Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.

Sylvi Listhaug, Frp-lederen, går hardt ut mot LO-ledelsen med sitt sedvanlige krigerske vesen: «De er så langt unna grasrota og sine egne medlemmer at det nesten er skremmende,» proklamerer hun.

Nå skal ikke jeg påstå at Listhaug er den mest objektive kilden til folkelig innsikt, men her er det noe som skurrer. For ja, det er faktisk mulig at noen av disse fagforeningstoppene har mistet litt bakkekontakt. 

Jeg har selv vært med i en fagforening i snart 30 år, stort sett i norsk oljenæring, og det slår meg stadig hvordan LO og deres ledelse ser ut til å svinge sverdet i en politisk dans til Arbeiderpartiets taktstokk.

Det er jo tross alt LO som mater Ap-kassen med kontingentkroner, selv om Ap med jevne mellomrom ser ut til å få fullstendig jernteppe når det gjelder å forsvare oljenæringen. En oljenæring som de samme LO-medlemmene jobber og sliter i.

I Safe, fagforeningen jeg tilhører, er vi rundt 10.000 medlemmer – en dråpe i havet sammenlignet med LO-mastodonten Industri Energi (Styrke) som har over 80.000 medlemmer. 

Safe ligger under YS, en partipolitisk uavhengig hovedorganisasjon. Vi har nok av egne utfordringer, men én ting kan jeg si med trygghet: Vi betaler ikke for at noen skal ri politiske kjepphester inn i et mareritt av klimadebatter som får oss til å lure på om noen har mistet kompasset.

Og når snakker jeg om at LO-medlemmer ufrivillig bidrar til Ap’s valgkamp? Vel, det er det verdt å tenke litt over. Hvorfor skal kontingenten min – og din – dryppe rett ned i kassen på Youngstorget? 

Hvor mange LO-medlemmer har egentlig vurdert konsekvensene av at kontingenten deres brukes til å smøre et politisk maskineri som nå og da flørter med partier som helst vil legge oljebransjen brakk?

Det er som å se en gruppe mennesker kjøre politisk slalåm gjennom kriser – og vi står igjen på sidelinja og lurer på hvor prinsippfastheten tok veien. 

Hva er greia med å støtte en fagforening hvis leder sitter i Ap’s sentralstyre, og hvor mange LO-medlemmer synes egentlig det er greit? Eller bryr de seg kanskje ikke, så lenge de får billig forsikring og noen prosentpoeng lavere rente?

Ja, dette er kanskje en avsporing fra Listhaugs originaltema, men det er en nyttig en. Det illustrerer at vi som arbeidere ikke alltid tar inn over oss hva kontingenten vår faktisk går til – og hvem som får nyte godt av det.

Samtidig vet jeg at mange av mine kolleger i LO får frysninger når de tenker tilbake på Martin Kolberg.

 Ingen politiker i Norge har vært mer opptatt av fagbevegelsen enn ham. Nå har han til og med ble hedret med den høythengende utmerkelsen «LOs hederspris», ja da er det naturlig å spørre seg selv: Hvorfor skal man stå i medlemsregisteret til LO og hvordan står det til med prinsippene? 

 Eller er alt byttet bort for billig forsikring og et skjevt smil fra LO-toppene?