Vi er avhengig av at politiske partier innrømmer grunnleggende feil i tankemåte over mange år. Det trengs en sterk kriseforståelse. Forutsetningene for fremtiden må revurderes. Store deler av befolkningen må i tillegg forstå og interessere seg for problemet over tid.

Det blir derfor ikke lett, kanskje nesten umulig å frikople Norge fra Europa når det gjelder strøm. En enorm folkelig mobilisering må i så fall til. Norske politikk og forhold til EU vil settes på prøve.

Alvor

Politikerne har ikke forstått alvoret, mener Trygve Hegnar og spår at flere bedrifter vil velte på grunn av de skyhøye energiprisene hvis ikke tiltak eller støtte settes inn. Det kommer i tillegg til husholdningenes økte kostnader, men de får i det minste en viss «strømstøtte».

Norge er et land hvor strøm blir brukt til svært mange formål sammenliknet med mange andre land, ikke minst til oppvarming. Når strømmen til tider er ti og endog hundre ganger så dyr som den historisk har vært, sier det seg selv at det gjør et innhugg.

Nesten 90 prosent av Norges egen strømproduksjon kommer fra vannkraft. I 9 av 10 år er det tilstrekkelig tilsig til å gjøre oss selvforsynt, og i unntaksår kan vi trekke ned magasinene. De som argumenterer for at de sist utbygde kraftkablene til England og Tyskland bidrar til norsk forsyningssikkerhet, snakker mot bedre vitende. Utvekslingen vi har hatt i Norden, i sær med Sverige, hadde vært mer enn tilstrekkelig for Norges del.

Fornuft om energisituasjonen har blitt presset frem av enkeltpersoner, som Kjell Erik Eilertsen, Eivind Salen og Jon Hustad. Deres og andres engasjement har skapt en etter hvert ganske stor gruppe nordmenn som det siste året har tilegnet seg selvstendig kunnskap om energipolitikken. Det er ganske imponerende å se hvor stor innsikt mange helt vanlige mennesker har om de komplekse årsakene og problemene som har oppstått.

Les også: Jon Hustad om «idiotiske» forslag: – Batterifabrikker i Nord-Norge vil øke strømprisen markant

Det koster bare ca. 11 øre KWh å produsere norsk vannkraft. Med de prisene som har oppstått og enda høyere priser er varslet (opp mot 20 kr KWh), er derfor fortjenesten enorm for de som er involvert i produksjon, distribusjon og salg.

Norske politikere har gjennom en rekke beslutninger siden tidlig på 1990-tallet gjort kraft til en vare som skal omsettes i et marked der aktørene har profitt som målsetting. I tillegg har de sørget for å integrere Norge i europeiske kraftmarkeder. Siden Norges strømproduksjon relativt til det enorme europeiske markedet er så liten, betyr det i praksis ingen særlig prisutjevning, men heller at europeiske priser importeres til Norge.

Invasjonen av Ukraina og de påfølgende europeiske sanksjonene mot Russland, har åpenbart spilt en rolle i å skape den knappheten som nå driver prisene oppover. Det har gjort situasjonen akutt. Men det er utilstrekkelig realisme og dårlig planlegging over de siste 10-15 år i Europa som er det egentlige problemet. Med bakgrunn i overbevisningen om at fossil energi må fases ut, har man bestemt at kullkraftverk, som tidligere var en bærebjelke, skal legges ned, særlig gjelder det Storbritannia. Også atomkraftverk er lagt ned, selv om de ikke bidrar til CO2-utslipp i særlig grad. Den sol- og vindkraften som er bygget, gir bare variabel mengde, og det er ikke tilstrekkelig med balansekraft.

Ikke bare er kraftverk lagt ned og nye heller ikke planlagt, det har samtidig vært liten appetitt for å lete etter og starte fossile energiprosjekter. Dette har flere aktører i bransjen påpekt i mange år allerede, men olje- og gasselskaper har blitt presset av opinion og kapitalforvaltere til å planlegge seg bort fra fossile energikilder. Siden det kan ta et tiår eller mer fra man leter i et prospektivt olje- eller gassfelt og til energien flyter ut, er det eldre beslutninger som nå viser sine konsekvenser.

Energi er ikke en hvilken som helst vare, det er en nødvendig innsatsfaktor i aktivitet. Og det er tilgang til energi annet enn den vi skaper gjennom forbrenning i egen kropp som har vært en forutsetning for alle menneskelig fremganger. Bruk av husdyr til transport er en slik utnyttelse av energi, det samme er bruk av seil, møller, dampkjeler og senere forbrenningsmotoren og kjernekraft. Fossile energikilder er sterkt konsentrert solenergi som er relativt lett å frakte og kan lagres. Det er fordi vi har fått bedre energikilder at også velstanden har økt. Å kutte ut det beste vi har hatt i form av kraft oppnådd, vil selvfølgelig ikke bli lett.

Men det er kanskje det vi kollektivt har lurt oss til å tro i løpet av de siste årene. De som har tatt til motmæle, har blitt stemplet som klimafornektere. Derfor har det heller ikke vært noen stor oppmerksomhet rundt de som har advart om at fornybar energi ikke vil klare å kompensere for det politisk og ideologisk styrte bortfallet av fossil energi. Og det er ikke bare tidligere kraft som må erstattes, det totale behovet øker også år for år. For med økte lønninger, kommer økt forbruk, og forbruk innebærer at det har gått med energi.

Les også: Tidligere NRK-journalist om Erna Solberg: – Rart at folk ikke oftere ber henne holde kjeft

Når krybben er tom, bites hestene, som det heter. Det har vært stort politisk flertall i Norge over mange år for at vi skal knytte oss økonomisk til EU i form av ulike avtaler med EØS i bunnen. Å knytte seg til EUs energimarked og EUs planlegging (eller mangel på realistisk planlegging) har vært en del av denne EU-tilpasningen de siste drøye 10 år. Det er nok sannsynlig at aktører i kraftbransjen har forstått at prisene ville øke kraftig. Men trolig har verken disse aktørene eller norske og europeiske politikere forstått hvor stor knapphet og høye priser det ville bli. Det har simpelthen ikke vært noen realistiske analyser om tilbud og etterspørsel på et regionalt og globalt nivå.

Hadde Norge isolert sitt strømmarked i betydelig grad, ville prisene vært langt lavere enn nå selv i et fritt, innenlands marked. I 2021 var strømforbruket 139,5 TWh, mens produksjonen var 157 TWh.

Totalt var tilsiget i 2021 historisk sett ganske lavt på 122,8 TWh, ifølge NVEs beregninger. Det var et tørrår. Men året før var tilsiget hele 180,2 TWh. Jevnt over vil Norge være selvforsynt, kan regulere seg selv gjennom magasinene og kunne gitt næringsliv og forbrukere i dette landet strøm til godt under 30 øre KWh hvis man ikke hadde knyttet seg til et marked i Europa med mye høyere produksjonskostnader og mer markert knapphet på strøm.

Gruppen «Vi som krever billigere strøm» har 600.000 medlemmer på Facebook. Det er varslet en stor demonstrasjon 19. september. Aviser og sosiale medier flommer over av folk som er engasjert og til dels også forbannet. Politikere omtales som handlingslammet, uten ryggrad og det som verre er.

Den eneste praktiske løsningen for å få ned strømprisen i Norge er å frikoble oss fra prisene og markedet nede i Europa. Kablene må billedlig talt kuttes. Det omtales som «usolidarisk» av noen også her til lands. Spørsmålet er også om det er lov i henhold til de avtaler Norge allerede har skrevet. I beste fall for Norges del, er det et spørsmål i tvil selv under henvisning til forsyningssikkerhet og utsikter til mulig rasjonering. EU-kommisjonen mener åpenbart at Norge ikke kan begrense eksporten gjennom kablene.

Det krever dermed en betydelig politisk mobilisering her i landet for å endre den kraftintegreringen med Europa som allerede er et faktum. Norge må gjøre ting som trolig strider mot plausible fortolkninger av avtaler vi har forpliktet oss på.

Det blir dermed et politisk slagsmål som må gjøres med EU og land som Norge ellers baserer seg på for en rekke økonomiske og sikkerhetspolitiske forbindelser. Jeg sier ikke at dette er umulig, men det er viktig å forstå hvor mye innenlandsk politisk storm som må mobiliseres i Norge før vi får politikerne til å velge å gå imot sine europeiske kollegaer snarere enn å avvise sin egen befolknings krav. Dette kravet fra befolkningen må i seg selv bli så sterkt at det skaper forståelse i EU og hos naboland for at den norske regjeringen velger å bryte inngåtte avtaler.

På sosiale medier og på kommentarplass er det nå krav om hva politikerne må gjøre. Og det i seg selv er viktig at skjer. Her må det en folkelig mobilisering til av en dimensjon vi vel ikke tidligere har sett. Men skal vi være ærlige med oss selv, må vi også forstå hvordan dette oppleves fra den posisjonen rikspolitikerne har.

Det liten tvil om at enorme feil er gjort i norsk energipolitikk. Vi skulle aldri tillatt den tilknytningen til europeiske lands dysfunksjonelle energimarkeder som har funnet sted. Og konsekvensene for arbeidsplasser og samfunn kan, som Hegnar er inne på, bli enorme.

Men vi må samtidig leve i virkelighetens verden. Det er en kraftig politisk kamp som må tas med de vi anser som allierte land. Her er det mange hensyn å ta, og de må forvaltes av regjering og storting. Den komplekse debatten om disse hensynene må vi klare å ta, samtidig som det folkelig kravet i all dets rene frustrasjon kan benyttes som brekkstang mot våre europeiske land.

Det blir ingen enkel prosess. Vi går en interessant tid i møte.

Støre mener folk ikke har fått det verre. Men i kommentarfeltene raser de