En ny, fagfellevurdert studie publisert i BMJ Science konkluderer med at biologisk kjønn ser ut til å være en viktigere faktor for en idrettsutøvers prestasjon enn deres selverklærte «kjønnsidentitet.»

Studien, utført av Dr. John Armstrong ved King’s College London, Dr. Alice Sullivan ved University College London og George Perry, en uavhengig amerikansk forsker, analyserte resultatene fra 21 løp i New York Road Runners «non-binære» kategori, der både biologiske menn og kvinner konkurrerer.

Forskerne presenterte to hypoteser. Den ene er det til nå rådende inntrykket om at biologisk kjønn er en avgjørende faktor for idrettsprestasjoner og at biologiske menn ville prestere bedre enn biologiske kvinnelige utøvere, uavhengig av om de identifiserte seg selv som ikke-binære. Den andre hypotesen var at kjønnsidentitet påvirket idrettsprestasjoner, med antatte samfunnsmessige kjønnsforskjeller som påvirket resultatene.

Dataene viste en kjønnsforskjell mellom biologiske mannlige og kvinnelige løpere, og det var ingen bevis for at forskjellen ble mindre på grunn av deres kjønnsidentitet.

– Kjønnsidentitet er tydeligvis viktig for mange mennesker, men likevel har biologisk kjønn betydning.

Det sier Dr. Armstrong i en kommentar som presenterer funnene.

– Gitt mangelen på empirisk støtte for kjønnsidentitetsteorien, bør man ikke automatisk anta at kjønnsidentitet er en kraftigere forklaringsvariabel enn biologisk kjønn. Siden biologisk kjønn er en objektivt målbar binær variabel, har det betydelige forklaringsfordeler over kjønnsidentitet.

Videre viser analysene en indikasjon på at utøvere som identifiserer seg som ikke-binære faktisk kan være tregere enn andre utøvere når både kjønn og alder tas i betraktning.

Nå får studien kritikk for å presentere det som mange mener var helt opplagt, og ikke noen banebrytende funn i det hele tatt.

Er ikke dette fullstendig opplagt?, spør en X-bruker Dr. Armstrong.

Ikke nødvendigvis, svarer forskeren, som henviser til en forskningsartikkel i Scientific American som mener «Ulikheten mellom mannlige og kvinnelige idrettsutøvere er ikke et resultat av iboende biologiske forskjeller mellom kjønnene, men av skjevheter i hvordan de blir behandlet i idrett.»

Forskningsrapporten, skrevet av Cara Ocobock og Sarah Lacy, utfordret teorien om «Mannen som jeger», som hevder at menn har utviklet seg som jegere mens kvinner ikke har, og at denne arbeidsfordelingen har drevet menneskeevolusjonen.

Les også: Av hensyn til de transkjønnede: – Gymlærere må slutte å dele inn i gutte- og jentelag

Skal vi tro Ocobock og Lacy, antyder forskning innen treningsvitenskap at kvinner fysiologisk sett er bedre egnet enn menn til utholdenhetsaktiviteter som maratonløping. Videre argumenterer rapporten for at tidligere antagelser om kvinnens begrensede fysiske evner på grunn av graviditet og barneoppdragelse, ikke er støttet av moderne forskning.

Artikkelforfatterne peker på bevis fra fossile funn, antropologiske studier og genetiske analyser som viser at kvinner i prehistorisk tid deltok i jakt og ikke ble begrenset av biologiske forskjeller.

Studien konkluderer med at ideen om at menn var jegere og kvinner ikke, ikke er støttet av tilgjengelig bevis, og at jaktaktiviteter var delt mellom begge kjønn i tidlig menneskehistorie.

Likevel slår ikke disse teoriene ut i praksis, skal vi tro de faktiske resultatene i hvert fall idretten.