Den politiske korrekthetens «pandemi»

Avatar photo
Karl-Olov Arnstberg
Professor emeritus i etnologi ved universitetet i Stockholm
Publisert 14. november 2026 | 12:46

Oversatt og med forord av Arnt Folgerø.

Den politiske korrektheten, eller PK-syken, er en identitetsbasert sosialpsykose som ytrer seg som kulturell selvskading. Sykdommen er først og fremst spredd i den vestlige kulturkretsen, men med enkelte forekomster i andre kulturkretser, skriver den svenske etnologen og professor emeritus, Karl-Olov Arnstberg, på sin blogg. Arnstberg er en av de fremste «diagnostikerne» og kritikerne av «PK-syken», som har spredd seg til størstedelen av befolkningen i Skandinavia uten at det er oppstått flokkimmunitet. Her er Arnstbergs «diagnose» og ironiske beskrivelse av denne sosial psykosen som holder Norge, Sverige, og resten av Vesten i et jerngrep:

ALLMENN BESKRIVELSE

Kontakten med virkeligheten hos dem som er smittet, er sterkt redusert. De hevder at virkeligheten er en sosial konstruksjon og at våre forestillinger om verden bestemmes av språk og normer, og der bare ”det gode” har adgangsrett. Hvordan virkeligheten er, forveksles med hvordan den bør være. Forskjellen mellom sannhet og løgn og mellom rett og galt er relativisert – for den PK-syke består virkeligheten av meninger. Visse betydningsfulle personers meninger er derfor spesielt verdifulle, uansett hvor dårlig de er forankret i den materielle virkeligheten. Sykdommen er epidemisk, og de som har evne til å danne seg en intellektuell forståelse av virkeligheten, løper en særlig risiko for å bli syke.

Individer og grupper, som er rammet av sykdommen, oppfatter de vestlige samfunnene, særlig mennene, som menneskehetens undertrykkere. Medlemmer av andre samfunn og fellesskap, nasjoner, etniske minoriteter, kulturer og religioner blir sett på som ofre. Det samme gjelder også kjeltringer av ulike slag. De PK-smittede forklarer kjeltringers destruktive atferd med at samfunnet har mislykkes med å oppfostre dem til å bli medfølende og gode personer. Som resultat av denne politisk korrekte holdningen konsentreres interessen om å hjelpe dem som begår forbrytelser, i stedet for å hjelpe dem som er ofre for kriminalitet.

Å yte hjelp til ofrene er som kjent det normale for sunne og friske mennesker. Forklaringene på kriminalitet, vold og andre destruktive handlinger finnes, ifølge den PK-syke, alltid hos dem som undertrykker. I særdeleshet har den hvite mannen, med sitt kyniske, kapitalistiske, patriarkalske og utbyttende samfunnssyn, skylden for at noen mennesker kommer til kort. Det gjelder også i forholdet mellom mann og kvinne. Kvinnen oppfattes aksiomatisk som undertrykt av mannen.

Denne oppfatningen kombineres med forestillingen om at alle mennesker er like mye verdt, samtidig som multikulturen er andre kulturer overlegen, uten at de smittede oppfatter den kognitive dissonansen i denne oppfatningen. For den PK-syke er de gruppene, som har fått offerstatus, hellige. Medlemmene i disse offerstatus-gruppene anses ofte som om de ikke er i stand til å diskriminere eller å begå destruktive handlinger. Og dersom de gjør det, er det alltid andres feil.

Den som er PK-smittet, har et individualisert menneskesyn og anser de som mener at det er ulikheter mellom ulike grupper, som for eksempel mellom menn og kvinner, som onde. De PK-syke beskriver dem i nedsettende termer som nazister, rasister, fremmedfiendtlige, kvinnefiendtlige osv. De PK-syke hyller et språk som ikke skiller mellom folk. For eksempel kalles både kvinner og menn for hen, ikke han og hun. Et eksempel er PK-smittede i Uppsala som nå vil kalle byens tjenestemenn for tjenestepersoner.

SYKDOMSINNSIKT

De som er smittet av PK-pandemien, har liten eller ingen sykdomsinnsikt. De ser på seg selv som gode og beskriver usmittede mennesker som onde og moralsk defekte. Nasjoner som setter sin egen befolkning først og som forsvarer sin egen befolkning mot masseinnvandring, som for eksempel Ungarn, Tsjekkia, Australia og Sveits, kritiseres sterkt av de PK-smittede. Politikerne i disse landene anses for ikke å ta ansvar for verdens flyktningsituasjon.

Når de PK-smittede kritiseres for ikke å prioritere sine egne samfunns interesser, kaller de sine kritikere for fakta-resistente, fremmedfiendtlige og høyre-ekstreme. Dette gjør de til tross for at de ikke makter å begrunne sine følelsesstyrte meninger med rasjonelle argumenter. De smittede ser på seg selv som en balanserende motbevegelse som skal redde verdens mennesker fra den onde og den i grunnen rasistiske, hvite kulturen.

De PK-smittede har lett for å føle seg krenket, noe som spesielt i høgskole- og universitetsmiljøer har ført til krav om ”triggerwarnings” og sikre rom. En foreleser som tenker på å si noe som kan oppfattes som anstøtelig, bør på forhånd advare mot det han/hun skal si. Sikre rom refererer til behov for miljøer der de PK-syke slipper å bli kritisert eller bli forelagt spørsmål om sine vanligvis ekstreme meninger.

Ettersom sykdomsinnsikt gir mulighet for å bli frisk, bekjempes all kritikk etter prinsippet ”svake argumenter, øk stemmevolumet”. Meningsmotstandere plasseres av de PK-syke på en politisk venstre-høyreskala der all kritikk som er en trussel mot de PK-smittedes verdensbilde, klassifiseres som høyre-ekstrem. I mer tolerante tilfeller kaller de sine friske medmennesker for populister, som også er et nedverdigende begrep.

De PK-syke anvender ikke den samme politiske verdiskalaen på seg selv som på de andre, men ser på seg selv som støtter for samfunnsmoralen. For den PK-syke er verden befolket av gode og onde mennesker. De onde må bekjempes på alle fronter, noe som innebærer at bare de gode får adgang til den offentlige arenaen. PK-syken er en samfunnsødeleggende sykdom der de smittede ikke forstår at de i humanismens og medfølelsens navn er med på å undergrave den vestlige sivilisasjonen, samtidig som de anviser veien til sosialt selvmord.

SYMPTOMER

Patologisk økt empati med utgrupper og meningsfeller
Oxytocinavhengighet (godhets-avhengighet)
Patos (lidenskapelig retorikk) erstatter logos (fornuft).
Faktaresistens
Likhetsfeminisme
Benekter eksistensen av raser

Manglende evne til å prioritere sitt eget samfunns interesser
Redusert virkelighetskontakt
Språksensur
Likeverdighetsforkjempere
Lojalitet mot politisk korrekte myndigheter

DOGMER

Masseinnvandring er lønnsomt
Alle menneskers er likeverdige
Flerkultur et berikende
Vi har penger (til å hjelpe hele verden)
Undertrykkingen er strukturell
Alle mennesker kan bli det de vil
Kjønn er en sosial konstruksjon

INTERESSEFOKUSERING

Antirasisme
Globalisme
Antinasjonalisme
Feminisme
Kjønnspedagogikk
Kvotering
Normkritikk
Klima- og miljøspørsmål
Menneskerettigheter

HØYRISIKOGRUPPER

Journalister
Politikere
Kvinner, særlig unge kvinner
HBTQ-personer
Opinionsledere
Forfattere, kunstnere, musikere og andre intellektuelle
Scene-komikere
Høyskole-utdannede, særlig innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag
Atferdsforskere, særlig psykologer
Øvrighetspersoner

SMITTESPREDERE

MSM
Forfatterforeningen
Journalisthøyskolen
Universiteter og høyskoler.
Politiske ungdomsorganisasjoner
Fagforeningsblad
NRK
Biblioteker og andre kulturinstitusjoner

BEHANDLING OG KONSEKVENSER

Det er ikke framstilt noen vaksine mot PK-syken. Terapi og medisinering har ikke vist seg å virke. Ettersom PK-syken er identitetsbasert og etterstreber kortsiktig velbehag, vegrer alle smittede seg mot enhver behandling. På lang sikt kan imidlertid ikke de PK-sykes sosialt konstruerte virkelighetsbilde seire over virkeligheten. Når virkelighetsbildet deres krakelerer og de samfunnsmessige skadevirkningene blir synlige, lekker sykdommen ut av kroppen.

Ofte er en lang etterbehandling påkrevd etter at den PK-syke først er kommet i sjokkfasen og deretter inn i reorienteringsfasen. Spørsmålet da er hvor store skader som er påført samfunnet. Prognosene er særlig dårlig for velferdssamfunnene. Alle tegn tyder på at disse samfunnene ikke kan overleve mer omfattende epidemier av PK-syken.

mest lest