Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Hvis noen skulle være i tvil, så er det bare å se på velgerflukten som nå pågår fra Arbeiderpartiet til Høyre.
Det er helt tydelig at en stor velgermasse kun beveger seg mellom disse to partiene fordi de har like grunnleggende politiske mål. Man skulle nesten tro at de to partiene har inngått en avtale på bakrommet, for de veksler mellom å være styrings-partier og er enige og støtter hverandre i de «store» sakene.
At de er uenige om en del ting utad, er kun et spill for galleriet. Det gamle Høyre er borte, og vi har i stedet fått et Sosialistisk Høyreparti som med de 3 viktige E-ene (Eldre-, Energi- og EU-politikken), har blitt Arbeiderpartiets fremste politiske samarbeidspartner.
Eldre-politikken til Høyre støtter fullt ut den diskriminerende og urettferdige pensjonsreformen fra 2011, så den eldre garde i Norge bør overhodet ikke stole på dette partiet når det gjelder eldre-politikk.
Det var Pensjonsreformen som startet og systematiserte diskrimineringen av norske pensjonister og uføre med; 1: Gifte og samboende får avkortning i grunn-pensjonen på 10% hver. 2: Man ble fratatt forhandlingsretten om pensjon. 3: Samordningen av pensjoner gjorde at berørte får mindre utbetalt av sin offentlige tjenestepensjon desto lenger de arbeider etter 67 år. 4: Levealder-justeringen gjorde at pensjonene blir lavere jo lenger befolkningen lever. 5: Minstepensjoner som er under EUs fattigdomsgrense.
Energi-politikken til Høyre støtter EU 100%, og strømpris-krisen planla Solberg-regjeringen flere år før Russland gikk inn i Ukraina og forårsaket en lenge varslet energikrise i Europa. Da Høyre i 2018 klarte å få stortingsflertallet til å vedta å knytte Norge til EUs tredje energimarkeds-pakke, ga de samtidig med fullt overlegg bort Norges selvstendighet i energipolitikken. Daværende olje- og energiminister (Terje Søviknes – FRP) presterte også under en TV-debatt å si at avtalen ikke ville føre til økte strømpriser i Norge, og beviste dermed enten total kunnskapsløshet eller en godt planlagt løgn.
Det manglet heller ikke på advarsler om at utenlandskablene til Tyskland og England ville øke strømprisene da de ble vedtatt av Solberg-regjeringen i 2014 og satt i drift i 2021. Olje- og energiministeren på den tiden (Tord Lien – FRP) presterte til og med å si at høyere strømpriser var et ønske, fordi det kunne gi økonomiske muskler til å bygge fornybar energi som vindkraft.
Dermed kan man si at Høyre siden 2014 ledet an i planleggingen av høyere strømpriser i Norge, og det på grunn av noe så ustabilt, forurensende og naturødeleggende som vindkraftutbygging. I tillegg knyttet de Norge til det kriserammede Europas strømpriser, og låste oss fast med EØS-avtalen som har forrang foran norske avtaler, lovverk, Storting og grunnloven.
EU-politikken er selve hjertebarnet til Høyre, og landsmøtet i år viste også at deres fremste ønske er å få Norge inn i EU. De var en av støttespillerne til Arbeiderpartiet da Norge i 1992 ble «snikeufisert» via EØS-avtalen. At Norge dermed ble en vasallstat under EU, og deretter holdt nede med et ufattelige antall EU-direktiver (ca. 13.000), var også helt greit for Høyre.
EØS-avtalen er en dårlig og ubalansert avtale med klar fordel til EU. Derfor er vanlige handelsavtaler det vanlige, og EU har ca 150 slike med andre land fordi ca 95% av EUs import kommer utenfra EØS.
Når Høyre påstår at EØS-avtalen er nødvendig for å sikre norsk eksport og etablere nye næringer; er det regelrett bløff. Som en av EUs største handelspartnere, ikke minst p.g.a vår olje og gass, vil det være i EUs egen interesse å opprettholde frihandelsavtalen med Norge. Norsk eksport hadde også stor økning med frihandelsavtalen fra 1973, i motsetning til underskuddet vi nå ser i handelsbalansen med EU av fastlandsvarer under EØS-avtalen, og som dessuten bare har økt siden 1990-tallet (SSB).
EUs nyere handelsavtaler med Storbritannia, Japan og Canada har også bedre tollvilkår enn hva for eksempel norsk sjømat har for eksport til EU. Et annet positivt fellestrekk ved avtalene er en stor grad av frihandel til og fra EU, uten import av EU-regler eller pålegg fra EUs byråer med på kjøpet.
Imidlertid betyr ingenting av dette noe for Høyre, for det er mange år siden de sluttet å arbeide for Norges beste. Grunnen er åpenlys og ligger helt oppe i dagen: Høyres politiske hjerte ligger i Brussel.