Er det iranske regimet rasjonelt – eller en dødskult?
Midt i en eskalerende konflikt mellom USA og Iran bygger markedene på én forutsetning: at Teheran vil handle rasjonelt og søke en løsning. Samtidig er selve begrunnelsen for presset mot Iran at regimet ikke er rasjonelt, men en potensiell «irrasjonell» brukir av atomvåpen.
Dette paradokset kan bli avgjørende for hvordan krisen utvikler seg, mener Helge Lurås i en podkast hos Ole Asbjørn Ness.
Mer om det lengre ned.
En blokade med uavklart utfall
Konflikten mellom USA og Iran har gått inn i en ny fase. Etter bombing og militær eskalering forsøker USA nå å presse Iran gjennom en omfattende blokade av eksporten. Hormuzstredet, hvor rundt 20 prosent av verdens olje transporteres, er i praksis delvis lammet. Likevel er det stor usikkerhet knyttet til hvordan blokaden faktisk vil håndheves i praksis.
– Nå kommer det en håndhevingsprosess som blir interessant å følge. Det er ikke bare et spørsmål om vilje, men om praktisk gjennomføring. Og det kommer til å bli langt mer komplisert enn mange ser for seg, sier Lurås.
Ifølge ham vil situasjonen raskt bli preget av konkrete dilemmaer. USA har kapasitet til å kontrollere trafikken, men det betyr ikke at det blir enkelt.
– Det vil være en rekke dilemmaer og uklare situasjoner som oppstår med de ulike skipene. Amerikanerne må ta løpende beslutninger, og det kan fort oppstå situasjoner med direkte konfrontasjon.
En konflikt som kan vare lenge
Mens finansmarkedene synes å prise inn en relativt rask normalisering, er Lurås langt mer pessimistisk. Han peker på at partene står for langt fra hverandre til at en løsning er nært forestående.
– Normalt sett i så komplekse forhandlinger snakker man om måneder og år. Dette er ikke noe som løses på noen uker, slik mange i markedet ser ut til å anta.
Både USA og Iran har sterke insentiver til å holde fast ved sine posisjoner. Iran opplever å ha fått et strategisk overtak gjennom kontrollen over Hormuzstredet, mens USA fortsatt opererer med krav som i liten grad er justert siden før konflikten eskalerte.
– Jeg vurderer utsiktene til en enighet som relativt små. Partene står for langt fra hverandre, og ingen av dem har egentlig vist vilje til å gi opp sine hovedkrav.
Hvem tåler mest smerte?
Et sentralt spørsmål i konflikten er hvem som har høyest smertegrense. USA baserer seg i stor grad på at økonomisk press vil tvinge Iran til å gi etter. Lurås er ikke overbevist.
– Jeg tror iranerne har en høyere smerteterskel enn USA og USAs allierte. Det er et regime som er vant til press, og som er villig til å tåle mye for å sikre sin egen overlevelse.
Han understreker at effekten av en blokade ikke vil være umiddelbar. Dersom den skal fungere etter hensikten, må den opprettholdes over tid.
– Da snakker vi ikke om dager eller uker, men måneder framover. Det er først da man eventuelt kan begynne å se politiske effekter av dette presset.
Konsekvensene av en langvarig blokkade kan bli dramatiske. Ikke bare for Iran, men for hele verdensøkonomien.
– Da vil smertene for verdensøkonomien bli i en skala vi ikke har sett tidligere. Dette er noe markedene foreløpig ikke ser ut til å ta fullt inn over seg.
Markedets antagelse
Likevel virker det som finansmarkedene ikke fullt ut tar høyde for dette scenarioet. De opererer fortsatt med en forventning om at situasjonen vil løse seg innen rimelig tid. Det er her Lurås peker på det han mener er et grunnleggende paradoks.
– Ut fra analysene som markedet gjør seg, vurderer man Iran som en rasjonell aktør. En aktør som vil søke kompromisser fordi kostnadene ved å la være blir for store.
Denne antagelsen ligger implisitt i prisene på olje og andre råvarer. Markedene antar at Iran til slutt vil deeskalere for å unngå økonomisk kollaps.
Det strategiske paradokset
Men denne forståelsen står i direkte motsetning til begrunnelsen for den harde linjen fra USA og Israel. Der er premisset et helt annet.
– Samtidig er logikken bak kravene fra USA og Israel at dette er et teokratisk, fanatisk regime som absolutt ikke kan tillates å ha atomvåpe. Et regime som ikke nødvendigvis handler rasjonelt i vår forstand.
Lurås setter den vurderingen i kontrast til «aksepten» for at Pakistan og Nord-Korea de facto har atomvåpen.
Dette skaper en grunnleggende spenning i hele analysen av konflikten. Enten er Iran rasjonell – eller så er de ikke det.
– Der har vi et paradoks. For hvis de er rasjonelle, så svekkes hele argumentet for at de må stoppes for enhver pris. Og hvis de ikke er det, så kan man ikke basere seg på at de vil opptre slik markedene forventer.
Dette er ikke bare en akademisk problemstilling. Det går til kjernen av hvordan både politikere og investorer vurderer risiko.
Atomvåpen som løsning
Samtidig peker Lurås på at Iran kan ha en klar strategisk logikk bak sin opptreden. Et regime som føler seg truet, kan søke å sikre seg avskrekking gjennom atomvåpen.
– Jeg tror det iranske regimet vil prøve å finne måter å faktisk gå for atomvåpen. Det er det som på sikt kan gi dem en garanti mot nye angrep, sier han.
Dette setter USA i et vanskelig dilemma. Hvordan kan man forhindre en slik utvikling uten å eskalere konflikten ytterligere? Og hvor langt er man villig til å gå for å oppnå dette målet?
Kan USA måtte gi etter?
Ifølge Lurås kan dette paradokset tvinge frem en ny debatt i USA. Kostnadene ved konflikten kan bli så store at det oppstår press for å justere kursen.
– Jeg tror denne diskusjonen kommer til å utvikle seg i amerikansk politikk. Spørsmålet blir hvor mye smerte USA er villig til å ta for å hindre Iran i å få atomvåpen.
En mulig konsekvens er at USA på sikt må lempe på sine krav, særlig dersom blokaden ikke gir de ønskede resultatene.
– Da kan vi gå i en retning hvor det er USA som lemper på sine krav. Men det vil i så fall skape nye spenninger, ikke minst i forholdet til Israel.
En konflikt uten enkle svar
Konflikten mellom USA og Iran handler dermed ikke bare om geopolitikk og energi, men om fundamentale spørsmål knyttet til rasjonalitet, makt og avskrekking. Markedene satser for øyeblikket på at Iran vil opptre rasjonelt og søke en løsning.
Spørsmålet er om de har rett.
Eller om verden står overfor et regime som opererer etter helt andre premisser enn det markedene legger til grunn.