkompetente – men mer arrogante – Terje Aasland. Han sitter i stillingen fortsatt, utrolig nok. Han er blitt avdekket flere ganger, sist i Debatten på NRK, hvor kun han og investor Øystein Spetalen deltok. Der kunne vi bevitne Aasland lyve til hele folket, i beste sendetid. Den eneste grunnen til at han fortsatt besitter den viktige ministerposten, er ideologi. Støre synes å ha omgitt seg med klimafanatikere som Aasland, Espen Barth Eide og Jan Christian Vestre, og plassert dem i ministerposter. Dette er ekstremister og meget farlige personer som er villige til å ofre alt av norsk velferd for å oppfylle Paris-avtalen og nå klimamålene. Disse ministrene er totalt blottet for empati med den norske befolkningen. Deres lojalitet ligger ikke i Norge. Tvert imot. Alle har kommet med uttalelser som kan betegnes som folkefiendtlige. Når ideologi trumfer kompetanse og det beste for landets innbyggere, så nærmer vi oss styreformen til Taliban og Nazi-Tyskland.
Les mer: Det vil kreve en enorm folkelig mobilisering å «renasjonalisere» norsk kraftpolitikk
Det pågår spekulasjoner i kommentarfeltene om hvor deres lojalitet i så fall ligger. Det snakkes om EU, FN og WEF. Antakelig er alle disse riktige svar, men noen bekreftelse får vi selvfølgelig ikke. Man må lese mellom linjene. Og av og til skjer det en glipp, hvor de avslører seg, som da DNB sjef Kjerstin Braathen, tydelig hjernevasket av WEF-ideologi, uttalte at «folk må lære seg å lide mer». Da forstår man at det eneste som er sikkert, er at de ikke jobber for nordmenns beste.
Og så har vi Støre selv. Jeg har samlet et knippe av uttalelsene han har kommet med på det knappe året siden han besteg statsministertronen.
“Det er lenge til neste valg” (som svar til spørsmål om det bryr ham at Ap raser på meningsmålingene).
“Folk flest har ikke fått det verre” (om private husholdningers økonomi, til tross for at hans politikk står bak moderne histories største inndragelse av privat kjøpekraft).
“Vi driver omfordelingspolitikk” (som svar på om han har tenkt å gi mer tilbake til husholdninger som betaler skyhøy strømpris).
“Det Norge vil jeg ikke være statsminister i” (om å kutte i strømeksporten).
“Norge går så det griner” (om at statskassen fylles opp av folks private midler).
“Vi må tåle noen konkurser”.
Og det siste i en lang rekke av arrogante og empatiløse utspill; «Jeg lukker ikke døren for ideer som kan ta Europa fremover.»
Det er tydelig at Støre ikke har Norges beste i tankene. De som ennå ikke har fattet det kan umulig ha åpnet en avis siden august 2021. Eller de har en meget imponerende evne til fornektelse.
Støres «omfordelingspolitikk» handler stort sett om å dra inn milliarder av kroner gjennom en snikinnført ekstraskatt, og gi noen millioner tilbake i brillestøtte. Hans kutt i offentlige prosjekter som veibygging og velferd, som er varslet foran høstens statsbudsjett, handler ikke om å kjøle ned økonomien for å redde folk fra galopperende renter. Galopperende renter har vi allerede. Det handler om at vi skal betale mer i skatt, og få mindre tilbake for pengene. Resten skal gå til onkel Støres pengebinge, som han skal dele ut etter personlig forgodtbefinnende, primært til utland og til grønne tiltak som koster det hvite ut av øyet. Hvem glemmer at noe av det første han gjorde, etter kun noen dager som statsminister, var å gi 15 milliarder av dine og mine penger til klimatiltak i u-land under konferansen i Glasgow. Han bare ga dem bort. Det ble neppe behandlet i Stortinget i forkant.
Jeg tror mange husker møtet Støre hadde med den tyske forbundskansleren Olaf Scholz i august. Før møtet hadde folk en forventning om at Støre ville tale nordmenns sak og gjøre det tydelig for Scholz at norsk kraftforsyning kommer foran eksport av kraft til Tyskland. Dette var forventninger Støre selv la opp til innen møtet. Støre uttalte at «hvert land må ta ansvar for sin egen forsyningssikkerhet». Da sendte han signaler som ga nordmenn fornyet håp om at vinteren ville bli reddet, og at vi kanskje hadde tatt feil av Støre, og at han tross tidligere tafatthet endelig ville stå opp for oss.
Men hva skjedde på møtet? Ingenting. Ihvertfall ingenting som gavner nordmenn. Det var ingen hardtslående Støre som møtte Scholz. Norsk forsyningssikkerhet stod ikke på agendaen. Tvert imot, møtet endte med et enda tettere samarbeid og planer om kostbar grønn utopi. Det norske folk ble alvorlig forrådt på dette møtet. Og kanskje like ille – pressen stilte ikke ett eneste kritisk spørsmål til hvorfor Støre, igjen, hadde solgt Norge og nordmenn til EU.
Det var etter dette møtet jeg for alvor fikk øynene opp for hvor farlig Støre er for Norge. Støre vet nå hva han gjør. Han vet også hvilken prekær situasjon Norge befinner seg i. Han vet at hverdagen blir dyrere for nordmenn for hver uke som går. Han vet at konkursene kommer. Ikke bare av noen få, ikke levedyktige bedrifter. Men mange konkurser, også av bedrifter som i mange år har gått med overskudd. Han vet at Norge får kraftmangel til våren. Og han løfter ikke en finger.
Dette er ikke dumskap. Det er ondskap.