Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

I januar 1987 var jeg nyinstallert med kone og to barn i familiens første hus. Barn nr tre var på vei. Et forsvarlig økonomisk løp var planlagt. Jeg hadde en marginalskatt på ca 68 %. 16% rente på huslånet kom fullt til fradrag. Det siste var viktig for å få endene til å møtes.

Etter nederlag i kabinettspørsmål, hadde den borgerlige Willoch-regjeringen måttet gå av høsten 1986. Den ble avløst av en regjering utgått fra Arbeiderpartiet, ledet av Gro Harlem Brundtland. Denne regjeringen iverksatte en skattereform, som bl.a ga en kraftig reduksjon i rentefradrag. Fra 1987 fikk låntakere «refundert» kun 28% av sine renteutgifter over skatteseddelen. Denne endringen kom helt ut av det blå, uten noen form for varsel eller overgangsordning. For mange nyetablerte familier ble det en katastrofe. Sam vanlig er for norske regjeringer, ble fatale bieffekter ignorert eller oversett.

Verdens børser krasjet i oktober 1987. Det ble starten på en global resesjon som skulle vare i fem år, som bl.a inkluderte en nær halvering av boligprisene.

En debatt mellom undertegnede og finansminister Gunnar Berge samt statssekretær Bjørn Skogstad Aamo i 1988, viste hvor fullstendig hodeløs den norske skattereformen var. Jeg kunne dokumentere mange personlige tragedier under den månedslange diskusjonen vi hadde i Aftenposten, ettersom jeg underveis fikk utallige brev fra nyetablerte i et økonomisk uføre de slett ikke fortjente. Platearbeider Berge ga låntakerne skylden.

I dag skjer det samme, under en ny AP-dominert regjering. Nå kan det fort bli enda verre, og de fatale effektene rammer enda flere enn i 1987.

Faktum er at etter en ødeleggende toårsperiode med stort sett unødvendige og skadelige «smittevernstiltak» initiert av foregående regjering, har dagens regjering påført nordmenns kjøpekraft og levestandard en rekke alvorlige slag uten å forsøke å lette børen etterpå.

«Smittevernet» førte til mange økonomiske tragedier for personer, familier og bedrifter, spesielt for alle dem som ufortjent falt utenfor støtteordningene. Den samlede effekten av alle snubletråder strukket i ettertid, forsterker undermineringen av vårt samfunn og folks økonomi. Kort oppsummert har vi de siste tjue månedene opplevd:

1. En økning av prisene på strøm (ca 400%), drivstoff (ca 50%) og mat (ca 20%). De fleste har trolig opplevd en tosifret prosentuell generell prisstigning. SSB’s KPI viser ikke det reelle bildet, fordi beregningsgrunnlaget ekskluderer/vektlegger de ulike komponentene i KPI på en måte som rosemaler situasjonen. Dette er typisk for offentlige statistikker som kan gjøre folk urolige.
2. En signifikant økning i kommunale katter og avgifter mange steder, bl.a i Oslo
3. En stor økning i formuesskatt for mange privatpersoner, ikke minst for dem som eier dyrere boliger.
4. Ved utgangen av 2023 vil variabel boligrente ha tredoblet seg, fra under 2% til nær 6%, på to år! For et lån på fem millioner, skal låntaker trolig betale minst 300.000 kr i renter i 2024, mot 100.000 kr i 2021!
5. Nye krav til energieffektivisering av hus vil etter all sannsynlighet bli innført om kort tid, etter pålegg fra EU. Dette vil medføre utgifter i millionklassen for huseiere. Det vil ramme de fleste, og aller hardest dem som sitter med store eldre hus.
6. Økende politisering av Oljefondet gir store tap. Et eksempel er de «klimakorrekte» investeringene i vindkraft til havs. Fondet er eksponert slik at enorme tap må påregnes fremover, noe som vil medføre negativ fondsavkastning, velferdsinnskrenkninger og ytterligere skatte- og avgiftstrykk.
7. En raskt fallende kroneverdi bidrar sammen med økte energipriser, skatter og avgifter samt vedvarende høy etterspørsel, til en eksplosiv prisstigning. Det betyr en radikal reduksjon i vanlige nordmenns kjøpekraft.

I sum vil disse slagene mot privatøkonomi og næringsliv medføre en lavkonjunktur uten sidestykke. Trolig verre enn i 1987. Regjeringen har medvirket sterkt til dette, og forholder seg nå passivt til vår ferd mot stupet. Det er så man kan tro at det ligger politisk vilje bak.

Det blir ikke bedre av at World Economic Forum (WEF) faktisk har proklamert at vi i 2030 ikke skal eie noe. Samtidig vet vi at FN’s bærekraftsmål om utjevning av globale forskjeller skal oppfylles. De fleste norske stortingspolitikere synes å følge WEF, FN og EU i tykt og tynt.

Myndighetene skylder på behovet for innstramminger for å bekjempe inflasjon og styrke den norske kronen, ikke minst når de stadig setter opp renten. Men hva er det egentlig som driver prisstigningen i Norge? Er det ditt og mitt daglige forbruk til mat, klær, drivstoff og strøm?

Norge har verdens største offentlige sektor i et ikke-kommunistisk land. Det meste av etterspørselen i Norge initieres av det offentlige, eller er offentlig finansiert. Nøkkelen til lavere press på norske priser ligger hos det offentlige selv, og ikke på renteøkninger som rammer privatpersoner og bedrifter.

Det som vil kunne gjøre en stor forskjell, er stans i offentlig overforbruk og sløsing som ikke kommer folk og land til gode – ikke minst en vanvittig klimasløsing. Det er svært mye som kan kuttes uten at det norske folk får det verre. 500 milliarder i året, iht ND’s beregninger.

Offentlig sektor i Finland er et godt eksempel på at det er mulig å drive mye bedre.

Norgesdemokratene utarbeidet og publiserte i februar 2022 et eksempel på budsjett for en typisk norsk familie. Vårt budsjett viste at eksempelfamilien ville gå fra et overskudd på 120.000 kr i 2021, til et underskudd på 9.000 kr i 2022.

Nå har vi laget et oppdatert budsjett for 2023, der utvikling i eiendomsskatt og formuesskatt også inngår. Underskuddet blir i år på hele 95.000 kr (!).

Kanskje kan tapet reduseres ved radikal innsparing, men neppe elimineres. I 2024 vil det bli enda verre, og familien har ikke mere å gå på. Hva nå? I verste fall kan en av ektefellene bli arbeidsledig, huset må selges med tap, og familien må flytte. Det går mot et fatalt krasj.

Regjering og stortingsflertall bør snarlig må skiftes ut til fordel for partier og personer med realitetssans, kompetanse og lojalitet til folk og land, for å snu utviklingen.