Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

De siste dagene har jeg sett flere juble over at regjeringen valgte å beholde stipendet til folkehøyskoler på 40 prosent. Jeg er mer bekymret for de prioriteringene vi gjør her i Norge. Er det virkelig riktig at norske skattebetalere skal finansiere at ungdommer får et friår istedenfor å komme seg i jobb eller utdanning?

Jeg har god forståelse for at folkehøgskoler kan være morro. For noen kan folkehøgskoler gi et friår med nye opplevelser og læring. Spørsmålet er imidlertid ikke om folkehøgskoler er bra eller ikke, men om det virkelig er riktig at fellesskapet skal finansiere et frivillig friår for voksne mennesker. Vi lever i en tid hvor så mange av de store utfordringene kan løses ved at flere kommer seg i arbeid, da burde vi ikke skattefinansiere gutteturer til Zanzibar.

Statens midler er ikke ubegrensede. Når støtte til folkehøgskoler prioriteres, går det dessverre på bekostning av andre formål. I dag står vi utover store utfordringer innenfor psykisk helse, og flere studenter sliter økonomisk. Likevel velger staten å bruke midler på å finansiere et frivillig friår, i stedet for å styrke psykiske helsetjenester eller bedre den økonomiske situasjonen til studenter som faktisk er i utdanning, som å øke frikortgrensen.

Folkehøgskole er heller ingen rettighet, men et personlig valg man tar. Ønsker man en pause etter videregående er det mange alternativer, som å heller jobbe og tjene opp egne penger, og bruke dem på det man selv ønsker. Det kan gi deg frihet til å bruke pengene du tjener opp på hva du selv vil, men du kan også lære om hva man burde bruke pengene sine på. Jeg synes det er urettferdig at noen får friåret sitt finansiert, mens andre jobber for å tjene opp egne midler. 

Å stille spørsmål til støtten om folkehøgskoler handler ikke om å være imot muligheten, men heller om å stille spørsmål til om det er ansvarlig bruk av statens midler. Er finansiering av folkehøgskole en prioritering vi må ta?