Betraktninger over enda en krig

Avatar photo
Erik Holien
Idéhistoriker, sakprosaforfatter og musiker/artist
Publisert 14. oktober 2023 | 21:25

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Morgengry Gaza lørdag 7. oktober 2023: Palestinas militære fløy Hamas utløste det største massedrap på sivile jøder siden Holocaust. Angrepet skjedde nøyaktig 50 år pluss ett døgn etter Yom Kippur-krigen i 1973. Forskyvelsen på 24 timer var strategisk: Hamas kunne gjøre mest skade på sabbaten, jødenes hellige hviledag. Det ble et blodbad av eskatologiske dimensjoner. Israelernes følelse av sikkerhet vil etter dette være redusert i årevis.

Mer enn 1500 Hamas-terrorister tok seg inn over den sør-israelske grensen i en spektakulær operasjon via land, sjø og luft. De bulldoserte grensemuren flere steder, de benyttet marine fartøyer i ren kommando-stil og de fløy over barrikadene med motoriserte hangglidere. I forkant ble det brukt droner som bombet overvåkingstårnene med kommunikasjonssystemer, kameraer og sensorer. Dermed var Israels fjernstyrte mitraljøser satt ut av spill før de rakk avfyre så mye som en kule. Inntrengerne nådde minst fire israelske militærbaser før de ble oppdaget.

Den israelske hovedgarnisonen ble bokstavelig tatt på senga. Intetanende soldater og offiserer ble skutt eller gisseltatt før de rakk å få på seg uniformsbuksene. Midtøstens mest moderne og sofistikerte militærkapasitet i ble i de løpet av de tidlige sabbatstimene gjort virkningsløst av en betydelig svakere fiende.

Hamas rakk å infiltrerte mer enn 20 israelske landsbyer, hvor de uten motstand rakk å massakrere og kidnappe forsvarsløse innbyggerne. Kvinner ble voldtatt, menn slaktet, eldre myrdet, familier brent i biler og i sine hjem. På under to døgn rakk Hamas-terroristene å bortføre 150 gisler, såre 3000 sivile og militære og ta livet av mer enn 1200 israelere. 260 av ofrene var fredselskende ungdommer på en musikkfestival. At sistnevnte trolig var palestinasympatisører alle i hop, er en sørgelig mørk ironi.

Overraskelseselementet er i ettertid gjenstand for stor uro og spekulasjoner: Hvordan kunne et slikt massivt terrorangrep planlegges og inntrenes under radaren i verdens mest overvåkede region? Og hvordan kunne terroristene lykkes med å utmanøvrere og ydmyke IDF, det israelske forsvaret som både er beundret og beryktet for sin pålitelighet og uovervinnelighet?

Kan de israelske militærstrategiske analytikerne ha jobbet ut fra et falskt trusselkonsept? Har de feilkalkulert og undervurdert Hamas over tid, hvorpå konsekvensen ble en doven og arrogant trygghet? Ble sågar en advarsel fra egyptisk etterretning ignorert? I USA hevder leder av forsvarskomiteen i Representantenes hus, Michael McCaul, at Egypt advarte Israel om at noe stort var under forberedelse i Gaza. Den egyptiske sikkerhetssjefen påsto det samme et par dager etter angrepet. Israels statsminister Benjamin Netanyahu avviser at Israel har hatt kjennskap til noe varsel. Men samtidig blottstiller han seg. For verken Mossad eller CIA – vi snakker verdens mest ressurssterke (òg allierte) etterretningstjenester – hadde fanget opp tegn eller signaler på forberedelsene. Og det til tross for at konspirasjonsnettverket må ha vært ganske stort: Både Irans revolusjonsgarde og Libanons Hezbollah har sannsynligvis vært involvert.

Dermed kunne Hamas feire tidenes jødiske folkemord siden Nazityskland, på grotesk IS-vis, med kaotiske skrytevideoer akkompagnert av euforisk Allahu Akbar-hoiing. Palestina-islamistene virker imidlertid helt ute av stand til å fatte at de med sin religiøse fanatisme og sitt hat mot jøder også forsegler egen skjebne. Eventuelt er det islamistisk dødsbejaelse som gjør seg gjeldende. For hevnen er en besettende driver i jødisk som i islamsk idéhistorie. På krigens sjette dag var det totale antall drepte omkring 2600 altså må rundt 1400 av dem ha vært palestinere.

Det snakkes mye om krigens og hevnens proporsjonalitet, særlig i den Palestina-sympatiserende venstreleiren. I dagene framover vil vi garantert se en skjerpende kritikk av Israels motoffensiv. Men det er et ugjendrivelig faktum at Israel representerer en mer sivilisert krigsetikk, dvs en mer presis og sofistikert våpenføring enn sine omkringliggende fiender som Hamas, Hezbollah og Islamsk Jihad. Israel har selv aldri startet en krig, og IDF planlegger ikke tilsiktet bestialitet mot den arabiske sivilbefolkningen. Det er ingen symmetri mellom en Hamas-terrorist som dreper et sovende barn i sin seng og en israelsk soldat som dreper den samme terroristen. Det første er forkastelig, det andre noe enhver far instinktivt ville ha gjort, selv en doktrinær pasifist.

Brått befinner verden seg i enda en farlig eskaleringskrig.Og like brått våknet de norske fredsentreprenørene, som har sovet i halvannet år mens snart 500.000 har blødd ihjel på den nye Østfronten. Mot inntrengeren Russland skal det kriges med alle midler, selv med klasebomber, men mot inntrengeren Hamas skal det føres dialog med alle de svulstige ordene. Værer Norges statsminister Jonas Gahr Støre et nytt stort internasjonalt fredsoppdrag? Posisjonerer han seg for en ny norsk nøkkelrolle som fredsmekler etter den havarerte Oslo-avtalen 1 og 2? Onsdag 11. oktober hadde han samtaler med palestinernes fungerende president Mahmoud Abbas, hvor han elokvent slo fast at Norge fordømmer angrepene mot israelske sivile og ber om at de stanses umiddelbart. «Dette var jeg tydelig på i samtalen,» bedyret Støre til NTB.

På sett og vis var dét å bedyre det allerede inntrufne; at Hamas var på full retrett straks Israel fikk krigsmaskinen sin opp å gå. Dermed sender Abbas Støres fordømmelser i retur i det han «krever omgående stans i volden mot palestinere». Abbas’ formelle presidentperiode utløp i 2009, og Fatah-politikeren har ingen kontroll over sin maktpolitiske motpart Hamas i Gaza. Etter Yom Kippur 2-angrepet har han dessuten gjentatt sitt offentlige standpunkt om palestinernes permanente rett til «selvforsvar» mot de «sionistiske settlerne». Støres formaninger til tross.

Norges utenriksminister Anniken Huitfeldt har også begitt seg verdensdiplomatiet i kast. Gjennom NRK og Reuters ber hun Vesten om å fortsette å støtte Palestina økonomisk, kontrært til Sverige og Danmark som umiddelbart sperret alle bistandskontoer. Huitfeldt står naivt og hardnakket på at det ikke finnes noen grunn til å tvile på at norske penger til Palestina (14.5 milliarder kroner så langt) har gått til skoler, sykehus og andre humane formål. Det har hun selvsagt rett i. Men hun forventer også å bli trodd når hun hevder at det ikke finnes grunner til å mistenke at noen av disse pengene har funnet veien til Hamas. Det er i beste fall noe hun håper er sant.

En annen verdensaktør med et fleksibelt forhold til sannheten – som nå posisjonerer seg – er russernes krigsherreVladimir Putin.Også han har varslet samtaler med Mahmoud Abbas, og her er det vel bare å forvente gjensidig forståelse av utenforskap og megetsigende knegging hele veien til Teheran. Sergey Mardan, en kjent russisk kommentator og TV-programleder, skrev følgende om krigen som nå har oppstått mellom Hamas og Israel: «Dette rotet er gunstig for Russland, fordi vestmaktene vil bli distrahert fra Ukraina og bli opptatt med å prøve å slukke den evige brannen i Midtøsten. Iran er vår virkelige militære allierte. Israel er en alliert av USA. Derfor er det enkelt å velge side.

Mens i Iran forsikrer øverste leder og notorisk Israel-hater Ali Khamenei, at hans religiøse diktatur ikke hadde noe med Hamas-angrepene å gjøre. Det til tross for at Iran ifølge Bret Baier i Fox News finansierer mer enn 93 prosent av Hezbollah og Hamas. Khamenei legger påfallende til at han kysser hendene til gjerningsmennene som sto bak. Ifølge Hamas egne kildelekkasjer var Irans revolusjonsgarde helt sentral i planlegging og trening, samt den statsmakten som ga Hamas grønt lys. Møtene foregikk i Libanon, skriver Wall Street Journal. Det betyr i så fall at Libanons Hezbollah også er involvert, og at den sjiamuslimske militære aksen er et operativt faktum. Og i kulissene spøker den religiøst tilpasningsdyktige Putin.

I det mer og mer svekkede Ukraina beklager president Zelenskyj seg over at Gaza-krigen tar all oppmerksomheten bort fra Ukraina. Og med rette. For Israel er med sin historie og sine vestlige bånd langt dypere infiltrert med USA. Ukraina-alliansen synes mer og mer å handle om ren amerikansk proxy-utnyttelse. Israels krig derimot, er virkelig USAs (og dermed Vestens) krig, noe Zelenskyjs kamp for tre-fire gudsforlatte og historisk russifisere grenseprovinser i Øst-Ukraina aldri har vært.

Det dypt korrupte landet har heller aldri representert noen garantist for vestlig autonomi, frihet og demokrati. Snarere tvert om. Det hvite hus og verdenssheriffene i Washington er antakelig bare ute etter å svekke Putins regime, uten å søle en eneste dråpe amerikansk soldatblod. (En bitter-kynisk erkjennelse etter tiår med mislykkede regimeendringskriger i Vietnam, Afghanistan, Irak, Libya og Syria.) I så fall har den ukrainske presidenten latt nærmere en halv million unge ukrainere slakte i den russiske kjøttkverna – til ingen nytte for andre enn våpen- og ammunisjonsindustrien.

Apropos, her blir det etter hvert interessant å finne ut hvorvidt deler av Hamas´ plutselige betydelige våpenarsenal stammer fra USA og Vest-Europa, levert gjennom verdens nye våpensvarstebørs i Ukraina, og/eller fra den etterlatte amerikanske våpenformuen i Afghanistan.

Peace out!

Lyst til å høre mer om religiøs indoktrinering? Her er Erik Holiens «Spøkelser i hodet».

mest lest